Bildet på bildet viser Rom sagbruk før. Fra åpningen av samarbeidsprosjektet mellom Hav og Hei, Hamran kjøkken, Kvinesdal Sparebank, Utsikten Hotell.
Bildet viser ansatte i banken samlet rundt en høvelbenk.
Rom høvelbank
Jeg var på frokostmøte kl 8.00 i kjøkkenet til Kvinesdal Sparebank den 20.01.2015. Utsikten Hotell driver kjøkkenet. Bildet viser ansatte i banken samlet rundt en høvelbenk. Derfor kan vi vel kalle banken for høvelbank. Navnet passer til bygget som kalles Rom Sagbruk. Et sagbruk sager tømmer til videre bruk i byggbransjen. Kvinesdal bank skal høvle til finansielle produkter som er tilpasset behov for å bygge opp virksomheter i Listerområdet.
Jeg jobbet på Romsagbruk som ung rundt 1960. Når jeg var fri skolen og arbeidet hjemme, hendte det at jeg kjørte huneved ut fra sagbruket hos Gabriel Håland på Rom. Jeg brukte ei trillebår og la veden opp i lag. Jeg tror lønna var ca seks kroner pr mål. Gabriel Emil Jakobsen Håland 1895-1980 kjøpte Rom sagbruk i 1921. Dagen før huset etter Amanda og Gabriel Håland ble revet for å gi plass til den nye Handelsparken, fotograferte jeg huset. Det er nå et historisk bilde.
Det er underlig å tenke over de lange linjene 50-60 år tilbake. Utviklingen har gått ufattelig fort, og endringene er enorme. Det er som et eventyr. Eventyr ender som regel godt for Askeladden som få hadde noe tro på.
I andre etasje i huset til Hans og Petra Rom vokste jeg opp 1944-1950.
Fidjeland
Vi skal huske på hus som er revet på Rom i Lyngdal pga Handelsparken og andre endringer. De gamle husene har rommet mange mennesker som ikke skal glemmes. Når nye forretningsbygg vokser fram, blir vi utfordret til å ta vare på minnene om det gode liv på gårdene på Rom før i tiden.
Jeg ruslet rundt på Rom 21.oktober 2011 for å fotografere hus på Rom som sto på det flate landskapet.
Hvis jeg skriver slektsnavn og du ser på husene i samme rekkefølge som navnene, så kommer det fram mange minner. Vil du dele noen av dem her?
Fra venstre ser vi hus som får oss til å tenke på Håland, Stålesen, Lehne, Dragland.
Jeg tar med et par bilder til av nye hus som erstatter gamle hus knyttet til Hans og Petra Rom og Fidjeland.
Det gamle bilde av huset til Hans og Petra Rom viser mitt barndomshjem fra 1944 til 1950.
Det er usikkert når de første menneskene kom fra havet og inn fjordene til Lyngdal. Arkeologiske funn viser at det har bodd mennesker mellom elvene Lygna og Litleåna i steinalderen. Området, som kalles Å, gården mellom elvene, ble tidlig et knutepunkt for samferdsel på de to elvene og langs ridestier i alle retninger. Det var et maktsentrum på 5-600 tallet e.Kr. Bak Lyngdal kirke fra 1848 ligger enda sju store gravhauger som man regner med stammer fra eldre jernalder (ca 500 f. Kr) og vikingtid (ca. 800-1050 e. Kr.). Det ble også reist en steinkirke i dette området i middelalderen.
I 1919 flyttet Lyngdal Sparebank til Alleen etter å ha vært 55 år på Rom fra 1864. Flyttingen fikk betydning for plasseringen av sentrum i Lyngdal. Senteret i Lyngdal var ikke lenger Rom, men Alleen, leser vi i en bok om Lyngdal Sparebank 1864-1964.
Lyngdal sentrum er i dag Alleen. Lyngdal Rådhus fra 1978 ligger sentralt med Rådhusparken som nærmeste nabo, og Lyngdal kulturhus som en nær nabo. Mange forretninger er samlet i Alleen. Berge barneskole, Berge ungdomsskole og Lister videregående skole med studiested markerer Alleen som sentrum. Lyngdal stadion og knutepunktet for drosje- og busstransport peker mot Alleen som sentrum. Alleen vil være Lyngdal sentrum i lang tid framover.
