Telefonen kimet hos presten i Greipstad. En person spør: Er det hos fargehandleren? Nei, sier jeg, men jeg har en fargerik Gud.
Jeg har fått bekreftet denne sannheten i dag også. En liten tur i skogen og i hagen beviser at Gud elsker å leke med farger. Jeg blir aldri lei av å delta i Guds fargelek.
Når jeg tenker på nære, kjære personer som ikke lever lenger her på jorda, blir savnet omskapt til mangfoldige, fargerike minner.
En tur ut i hei og hage kan gi oss en forsmak på fargespillet på den nye jord. Jeg er spent på om Gud vil overraske sine barn i Guds fullkomne rike med finere farger enn de fineste vi ser her på jorda.
Åp 21,5 Han som sitter på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord. Alle farger nye! Spennende…Festlig…Friskt…
Ådne Fardal Klev taler 17.mai 2012 og minnes de som døde for fred og frihet i Lyngdal.
Kan vi beholde korset i flagget?
Ja, sa alle fem personene som ble spurt av en landsdekkende dagsavis for få år siden. Begrunnelsen var nok ikke helt lik. Korset i flagget er en historisk arv, sa en. Det er ingen grunn til å stryke vår kristne forankring fra grunnloven eller endre flagget som nasjonalt symbol, sa en annen. Flagget bør få være i fred, sa en tredje person og føyde til: Poenget kan uansett ikke være å fordrive kristendommen fra vår nasjonale erindring. Korset i flagget vitner om Jesu kors, minnet en fjerde person om. På spørsmålet om Framleis kross i flagget svarer en krigshistoriker og motstandsmann under 2. verdenskrig kort og godt: Ja.
Vi har godt av å lytte til hva presten Asle Enger forteller i ei bok om livet i tysk fangeleir 17. mai 1944. Frivillig fange heter boka.
Han forteller:
Av og til ledet jeg hele den norske kontingenten i klar tross mot våre voktere. 17. mai 1944 var en av gangene det skjedde.
Tyskerne var i særlig grad krakilske på denne tiden, og de formante oss med lyn i øynene at skulle vi ha 17. mai-gudstjenste, fikk hverken nasjonalsangen eller kongesangen synges. Dertil måtte vi vær så god forstå at Hans Majestet ikke på noen måte ble omtalt eller hentydet til.
Joda, vi forsto godt at tyskerne ikke likte at vi gjorde slikt 17. mai.
En annen sak er hva vi selv likte. Da dagen kom, sang vi Ja vi elsker og omtalte vår kjære Konge og hans familie så mye vi bare orket.
(s. 90 i boka til Sverre Inge Apenes, J. W. Cappelens forlag 1982).
Jeg håper at det norske folk også i framtida skal vokse og gro ut fra sine kristne røtter i grunnloven. Et overveldende flertall av det norske folk er tilsluttet kristne kirkesamfunn. Flaggets historie og betydning må være en naturlig del av opplæringen i barnehager og skoler.
Samtidig må vi gi plass og rom for nye og andre livssyn og religioner i det offentlige rom ut fra deres egenart. De ulike trosstandpunktene skal respekteres. De kan utfolde seg på offentlig steder som for eksempel i et offentlig folketog, på folkefester og på andre møtesteder de selv ønsker å bruke.
Religionsfriheten er en rett for alle mennesker. Det er ikke en rett for staten å blande sammen religionene eller til å fjerne religionene fra stat og kommune. Religionsfriheten er til for å brukes aktivt og åpent. Først da får vi et levende demokrati.
De demokratiske frihetene har kostet svette, blod og tårer. Vi må ikke glemme det i vår lettbeinte og ofte likegyldige, overflatiske og historieløse tid.
Olav Brunvand forteller fra spranget ut i friheten om en kamerat som måtte begraves. Han falt ved terskelen til friheten. Han ble svøpt i det norske flagget. Ja, vi elsker tonet med vemodig klang over fengselgården, og det glimtet i noen tåreblanke øyne.
Kampen for kjærligheten, rettferdigheten, friheten og håpet hadde kostet dyrt.
Vi skal heise høyt flagget med korset i midten i ærbødighet for alle som ble svøpt i det norske flagget etter kampen for friheten.
