trom

 
Bildet har jeg tatt på Bornholm 2012

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Normal
0

21

false
false
false

NO-BOK
X-NONE
X-NONE

MicrosoftInternetExplorer4

I Guds lys med smerte, sorg og savn

En prest forteller om en dypt tragisk hendelse under krigen. Han måtte gå til en kvinne for å si at hennes mann var forulykket på sjøen.
Nå må du gå, prest, sa hun etter en stund. Jeg klarer ikke å høre mer.
Lenge var man redd for at kvinnen skulle miste forstanden. 
Seinere kom kvinnen fram til presten etter en gudstjeneste. Da lekte det et smil på hennes ansikt. Hun fortalte at hun savnet sin mann. Men det hadde kommet nytt lys over ulykken. Hun kunne nå vise til en gravplass. Der sto urnen hun hadde fått sendt hjem. En gravstøtte viste til en mor med tre barn i den ene kanten og en sol som lyste mot dem. Nederst på gravstøtta var det en inskripsjon. I ditt lys ser vi lys.

Dette er et sitat fra Salme 36,10 som viser til Gud som kilden til liv og lys.

For hos deg er livets kilde,
i ditt lys ser vi lys.

Livets lys i dødens mørke

Start av sorggruppe, leste jeg i Kyrkjehelsing som kom i postkassen i dag. Det vekket et minne om en påske for mange år siden. Som prest måtte jeg gå med dødsbudskap. Slik opplevde jeg det.

Vi sover. Plutselig ringer telefonen. Stillheten tar slutt. Vi kan ikke sove lenger.

Hva er det nå?? Det er jo natt og mørkt ute. Jeg hører en stemme fra Svalbard. Jeg hører en nattstemme i telefonrøret. Stemmen i nattmørket nevner et navn. Jeg hører navnet på en ung jente. Hun er fra Greipstad. Hun er en av våre. 

Hun er på påskeferie på Svalbard. Hva hører jeg? Det kan ikke være sant. Stemmen sier: Hun er død. Hun døde sammen med en gutt på snøskuter. De er begge døde. De døde i en ulykke på snøskuter. Jeg må skrive navnet hennes. Jeg må være sikker på at navnet er rett. Stemmen fra Svalbard må bekrefte at jeg skriver navnet på den rette personen. Alt jeg hører må jeg høre rett.

Vi er på reise inn i langfredagens lange lidelse. Jeg må reise meg opp fra nattens hvile og kjøre til foreldrene straks. De må først få vite det forferdelige: Deres datteren på Svalbard er død. Hun er død i en ulykke på snøskuter. Foreldrene må få høre det først. Når foreldrene vet at datteren er død, må jeg ringe til stemmen på Svalbard og si: Nå vet foreldrene at datteren deres er død. Det haster å få budskapet fram. Stemmen fra Svalbard kan ikke frigi navnet på den døde før de nærmeste vet hva som har skjedd.

Jeg kler raskt på meg. Jeg går ut i vinternatta alene. Alene leter jeg etter huset der foreldrene bor? Jeg må finne det rette huset.

Jeg er alene med budskapet om en unge jente som er 15 år. Hun er død.  Eller er jeg ikke helt alene? Jeg synes å huske et ord fra Bibelen om en som døde. Hans navn var Jesus Kristus. Gud reiste han opp fra de døde. Som oppreist til livet sa han til noen som var redde: Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Løftet kommer til meg der jeg leter alene. Jeg er ikke alene. Aldri alene. Gjennom stillheten og snøen søker jeg etter et par som ikke vet det jeg vet. De må vekkes og få vite?

En brøytebil og et par menn som brøyter bryter inn i den stille, snøhvite ensomheten. De kan vel hjelpe meg å finne den rette veien til det rette huset. Snart står jeg utenfor ei dør. Her må det være.

Er jeg på rett sted? Bor foreldrene til den døde her? Jeg må finne det ut. Jeg banker på eller ringer på. Jeg venter. Venter spent. Spent. Kroppen er konsentrert om dette ene: Hun er død, og jeg må si det. Dette er uvirkelig. Kommer ikke snart en ut? Er ingen hjemme? Jeg må si navnet på den døde jenta og spørre om det er deres datter. Jeg må være sikker på at jeg er ved det rette huset. Hun er død, skal jeg si. Nå må vel en våkne  snart. Hører de meg ikke? Jeg står her alene. Men Jesus er med meg. Jeg behøver ikke tenke på han. Han tenker på meg, på oss. Vi får nok å tenke på.

Ingen kommer ut. Jeg må kjøre hjem igjen. Jeg tar tak i telefonrøret hjemme i prestegården. Jeg slår nummeret. En mannsstemme svarer. Jeg sier at jeg kommer hjem til han. Det er noe jeg må si.