Utviklingen kan tyde på at Lyngdal sentrum vil vokse seg sammen med Handelsparken på Rom på den ene siden og ferie- og opplevelsesområder rundt Lyngdalsfjorden og Rosfjorden på den andre siden.
Rom og Å styrker sin posisjon som en del av et utvidet sentrum med Lyngdal nye kirkesenter mellom Lyngdal misjonskirke og Lyngdal kirke, videre utbygging i Handelsparken og oppbygging av Lyngdal landbruksmuseum nær Klokkergården bygdetun. På sikt trenger Å en ny ungdomskole i tillegg til Å barneskole og to-tre barnehager. Alloc på Rom er en hjørnebedrift som er sterkt synlig i landskapet, og det samme er Lyngdal bo- og servicesenter. Rom vil vokse i retning Herdalen, og ny E 39 nord for dagens E 39 kan føre til større vekst her enn det vi kanskje tenker oss i dag.
Havna i Holmsundet i Agnefest har blitt Vest-Agders nest største havn etter Kristiansand. Da samferdselen før i tida gikk mer med båt, var Agnefest er sentralt sted i Lyngdal. Områdene rundt Agnefest er igjen blitt en sentral del av Lyngdal på grunn av turisme, Kristen videregående skole og Sørlandsbadet.
Hvordan vil Lyngdal sentrum i vid betydning utvikle seg når vi får ny kommunestruktur og ny firefeltsvei utenfor dagens sentrale strøk?
Trygve Omland
6. januar 2015
Kilder:
Lyngdal Kirke 150 år, 1998, s. 114.
Lyngdal Sparebank 1864-1964, s 163.
Månedsmagasinet – desember 2014/januar 2015. Min sjel i sentrum., s.22-23.
Informasjon januar 2015 fra Statens vegvesen, Planlegging av ny E39.
Får vi se flere trær i Handelsparken som øker trivselen for barn og alle som trives i en fargerik natur?
Utdrag fra artikkelen Alle veger fører til Rom i
Lyngdalsboka 2014
Av Trygve Omland
Veger er som blodårer. De holder liv i utviklingen og knytter sammen små deler til en pulserende helhet. Vi skal se litt på utviklingen av vegsystemet i områdene rundt Rom i Lyngdal.
I 1650-årene var det ordnet postførsel mellom Kristiansand og Stavanger. Vegen var til dels dårlig. Det var vanskelig å komme fram til fots.
Generalvegmester Barttholomæus Rummelhoff i Kristiansand stift 1790-1817 fikk gjennomført bygging av kjøreveg fra Aust-Agder til Lenefjord i sin embetstid. Kort tid etter hans avgang ble vegen videreført ca. 1 mil fram til Lyngdal. (S.7 i Vegminner i Vest-Agder). I Georg Daniel Barth Johnsens tid som vegmester ble Setesdalsdalsvegen ombygd fra kløv- og rideveg til kjøreveg på den strekningen som lå innen Lister og Mandal amt. (S. 8).
Så tidlig som på 1600-tallet hadde de bygd Optebrua (Oftebro) over Litleåna. Derfra gikk rideveg over Leikskaret, nå boligfelt, til Bergsaker. Ridevegen er synlig der den går ut og inn av E39 langs et steingjerde ved Romskogen byggefelt. I tunet i grn. 155 brn. 3 på Rom, som nå eies av Steffen Fidjeland, lå det tidligere en stein som de kalte Liksteinen. Den var om lag 1 × 2 m i firkant og 80 cm høg. Her steig de av og på hesten. Allerede på 1700-tallet bygde de en lokal kjørevegstump herfra over Lyngdalsssletta. I 1805 eide kanselliråd Balle ei kjerre som han kjørte over Lyngdalssletta med.
Det var en rideveg fra Sandnes i Sør-Audnedal til Bergsaker i Lyngdal som også ble brukt til postveg 1793-1832. Denne vegen lå et stykke unna Rom.
Kirkeveger var stier som var den kortest veg over heier til kirka. Like før kirka skiftet de gjerne sko fra tresko til kirkesko. Noen gikk barføtt før de tok på seg kirkesko. (Se mer Gamle veger i Vest-Agder, s. 47-48). Kirkevegen på Rom var langs et steingjerde som lå mellom det som nå er bensinstasjon og Handelssenter.