Vi skal også i framtida synge fra vår nasjonalskatt fritt og frimodig som en naturlig del av feiringa 17. mai:
Et langt liv på jorda er slutt. Et evig liv med Kristus varer videre. Den 15. april i år var vi i Bygland kirke for å følge Hildur Lauvdal til hennes grav ved Bygland kirke. Hun ble 93 år, og hun døde 3. april 2015. Hun kom fra Oftedal i Lyngdal, giftet seg i 1953 med Torgrim Lauvdal og flyttet da til Lauvdal i Bygland kommune. Etter at mannen døde, flyttet hun tilbake til Lyngdal og bosatte seg på Rom like ved Å bedehus.
Et bilde fra Bygland kirke brant seg inn i tankene mine: En vedovn, et døpefat og et stort lys. Vedovnen minner om menneskelig varme, døpefonten vitner om Guds varme og lyset viser til Jesus som verdens lys. Denne samlingen av symboler setter strek under varme som dør og varme som varer. For meg ble det en hjelp til å huske Hildur.
Hildur er død, men livet hennes med Kristus varer. Vitnesbyrdet går videre ut. Hildur brukte hendene sine til å veve tepper og strikke sokker og luer som varmet mange mennesker. Hun bidro på Lauvdal og på Å bedehus. Hun var aktiv i misjonskvinneforeninger og på basarer. Hun brant for barn og fattige i Russland gjennom Steinar Harilas prosjekt Hjelp til Russland.
Hildur spredte varme ved sin sterke evne til å huske og sin gode vilje til å fortelle fra før i tida. Hun fortalte meg at hun 4 år gammel var med sin far da han bygde nytt hus på Oftedal. Hun husket at hun kjedet seg da de unge fra Lehne krets måtte vente i prestegården i to timer før de kunne bli innskrevet som konfirmanter. Da hun var 16 år, opplevde hun at foreldrene i 1938 dro med hesteskyss til avduking av statuen for Peder Claussøn Friis ved Valle kirke i Lindesnes kommune. Hun levde med i de små og i de store begivenhetene. En julekveld alene som enke kunne hun fylle med ekte juleglede. Hun leste juleevangeliet fra Luk 2 høyt slik hennes mann hadde gjort. Hun var aldri alene, for Jesus var alltid med henne.
Påskeegg mellom visne blader som skjuler røtter under jorda fulle av liv og spirekraft. Visst skal våren komme. Visst skal livet fra Gud seire.i naturen og i Kristus.
På hytta i Lyngdal har vi en svart kjele som vi har brukt mange ganger til å koke påskeegg i. Vi koker de hvite eggene på åpen ild ute på et flatt fjell eller på en stein i en bekk eller i et kullstativ. I vannet i kjelen hadde vi i år knopper fra bjørkekvister, furunåler og einer.. Eggene får da en gulaktig farge. Det gule egget, den gule eggeplomma, den gule kyllingen og de gule strålene fra sola gir påsken en gul farge. Den gule fargen kan minne om gull, om gullmorgenen, da lyset eksploderte i Jesu oppstandelse og knuste dødens mørke.
I 2013 var kona og jeg på gudstjeneste første påskedag i en fullsatt kirke i Kina. 40 voksne menn og kvinner ble døpt. En del av liturgien var knyttet til utdeling av egg. Jeg fikk et hvitt egg med et rødt kors på. Det røde korset kan minne oss om Jesu blodig død på korset. Han døde i stedet for oss. Da Jesus sto fra de døde, ble eggskallet liggende igjen som en tom grav.
Vi ser at påskeegg blir brukt som en kristen tradisjon på ulike måter lokalt og globalt.
I det jødiske påskemåltidet har egget en fast plass. Midt i påskekveldens gledesfest kommer et innslag av smerte og sorg. Alle spiser et stykke hardkokt egg som er dyppet i salt.Det er vanlig å la det hardkokte egget minne om sorgen over at templet i Jerusalem falt år 70 e. Kr. Som egget er rundt og uten åpning, er også den endeløse smerten i verden i følge en rabbinsk tradisjon. Men i skjæringspunktet mellom gleden og smerten skapes det håp og lengsel etter den endelige forløsning.