Nye veger kom i begynnelsen av 1900-tallet: Rom-Å kirke-Grønndokka 2,6 km hovedveg 1911 på 4 m og Rom-Høyland 2,1 km 1909 bygdeveg på 2,6 m. (Se mer i Gamle veger i Vest-Agder, s. 79-84).
Hagekleiva er et gammelt stedsnavn i Lyngdal. Fra gammelt av putret T-Forder og Chevroleter opp kleiva på hovedveien østover fra Lyngdal. I juni 1933 kom kong Håkon i en åpen bil med nedslått kalesje forbi noen ungdommer i Hagekleiva som skulle åpne ei grind for kongen, forteller Thorvald Hagen. En høy mann i baksete på en bil reiste seg og ropte: «Her er Kongen». Bilen trillet forbi i jevn fart. De unge fikk ingen «skillinger», men de fikk se Kongen. De viftet med flaggene og ropte hurra.
Veganlegget Oftedal-Rom på 3,210 km ble bygd 1974-1981 med en bredde på 8,50 m i fullgod standard. Kostnaden var kr 17,3 mill. kr. Anlegget stanset opp et par år på grunn av problemer med grunnspørsmål. Vegen fikk en svært god trase. Rom vegkryss ble bygd som kanalisert vegkryss. 800 m lokale veger ble bygd. Slaget bru ble bygd i 1975 betongkulvert. Rom bru ble bygd i 1976 betongkulvert. Gang- og sykkelveg ble bygd på Rom i 1970-årene. Aa betongkulvert skaffet undergang fra skolen til andre side av E39 i 1976. Kostnad var 4 – 500.000. En del avkjørselssaneringer på Romssletta skjedde samtidig. (Se mer i Vegvesenets historie s. 211).
Jeg ser, jeg ser… Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig…
Var sparkeføret i Lyngdal bedre 18. november før i tiden?
Denne sparken brukte nok bestemor (født 1888 og død 1962) på Rom når hun skulle på misjonsforening om vinteren. Sparken har vel tilhørt sønnen Robert eller ektefellen Reinert Rom. En innskåret R setter meg på dette sporet. Nå hviler sparken nesten hele året, dels fordi vi mangler fast is på veiene, og dels fordi vi heller bruker forurensende fremkomstmidler. Jeg opplevde i 1992 i Vardø at man brukte spark. Jeg hadde besøkt en mann for å fortelle han at broren døde i Lofoten. Mannen skulle være med meg til prestegården for å få noe støtte og hjelp. Da gikk han bort til sparken som sto låst fast til rekkverket på trappa hans. Så viktig og verdifull var sparken. Den ble sikret.
Hvem bruker spark i Lyngdal nå, og hva brukte man sparken til før?
Solen skinner bleg og mat, Skyen iler mørk og truer; Al Naturen gruer, Lig en Vandrer mod den nære Nat.
Hvor blir det av den nære, truende natt? Har vi fått en femte årstid mellom høst og vinter? Kan vi slå gress til kyrne i adventstida? Må plenklipperen fram igjen?
Er det vanlig at blomstene blomstrer fritt og frimodig i slutten av november, slik vi ser ved inngangen til huset vårt. Gunhild Kværness skriver om frost i november slik hun minnes det.Eventyret startet da frosten frøs fast det du sa tidlig i november
Temperaturen den 18. november 2014 kl 11.30 i Høylandsveien 11 var 5 grader pluss.
Er det riktig at dette er som det pla vera?
Til ettertanke: Må grønne verdier gå foran grådighet? Må vi spille mer på lag med Skaperen av himmel og jord? Er vi villige til å prioritere et reinere klima for neste generasjon? Jeg undres… :Hvordan blir kloden…?
Til venstre står Edvin Hagen med slips, og på stylter tror jeg det er mamma, Torhild Omland.
Lygngdal kirkes søndagsskole har tur til Kvås folkehøgskole.
Hva lekte vi i 1950-årene?
Stort sett lekte vi noe som vi kunne få til uten å kjøpe dyrt utstyr. Vi lekte blant annet dette mer eller mindre ramset opp i tilfeldig rekkefølge:
–Gjeppe pinne
–Slå på ringen
–Bro, bro brille
–Gå på stylter
–Slå på hjul
–Spille klinkekuler
–Spille kanonball
–Lage figurer med hyssing
–Anti over
–Slå langball
–Siste par ut spring ut
–Stå bom
–Hoppe bukk
–Hoppe tau
–Hoppe strikk
–Hoppe paradis
–Tyven, tyven
–Ta den ring og la den vandre
–Slå på ringen
–Kappe land
–Kaste på stikka
–Slå ball
–Leke gjemsel
Skyte med pil og bue
Klatre i trær
Leke politi og røver
Leke med biler eller dokker
Runse
Litt småplukk om noen leker:
–Spille fotball. Vi brukte garasjedøra på låvebygget som mål, eller så kom vi sammen i grustaket på Skrumoen. Jeg spilte fire kamper på guttelaget i Lyngdal som keeper. I Flekkefjord tapte vi 6-0, i Kvinesdal klarte vi uavgjort uten reservespillere.
–Hoppe høyde- og lengde. Vi trengte bare to smale trær, ei rett, lang stang og noen spiker for å arrangere høydehopp.
–Hoppe på ski. Jeg føler på at jeg hadde et vondt fall i en bakke bak Torleiv Vintlands hus. De store hopperne konkurrerte i en bakke der speiderhytta var før.
–Renne slalåm. Vi rant mellom skistaver i en kort løype foran huset der Karsten Fidjeland bor nå.
–Renn på kjelke. Vi hadde korte og lange kjelker. En kvist eller stav kunne brukes som styreredskap. Rattkjelken kom som et stort framskritt.
–Gå langrenn på ski. Jeg tråkket opp en kort, oval løype på jordet like ved huset. Med varmt stryktjern på stearinlys fikk vi glatte ski både framover og bakover. Når vi gikk på skitur i skolens regi, dro vi opp til Høyland. Der var relativt bratte og lange bakker.
Gå på skøyter. Vi rant på en liten islagt pytt på jordet ved Høylandsveien. Hovedarenaen var på Lautjønna på Skrumoen der de store løperne konkurrerte om å ha fin stil og høy fart. Sigbjørn Utland hadde god fart og flott fasong på løpene sine.
–Hoppe i sekk og løpe med egg. Det var greie leker på Presteneset på St Hans eller på søndagsskoletur.
–Bade. Jeg badet mest i Haijehølen på Rom.Vi hoppet, stupte og gikk på bunnen med en stor stein. Jeg ser for meg en kjempestor, svart, oppblåst gummiring fra hjulet på en bil. Vi kunne flyte på den og krangle om den.
Noen leker var felles for gutter og jenter. Andre leker passet enten for jenter eller for gutter.
Hva lekte du som leser dette? Lekte du andre leker?
Hvordan leker barn i dag? Leker barn annerledes nå? Er vår måte å leke på gått ut på dato?
Jeg vil anbefale en bok om leker: Lek i Mandal gjennom 100 år av Helga Saanum, utgitt i år 2000. Lyngdal bibliotek fikk den inn for meg.
Onkel Alf Rom kjører gjødsel på gården på Rom. Ved steingjerdet står det to gamle morelltrær som nå er hogd ned. Jeg savner disse trærne som bar store, svarte, saftige moreller. Jeg tror ikke vi brukte mye gjødsel på morelltrærne våre. Men trærne var likevel fruktbare og fruktbærende.
Vi vokste opp med mange morelltrær på Rom i 1950-60 årene: Et tuntre ved huset, et par trær ved hovedveien som fristet forbipasserende og et par ved låvebygget som vi ikke kunne se fra våningshuset.
Morellene er som minner fra Edens hage. Høyt hang de, og høyt klatret vi for å mette magen med moreller. Det var moro på høyt nivå. Vi fylte hendene med kjøttfulle bær og puttet dem inn i munnen som ikke hadde plass til alle bærene samtidig. Både hendene og munnen avslørte hvor vi var, og hva vi hadde gjort. Morellene var så mektige at vi av og til måtte oppsøke toseteren, utedoen som hadde felles gjødselbinge med kuer, kalver, hest og gris. Jeg levde mitt i planterike og dyrerike som en rik unge uten store pengesedler og pengesterke foreldre. Men moro var det å fråtse i moreller. Moro var det å slåss med måker og småfugl om å mette seg med moreller.
Hvor er de mørke, mektige morellene i dag? Fra Høylandsveien ser jeg over til dagens høyborg for moreller i den solrike bakken i Akersmyr. Jeg ser seks rekker med plast, og under disse soldukene strutter det av moreller om sommeren. Jeg ønsker dere lykke til med morellproduksjonen og kortreist mat til matbutikkene nede på landbruksjorda og til beboerne i bakkene rundt den flate sletta. Det er moro at morellene overlever i en ny tid som preges av mye asfalt som tar plassen for tykk, svart matjord og fin sand.