I kristen tradisjoner minner det hvite egget om renhet og fullkommenhet i Kristus Jesus. Det harde skallet peker på døden og graven. Ut av skallet og graven stiger Kristus fram som sterkere enn døden. Døden sprekker, for Jesus er sterkere enn dødens tykke skall. Han knekker dødens fangehule som kyllingen knekker skallet på egget.
Det fortelles i en tradisjon utenom Bibelen om et under knyttet til et egg. Maria Magdalena ville fortelle den romerske keiseren Tiberius at Kristus var gjenoppstått. Keiseren lo av henne og sa det hun fortalte var like sannsynlig som at det hvite egget hun holdt i hånden skulle bli rødt. I samme øyeblikk fikk egget en rød farge. I den ortodokse kirkes tradisjon i våre dager gis røde egg som påskehilsen til venner. Den røde fargen symboliserer Kristi blod, og egget symboliserer verden.
Jula er rik på symboler og tradisjoner. Hvordan kan vi fylle påsken med et rikere symbolspråk?
Jeg laget juletrefot og adventstake på sløyden. Juletrefoten har jeg nettopp brukt på ny til et lite tre på låpte. Barnebarn pynter treet og plukker deretter godterier fra kurver laget av barna da de var små.
På Rom i Lyngdal bor en mann med mange gode juleminner. Blant annet om den gangen familien brukte skråtobakk som premie til den som fikk mandel i grøten.
Publisert: 17.des. 2014 10:52 i Lister24 Oppdatert: 17.des. 2014 11:20
AV: Redaksjonen
– Det er stort å kunne samle familien med barn og barnebarn rundt seg, og trekke fram både gamle ting og fortellinger for å formidle det videre til kommende generasjoner, sier Trygve Omland med et stort smil.
Han og familien samles noen ganger rundt juletider nede på gården for å spise grøt med mandel i.
– Jeg synes vi kommer litt nærmere det opprinnelige der du vet, stall og krybbe, sier han og viser vei under låvebrua og inn i fjøset med båser, en grisebinge, og et spiltau med plass til hesten, sier han, og legger til:
– Her kan vi sitte, rett ved krybba.
Han kommer på en liten historie om bestefaren.
– Han brukte Asbjørnsens skråtobakk, og den kunne være premie til den som fikk mandelen i grøten. Siden ingen av oss andre kunne ha skråtobakken, ble det til at vi gjorde oss stor flid med at bestefar skulle få mandelen. Og skråtobakken ble gjemt på et sted som ikke var så vanskelig å finne. Jeg mener å huske at den ble lagt oppå et skap i bestefars stue, sier han og ler litt.
Grisejuletre
Det er ikke mye som er forandret i det gamle fjøset. Krybba har merker etter at hesten har gnagd litt på kantene, båsene har slitasjemerker der kuene har lent seg inntil.
– Min far satte noen ganger opp et lite juletre oppå kanten av bingen til grisen, forteller han.
– Da blei det jul i fjøset også. Og ute, mellom huset og veien, ser jeg for meg kornband til fuglene.
Torsk og gran
Et småbruk på våre kanter ga ikke nok i seg sjøl til å fø en familie, så foreldrene jobba ved siden av driften.
– Men det var verdifull matauk. Poteter, frukt og bær. Vi hadde salta fisk og kjøtt i jordkjelleren, og julekvelden skulle det være fersk torsk på bordet. Juletreet var alltid gran hos oss. Pappa var nøye med å merke et tre mens det ennå var farbart i skogen, så det ble lett å finne igjen. Om det skulle slumpe til at det mangla en grein eller at treet var litt glissent på den ene sida, var han framme med boret og lagde et hull i stammen som han plugget en kvist inn i.
Trygve Omland ler litt ved minnet, og forteller om flaggremser og annen juletrepynt.
Jeg kan huske vi fikk noen fine juletrelys fra Amerika, sier han.
– De hadde flotte farger, og det så ut som om det steg opp bobler i dem.
Alltid alkoholfritt
Det ble vasket og pyntet som seg hør og bør i et hvert norsk hjem, og det ble bakt smultringer, fattigmann, sandkaker, potetkaker og lefse.
– Vi kunne ha alkoholfritt tomtebrygg, forteller han.
– Vi har alltid vært avholds i vår familie, for vi synes det er det beste for alle, spesielt barna.
Julekort fra Amerika
I Trygve Omlands barndom var julekort populære. Mange julekort.