Når jeg ser den store sandhaugen som er gravd fram, lurer jeg på noe. Har havet gått helt inn til sletta på Rom og lagt igjen sandstrender som et signal om at alt er i forandring?Gårdsnavnet Agersmyr betyr fjord eller vik, og da ser vi for oss ei myr ved fjorden. Når klimaet får knust alle isblokkene i verden, kan kanskje Romsletta bli til nye sandstrender og nye muligheter for kreative lyngdøler. Som kjent fører alle veier til Rom. Ser vi forandringen som kan komme? Hvor skal flyplassen ligge? Noen flyavganger vil hjelpe på salget av moreller.
Turistbyråene kappes om å mate oss med lokkemat: Reiser til Sydens Roma med sandstrender uten parkeringsutgifter i tre timer og salg av moreller i små, hvite spissposer med ku som varemerke.
Vil du, så våger du. Jeg våget i 1950-årene å selge moreller langs hovedveien i hvite, spisse papirposer. Det var moro med moreller selv om inntektene ikke var lik skyskrapere. Jeg leste på nettet at prisen i en liten butikk i Oslo for fem år siden var kr 7,90 pr hekto for tyrkiske moreller. I min oppvekst spiste vi ikke langreiste, dyre moreller som hadde skadet miljøet under en lang reise.
Men, men, men er alle forandringer like moro og miljøvennlige?
Trygve Omland
14. oktober 2014. Reprise 9. august 2016 med noen endringer.
Jeg husker ikke når vi fikk toalett i det gamle huset vårt på Rom i Lyngdal. Den gamle utedoen i låvebygget fra ca 1910 kan enda brukes. Den var i alle fall i bruk i 1961. Da var jeg 17 år. Vi hadde besøk av to gassiske jenter fra Madagaskar. De sang i et kor som besøkte Det norske Misjonsselskap i Lyngdal. Jeg var lite villig til å bruke det lille jeg kunne av andre språk enn norsk. Det oppsto derfor språkproblemer. De to vakre jentene skulle stelle seg som naturlig er. Men hvor skulle de gjøre det? Ordet toalett dukket opp. Fransk var et språk som gassere kjente til. Vi trodde vel at de skulle på WC for å si det litt pent, så vi viste dem hvor utedoen var. Jentene trippet elegant av sted med sine toalettvesker. Da de kom tilbake fra vårt tilbud som ikke var noe annet enn en utedo, var de nok noe preget av et sjokk. Jeg mener å huske at ansiktene deres skjulte et indre flir eller en frisk latter. Vårt toalett manglet alle fasiliteter som syngende damer med toalettveske hadde grunn til å vente seg. Mine foreldre hadde hjerterom for misjonen, men de manglet et moderne toalett.
Selv om toalettforholdene ble bedre etter hvert, kunne utedoen likevel ha en verdifull funksjon. Da sønnen vår var blåruss rundt 1994, skulle han erverve seg en knute i russelua ved å være lenket til en annen russ i en avgrenset periode. Da ble det plutselig bruk for utedoen med to seter. Når de måtte, så måtte de bruke toalettet for to i den gamle låven fra 1910.
Skulle vi ut på do før i tiden, måtte vi kle oss godt om vinteren og tåle regn iblant. Vår do ble malt i en frisk grønn farge og frisket opp med festlig tapet på veggene. Jeg kan ikke huske at vi hadde bilde av kongelig personer på vår utedo. Men koselig var det å sitte en eller to på vår do uten å ha kongelig status.. Noen ganger var det et fredelig sted for ettertanke, og andre ganger var det sosialt med livlig samtale.
Jeg synes vi skal framsnakke våre gamle utedoer, selv om de ikke liknet på et vakkert WC eller et topp moderne toalett.
To gassiske jenter som var på besøk fra Madagaskar står foran huset vårt på Rom. De var 24 år i 1961. Viss de lever enda, er de blitt 77 år. Jeg tror de husker vår utedo viss de lever: Toalett for to.
Pappa, Andreas Emanuel Omland, kom fra en gården Omland som hadde en lett synlig utedo. Jeg har hatt god nytte av den når vi besøkte mine besteforeldre og tante og onkel.
Utedoen hadde ett hull. Der kunne man sitte med åpen dør og god utsikt til ripsbusker og morelltrær. Luften var frisk, når døren sto åpen. Mulighetene var store til å filosofere i stillhet over hverdagens utfordringer. Trappen opp til WC var lang og høy som pallen for vinnere i OL. Trappen i seg selv var et håndverk det står respekt av. Ulike steiner var føyd sammen til en harmonisk helhet. Uten rekkverk var det en utfordring å komme til topps om vinteren på glatt føre. Vel framme i kulda var det en nytelse å føle gleden over å ha nådd et viktig mål i liv nok en gang. Siden det bare var ett hull, var det bare plass til enere, altså vinnere. Toere og treere måtte vente selv om de var i vanskelig, trengt situasjon. Minnene om toalettet på Omland var så sterke at jeg måtte ta et bilde for å hedre det lille kulturhuset for ettertiden.
Tunet på gården 156.1 på Rom 28. mai 2008. Her hadde vi slåttegraut før i tiden. Barbro Skretting som bodde i huset i 2008, har innbudt venner og medarbeidere til grillparti for å feire at fjøset er ferdig til bruk for hester..
Når alt høyet var samlet inn, hadde vi slåttegraut og saft ute i tunet mellom huset og låvebrygga. Der var en lun plass i skyggen under et mektig morelltre med kraftfulle, svarte moreller. Det fungerte som tuntre. Huset skjermet for støy fra biltrafikken. Vi gledet oss sammen etter alt strevet med å få mat til dyrene. Det var fellesskap og fest på gården. Jeg ser for meg pappa i slåttonna svett med en svart skyggelue på hodet.
I Lyngdal og andre steder er det nok ulike tradisjoner knyttet til den sosiale samlingen med slåttegraut. Noen er vant med risgraut, andre med rømmegraut. Høytidsgraut var det i all fall. Grauten kunne være en del av et større festmåltid.
Den tekniske revolusjonen i jordbruket har satt sine sosiale spor. Overgangen fra hesten som arbeidsdyr til hestekrefter i ulike maskiner gjorde noe med miljøet. Slåmaskin, skurtresker og silo uten bruk av hest krevde mer tilsyn og mindre fysisk slit. En mann på traktoren kunne nå ta over arbeid for mange mennesker. Det gikk ut over det brede fellesskapet der familier og naboer kunne hjelpe hverandre. Det var gildt å arbeide sammen, gutt og jente, ung og gammel. Samvær i skjemt gjorde slitet litt lettere. Gårdbruker med maskinene sine ble mer ensom. Slåttegrauten samlet ikke like mange som før, tenker jeg.
Noen opplysninger vi har om slåttegraut kommer fra omkring 1860, altså før maskinene for alvor kom inn i jordbruket. Noen steder kom arbeids- og husbondsfolket sammen første søndag etter at slåtten var ferdig.
Jeg kjenner ikke til om noen i Lyngdal hadde slåttegraut etter at man var ferdig med stølsslåtten. Etter slåtten på stølen kunne matmenyen være mer mangfoldig enn ellers. Stølsfolket skulle smake på setermat som rømmegraut, ystingssoll, tjukk melk, fersk fisk med mer?
I dag er det få som jobber med å slå gress og samle inn høy for vinteren, men det er mange som slår plenen mange ganger i løpet av året. Kan dette feires med grilling og gode saker på hagebordet?
Kilde: Bø, Olav, Norske årstider, Universietsforlaget,1980.
Skikkene med slåttegraut har variert fra tid til tid og fra sted til sted. Det viktigste var alltid å vise takknemlighet for velgjort arbeid og glede over maten til husdyrene.
Maleri av huset på Rom,der Lyngdal Sparebank startet.
Har vi bruk for en bank på Rom? Neste år er det 150 år siden Lyngdal Sparebank startet på Rom. Er behovet for en bank på Rom mindre i 2014 enn i 1864?