– Og på nesten alle sto det bare «God jul og godt nytt år og en underskrift fra avsenderen. Ja, hvis det ikke var julekort fra Amerika, da. Men vi hadde en fin tradisjon med å skrive julebrev og kanskje legge ved en liten gave til sjøfolk som var ute i jula. Jeg kan se for meg en sjømann som sitter og pakker opp et par med sokker eller votter. At han kanskje lukta på dem og kjente en duft av Norge og hjemmet. Det var sikkert til glede for mange som ikke kunne være sammen med sine på julekvelden.
Julekvelden kom, og det blei tid for å dra i julegudstjeneste. Hjemme ventet middagen og julegavene under treet.
– Jeg kunne nok ønske meg store ting som sykkel, grammofonspiller eller klokke, og i alle fall heller harde enn myke pakker. Men det blei mye klær.
Ingen julenisse
De hadde ingen julenisse som kom og banka på døra, men han har et minne om en julebukk som skremte litt.
– Jeg var under seks år og skulle være julenisse selv. Da jeg gikk ned trappa fra annen etasje der vi bodde, så jeg til høyre i et vindu at det var en julenisse. Jeg ble redd, selv om det bare var speilbilde av meg selv.
– Jeg ser for meg da jeg ble større at vi dro en tynn damestrømpe over hodet, så ansiktet blei stygt.
I romjula var det familieselskaper og juletrefester med mange juleleker og mye sang, sånn som mange av oss kjenner det også i dag. Noe har forandra seg, men mange av de gamle, gode tradisjonene lever i beste velgående.
– Jeg synes det er trivelig å ta vare på det gamle, sier Trygve Omland og viser ting han lagde på sløyden da han var gutt.
En adventsstake i rødt og grønt med påskriften Den ærens konge kommer hit, og en juletrefot utformet som et kors med to runde plater oppå.
– Symbolikken er god. Korset, og ringene som symboliserer evigheten.
Kari Mørck har skrevet denne teksten som har stått i Lister24 on line 17.12.2014
Bildet er tatt av Kari Mørk og brukt i Lister24 den 17.12.2014
Gode minner lever lengst når de blir snakket om og skrevet om…
Fra Onsdag 26 November 2014 Til Søndag 30 November 2014
Arrangeres for 9. år. 2000 solgte billetter hvert år. 200 frivillige. arrangør er Lyngdal Misjonsmeninghet.
I 2010 gikk jeg Veien til Betlehem i på Presteneset i Lyngdal. I år 2013 vandret jeg igjen i mørket sammen med mange fremmede mot det samme målet. Vi ble ledet til Jesus, Guds Sønn, født av jomfru Maria. Takk, Einar og alle dine medarbeidere. I år var været mildt, ca. 8 grader pluss. En mild vind fikk faklene til å blafre som flammer i kamp mellom å lyse eller død ut. Vi vasset i vannpytter og på gjørmet grusvei. Himmelen blinket. Trofaste stjerner tindret. Været i 2010 og 2013 var ulikt, men budskapet var det samme. Jeg tenkte i år på løftet i Jesaia 9. Det folket som vandrer i mørket, får se et stort lys. Vi vandret for å minnes at løftet er gått i oppfyllelse. Jesus talte til folket og sa: Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys. Joh 8,12. I 2010 kledde jeg meg godt med ullundertøy, lange underbukser og lue med ørevarmere. Hendene mine hadde jeg i votter som var trukket utenpå hanskene. Fakkelbærere ledet oss fra sted til sted med Bibelen som guidebok fram til Veien til Betlehem Jakob og Mirjam gikk foran, og Jakob fortalte fra Bibelen om utviklingen fra Jesu unnfangelse, om de vise menn fra øst, om kong Herodes i Jerusalem som vil drepe Jesus, om hyrdene på marken, om? Denne stille vandringen sammen med barn, og en lang lystunnel med fakler i mørket ga meg tid til ettertanke. Gud kom, kommer og skal komme til vår jord med fred og forsoning. Mens vi gikk den humpete veien i mørket, hørte vi julesanger fylle luften langs Lygna. Vi så sauer i flokk og engler med budskap fra Gud og lovsang fra det høye. Hjernen ble et verksted for fantasi og fri flyt av tanker fra Gud og egne erfaringer. Ca 300 sko knitret i harde steiner og frossen jord. Vinden strøk de kalde kinnene. Elva rant rolig og trofast hele tiden. Gud spilte på mange, ulike strenger i sin store konsertsal. Overskuddet fra dette kjempeflotte opplegget skulle hjelpe bl. a. voldtatte og mishandlede barn i det krigsherjede Kongo. Da vi kom i mål, varmet jeg meg i Betlehems kafe ed kaffe og lappekake, jordbærsyltetøy sammen med kjente og ukjente, innfødte og innvandrere fra ulike land. Takk til Lyngdal misjonsmenighet for dette årlige kjempeløftet til Guds ære og til stor glede for mennesker fra mange ulike menigheter.
Skrevet etter jeg gikk vandringen torsdag 25.11.2010 og i 2013 Trygve Omland
Hvilke endringer har skjedd innen kommunikasjon siden vi fikk telegrammer via Televerket? Hva slags minner har vi om Televerket i Lyngdal før i tiden?
Jeg fant, jeg fant. Hva fant jeg? I dag fant jeg tilfeldigvis ni telegrammer fra Telegrafverket som var datert 1946, Kyrkjehelsing fra januar 1949 og en sang uten dato og forfatter. Alt lå skjult inni i en gammel prekensamling av dr Martin Luther skrevet med gotiske bokstaver. Han levde i Tyskland fra 10.11.1483 til 18.02.1546. Boken som er på over 600 sider, kom ut i Bergen i 1858. Den innholder prekener over alle søndager og festdagers evangelier og epistler, samt lidelseshistorien og en kort beskrivelse av Martin Luthers ?Levnet og Portrait?.
Jeg fant, jeg fant. Hva fant jeg? Jeg fant røtter som er felles for mange i Lyngdal før i tiden. De fleste som levde i Lyngdal på 1800-tallet, hørte til i den evangelisk-lutherske statskirken. Salmebøker og kirke- og huspostiller var viktige bøker å ha i huset. Boka jeg fant har tykk, slitesterk innbinding, og bladene er solide og preget av høy alder, noen blader er merket av tidligere fuktighet.
Vi kan se for oss hele familien samlet i heimen om søndag mer eller mindre frivillig for å høre husfaren lese fra en huspostill. Alle var opplært til å vise disiplin og sitte stille, lenge, lenge, tenker jeg. De var samlet for å bli oppbygget av evangeliet, det gode budskapet fra Bibelen og Huspostillen. Det var som de lyttet til et telegram fra det himmelske Televerket.
Ett av de ni telegrammene jeg fant fra Televerket i Lyngdal skilte seg ut. Det var langt, det hadde 63 ord, mens det korteste var på 10 ord. Sju telegrammer var datert 2.12.1946 som er den dagen da min oldemor på Rom, Tomine Eilertsen Rom, ble 90 år. Det lange telegrammet som skilte seg ut, var datert 30.11.1946, og det sluttet slik: ?Kaken kommer med jernbanen dit. Haaper den naar frem i Rette tid.? Telegrammet og kaka kom fra Sandnes. Jeg håper at oldemor fikk spise av denne langreiste kaka på 90 årsdagen den 2.12. Ett telegram til kom fra Sandnes, fire fra Kristiansand. To fra Lyngdal og ett fra Oslo. Telegrammet fra Oslo kom en dag for seint, men klokkeslettet var presist kl 10.05. Vennene eller familien i Oslo kom med sin hjerteligste gratulasjon og hilste min oldemor til 95 årsdagen. Oldemor ble ikke 95 år, men 93. Det var vel ikke lett å være nøyaktig oppdatert i Oslo mange mil unna på fødselsdato og fødselsår. Telegrammene kom fram med sitt gode budskap, selv om det tok lenger tid enn SMS, facebook og telefon. Alle ni telegrammene var skrevet med vakker og tydelig håndskrift, unntatt det lange telegram fra Sandnes. Det var skrevet på skrivemaskin. Avsender var Anna Asheim Soma. Telegrammene til oldemors 90 årsdag ble ikke slettet. Derfor fant jeg dem i en prekensamling utgitt i nytt opplag i 1858. Ragna Sofie Gurine hilste min oldemor med Esaias 54,10, her sitert etter bibeloversettelsen fra 1930 som var i bruk i 1946. ?For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra dig, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer sig over dig.?