Lyngdal Sparebank ble startet 18. mai 1864. Styret for banken ansatte så Lars Foss som den første kassereren. Han tok i mot stillingen uten lønn, og han ga banken fritt lokale i sitt hus på Rom. Dermed var alt klart for at den nye banken kunne åpnes på Rom. I starten var det to timers kontortid i uka. I 1894 tok Lars Foss avskjed som kasserer etter 30 år i stillingen. Sønnen, Tollak Rom, ble så ansatt. Han skulle ha en årslønn på 600 kroner. Han måtte da som faren holde banklokalet med brensel og lys. I 1919 sluttet Tollak Rom som kasserer. Samtidig flyttet banken fra Rom til Alleen etter 55 år. Flyttingen førte til at senteret i Lyngdal var ikke lenger Rom, men Alleen. Kilde: Lyngdal Sparebank 1864-1964.
Ny bank på Rom?
Finnes det i dag i 2014 en bank som våger å flytte til Rom eller på nytt opprette en filial på Rom på tross av utviklingen innen nettbank og nyere kommunikasjonsmuligheter? Hvordan tenker Sparebanken Sør og andre banker om fremtiden for bank på Rom. Det er nok ingen på Rom i dag som vil tilby gratis lokale, men det er mye penger i omløp i Handelsparken.
Pluss og Sør fusjonerer – storbank på Sørlandet.
Styrene i Sparebanken Pluss og Sparebanken Sør har vedtatt en intensjonsavtale om å slå sammen de to bankene. En fusjonert bank vil få økt konkurransekraft, og vil dermed bli mer attraktiv for kunder og ansatte. Avtalen ivaretar balanse og likeverd mellom bankene, og likeverdet skal også være styrende for forhandlingene som gjenstår før endelig fusjonsavtale Skrevet 12. mars 2013.https://www.sor.no/felles/om-sparebanken-sor/nyheter/storbank-pa-sorlandet/
Sparebanken Sør og Sparebanken Pluss fusjonerte 1. januar 2014.
Trygve Omland
Skrevet 4. mars 2014 på blogg
Vedlegg
Stengte dørene på Rom
Fredag 11. juni 2004 låste bankfunksjonær Magne Rørdal dørene til Sparebanken Sørs lokaler på Alleen Senter for siste gang. 18 års bankfilialvirksomhet på Rom var dermed over.
? Det er litt vemodig, og jeg kan si deg at jeg ble skikkelig sint da jeg fikk beskjeden at avdelingen skulle legges ned. Nå i ettertid innser jeg at det ville vært galt å beholde oss, samtidig med at filialen i Eiken ble lagt ned. Geografien talte mot oss, sa Magne Rørdal da saken ble omtalt for ti år siden.
Den 54 år gamle odelsgutten fra Rørdal øverst i Dragedalen ble regnet som en institusjon på Alleen Senter. Helt siden Sparebanken Sør åpnet kontoret sitt på kjøpesenteret 7. juli 1986, hadde Rørdal vært et av senterets samlingspunkter og en av humørsprederne. Det var ikke sjelden at folk hadde reist ens ærend fra Lyngdal sentrum eller andre steder i kommunen bare for å få utført banktjenester av Rørdal.
? Må jo krydre hverdagen med litt humor. Et lite godord på en innbetalingsseddel setter en liten spiss på hverdagen. Vi kunne nok ta oss litt bedre tid til å snakke med kundene før dataalderen satte inn for alvor, men praten er like viktig i dag som da, sa Rørdal.
Han fortsatte:
? Når du snakker om humoristiske episoder, må jeg fortelle disse: For bare noen år siden gikk den interne brannalarmen her i huset. Dette skjedde en kveld vi hadde langåpent, og årsaken til brannalarmen var at jeg og en kollega hadde glemt kotelettene som lå på steikepanna. Ei annen gang da vi holdt på med å telle nattsafen, glemte vi eggene vi hadde lagt til kok i ei gryte. Enden på visen ble at vannet kokte vekk, og at vi la de steinharde eggene i nattsafen i sentrum, humret Rørdal.
Fra lokalene åpnet på morgenkvisten til dørene ble låst for siste gang ved 15-tiden fredagen for ti år siden, var det en stor strøm av kunder som var innom og uttrykte sin beklagelse over at filialen forsvinner.
? Selv om folk har kommet og gått, føler jeg at alle som jobber her ved senteret er blitt en slags familie. Jeg tror Knut Sagstad på Kiwi har vært her oppe nesten like lenge som meg, mens et par andre har jobbet her på senteret i ti år og vel så det, sa Magne Rørdal.
? Det er litt vemodig at det er slutt, men det har vært 18 morsomme år her på Alleen Senter, sa Magne Rørdal da Sparebanken Sør stengte dørene i juni 2004.