Det himmelske Televerket og det jordiske Televerket kom med godt budskap som vi har gode grunner til å ta vare på. Er vi i dag for raske til å trykke på knappen der det står SLETT?
Ja, sa alle fem som ble spurt av en dagsavis for hele landet for få år siden. Begrunnelsen var nok ikke helt lik. Korset i flagget er en historisk arv, sa en. Det er ingen grunn til å stryke vår kristne forankring fra grunnloven eller endre flagget som nasjonalt symbol, sa en annen. Flagget bør få være i fred, sa en tredje person og føyde til: Poenget kan uansett ikke være å fordrive kristendommen fra vår nasjonale erindring. Korset i flagget vitner om Jesu kors, minnet en fjerde person om. På spørsmålet «Framleis kross i flagget?» svarer ein krigshistoriker og motstandsmann under 2. verdenskrig kort og godt: Ja.
Vi har godt av å lytte til hva presten Asle Enger forteller i boka «Frivillig fange» (ved Sverre Inge Apenes, J. W. Cappelens forlag 1982) om livet i tysk fangeleir 17. mai 1944, det år da jeg ble født under okkupasjonen av Norge.
Han forteller:
«Av og til ledet jeg hele den norske kontingenten i klar tross mot våre voktere. 17. mai 1944 var en av gangene det skjedde.
Tyskerne var i særlig grad krakilske på denne tiden, og de formante oss med lyn i øynene at skulle vi ha 17. mai-gudstjenste, fikk hverken nasjonalsangen eller kongesangen synges. Dertil måtte vi vær så god forstå at Hans Majestet ikke på noen måte ble omtalt eller hentydet til.
Joda, vi forsto godt at tyskerne ikke likte at vi gjorde slikt 17. mai.
En annen sak er hva vi selv likte. Da dagen kom, sang vi «Ja vi elsker» og omtalte vår kjære Konge og hans familie så mye vi bare orket.» ( s. 90).
Jeg håper at det norske folk skal vokse og gro inn i framtida ut fra sine kristne røtter i grunnloven, i barnehagene og i skolene. Et overveldende flertall av det norske folk er tilsluttet kristne kirkesamfunn.
Samtidig må vi gi plass og rom for nye og andre livssyn og religioner i det offentlige rom ut fra deres egenart. De ulike trosstandpunktene skal respekteres. De kan utfolde seg på offentlig steder som for eksempel i et offentlig folketog, på folkefester og på andre møtesteder de selv ønsker å bruke.
Religionsfriheten er en rett for alle mennesker. Det er ikke en rett for staten til å blande sammen religionene eller til å fjerne religionene fra stat og kommune. Religionsfriheten er til for å brukes aktivt og åpent. Først da får vi et levende demokrati.
De demokratiske frihetene har kostet svette, blod og tårer. Vi må ikke glemme det i vår lettbeinte og ofte likegyldige, overflatiske og historieløse tid.
Olav Brunvand forteller fra spranget ut i friheten om en kamerat som måtte begraves. Han falt ved terskelen til friheten. Han ble svøpt i det norske flagget. «Ja, vi elsker» tonet med vemodig klang over fengselgården, og det glimtet i noen tåreblanke øyne.
Kampen for kjærligheten, rettferdigheten, friheten og håpet hadde kostet dyrt.
Vi skal heise høyt flagget med korset i midten i ærbødighet for alle som ble svøpt i flagget etter kampen for friheten.
Vi skal også i framtida synge fra vår nasjonalskatt fritt og frimodig som en naturlig del av 17. mai feiringa:
Har du sett sola stå opp i horisonten og danse i glede over livet?
Tidlig om morgen første påskedag før sola hadde vist seg, gikk vi opp på en fjellknatt for å se sola danse, fortalte min svigerfar. Han vokste opp på Fagervoll i Mandal med utsikt mot havet, og mintes med glede denne opplevelsen fra oppveksten. Tanken er at sola danser i glede over Jesu oppstandelse fra de døde. Første påskedag 2014 fikk jeg bekreftet at tradisjonen med å se soloppgangen fra en fjellhøyde i Mandal fungerte. En lokalkjent mann på Fagervoll pekte mot en høyde og sa at der var noen i år også for å se på sola og for å koke påskeegg.
På Lista sa de at sola kom rullende som et hjul opp over heia på påskemorgenen. Kåre Rudjord på Lista skriver at hans farmor, Sara Oline, i unge år var med på Gråfjell for å se sola danse. (Kilde: Eg elskar kastevind som skjek, Forlaget Lister, 1913, s 143).
Olav Bø forteller om opplevelser fra Setesdal da en så “solrenninga” påskemorgen. “Det var so vent å sjå koss ho kjætte seg og gledest med same ho steig upp av havet, hoppa upp og ned og att og fram, plent som ho dansa. Dei glåpte…” (Kilde: Høgtider og minnedagar, Det norske forlag, 1985, s 68-70).
Meget tidlig på den første dag i uken kom Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome til Jesu grav, da solen gikk opp. Mark 16,1-2.
Hva møtte disse kvinnene? En ung mann i hvit, lang kjortel sier til dem: Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Mark 16,6. Gud hadde vekket den døde Jesus til nytt liv ved soloppgang. Han som har skapt sola og lyset, reiste opp en enda større sol. Det er verdens lys.
Den sterkest opplevelsen av soloppgang hadde jeg i Vardø i Finnmark, da jeg vikarierte som prest der i januar 1992. Jeg fikk se sola stige opp for første gang i mørketida. Størrelsen på sola og utstrålingen fra sola slo inn i sinnet, så lyset har blitt der inne. Nå var mørketida over, og vi gikk mot lysere tider. De skaut med kanon fra festningen, og elevene fikk fri fra skolen. Det var sol ute, sol inn, sol i sinnet, sol, bare sol. Jeg angrer på at jeg ikke sto lenger og så på den mektige, runde, rause solskiva for å fylles med lyset. Carpe diem. Grip dagen, lyset og livet.
På den første dag i uka for snart 2000 var solkraften enda sterke enn i Vardø. Guds sol skinte inn i mørket, døden og graven, der Jesu døde kropp lå. Og vi synger nå med rette: Jesus mørkets fyrst bandt. ? Han var død, men se, han lever.
Skyer kan stenge utsikten til sola. Jeg bestemte meg en gang til å stå opp før soloppgang, da jeg bodde på et hotell i Tiberias i Israel. Jeg ventet i stor forventning på at sola skulle vise seg over Golanhøyden. Men det var skyer den morgenen som stengte utsikten til sola. Jeg ble skuffet. Når det skjer, er det viktig å tenke på at sola er der, selv om vi ikke har fullt utbytte av den. Slik er den oppreiste og levende Jesus til stede også når du ikke merker det. Skuffelse, skyld eller sykdom kan ligge som tunge skyer og skjule for utsikten mot Jesus Kristus.
Noen steder pleide folk mer før enn nå å dra opp på en fjelltopp tidlig påskemorgen. Man trodde at sola oppførte seg helt spesielt denne dagen, og at den hadde en spesiell kraft. Den danset på himmelen i glede over Jesus oppstandelse.
Kan det tenkes at vår egen tids tradisjoner med å dra til fjells har røtter her?
På Palmesøndag hyller vi Jesus som Messias, som den lovede kongen, frelseren for Israels folk og alle folkeslag. Hva gjør på skjærtorsdag og langfredag?
Hvorfor brukte de palmegrener da de møtte Jesus på vei inn til Jerusalem?
Palmegrener er symbol for takk, seier, frihet og glede.
På løvhyttefesten feiret og feirer Israels folk at Gud ledet og beskyttet dem i ørkenen under vandringen fra i slavelivet i Egypt. I syv dager er de glade for Herren, deres Guds ansikt. Med palmegrener takker de Herren for avlingene de har fått fra den fruktbare jorda.
Med takkesang og vaiende palmegrener feiret folket seieren over en fiende som ble fjernet fra Israel i 141 f. Kr.
Med palmegrener i sine hender skal en stor skare en gang i framtida stå for Guds tronen og for Lammet, Jesus Kristus. De er kledd i lange hvite klær. De er så mange at ingen kan telle dem. De kommer fra av alle ætter og stammer og folk og tunger.
På Palmesøndag hyller vi Jesus som Messias, som den lovede kongen, frelseren for Israels folk og alle folkeslag.