Jeg kommer fram til huset, stiger inn, setter meg sammen med en far som har ei datter på ferie på Svalbard. Han aner noe. Noe er galt. Her er noe som ikke stemmer. Presten kommer på besøk når andre sover. Hva har skjedd? Deres datter på Svalbard døde i en ulykke på snøskuter. To menn sitter sammen i et uvirkelig, vondt, voldsomt øyeblikk.

Vi er to i en tilstand av sjokk, i en ubeskrivelig smerte, i det som ikke må være sant. Midt i mørket, i det meningsløse mørket, er et usynlig lys, et levende håp om liv. Den levende Jesus Kristus ser oss og ber for oss.

I gravferden i Greipstad kirke står en onkel til den døde jenta ved kista og er stemme for Jesus Kristus. Se, jeg er med dere alle dager, sier Herren over liv og død. Det gjelder alle slags dager. Alle slags dager. Alle slags netter. Alle slags døgn. Aldri alene. Skrevet 2010 av TrOm.

Trygve Omland

Lyngdal 7.10.2014

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Vanlig tabell”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-qformat:yes;
mso-style-parent:””;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:10.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:115%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:”Calibri”,”sans-serif”;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-fareast-font-family:”Times New Roman”;
mso-fareast-theme-font:minor-fareast;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}

Bilde 1.Kinnungsland, kanskje 1947.  Bestefar, Reinert Ludvig Berager Rom, i front. Kjenner du noen av de andre? Du finner bildet i Lyngdal i bilder Bind 1, 2003 side 128.

Bilde 2. Gullknuden 1984 Foto ved Oddleif Lian Lyngdal III Østre del av GARD OG FOLK, side 341.

Jakta etter gode historier

Hva forteller vi mest om etter mange år på elgjakt? Er det episoder som bryter med alvoret og seriøsiteten i jakta? Eller??

Vi samles i Herdalen når lyset bryter fram og diskusjonene bryter løs om årets drama rundt skogens konge. Elgjakta foregår i hovedsak som den har gjort i alle år, selv om det kan høres ut som vi skal være med på noe helt nytt. Jeg velger selv å gå ut fra Gullknuden som jeg har gjort år etter år. Stedet bærer navnet med rette. Gullknuden ligger 300 m fra Gulltjødna og har Gullsletta som nabo. Den gamle ride- eller postveien gikk gjennom tunet i Gullknuden og ned til en runestein i Herdalen. Under elgjakta glitrer det gull fra bladene på trærne i den bratte bakken som vi jagere må bryne oss på. Det er funnet en steinøks ca 180 m fra våningshuset. Øksa forsvant under brannen i Farsund i 1901, da den var til undersøkelse. Noe gullfunn har jeg ikke hørt om. Men dette skjermede stedet er gull verd som startgrope for elgjakta mi.

På vei fra Herdalen til Gullknuden stakk jeg en morgen innom et hus til venstre for E 39 der en lokalkjent mann bodde. Vi møttes på trappa med utsikt mot jordet i vest. Denne hedersmannen hette Jervald Kleivan. Han visste at den gullkantede elgjakta var i gang. Derfor ville han vel gi meg en oppmuntring på vei inn det ukjente. Hodet hans inneholdt et bilde av en elg han hadde sett for kort tid siden nede på sletta foran huset. Jeg ville også komme med en oppmuntring til Jervald denne gullmorgenen. Jervald hadde vært kirketjener i Lyngdal kirke. Av og til skreiv han små tekster i menighetsbladet kalt Kyrkjehelsing. Jeg hadde lagt merke til en tekst som han hadde skrevet om Den Hellige Ånd.  Jeg sa da til Jervald:

–         Det var fint det du skreiv om Den Hellige Ånd i Kyrkjehelsing.

–         Ja, jeg så han gikk der nede, sa Jervald. Han hørte dårlig nå, og han tenkte mest på elg. Han er den eneste personen jeg kjenner som har sagt at han har sett Den Hellige Ånd.

En lørdag var resultatet av elgjakta lik null, og mange blant de 24 skogeierne var nok noe nedstemt og kanskje slitne og litt småsure. Vi hadde ikke et stort dyr til å henge i det store redskapshuset til Lars Gåsland på Høyland. Ingen hadde noe å skryte av. Vi kunne ikke se fram til delingskveld der hver grunneier fikk noen kilo kjøtt til å livberge seg med til neste jakt. Selv om jakta var mislykket, ble vi innkalt til Høyland tirsdag kveld. Ble vi holdt for narr? Våget noen å spøke med en så alvorlig sak som elgjakta? De som møtte fram i tunet til Lars, fikk seg en overraskelse. Der hang det en elg, flådd og ferdig til deling. Hva hadde skjedd? Hadde noen lurt seg ut på søndag i strid med helligdagsfreden? Redningen for oss jegere var en elg som ikke hadde lært trafikkreglene. En elg hadde løpt på bilen til en lensmann som hentet elgkjøtt. Sammenstøtet mellom lensmannens bil og elgen skjedde i vårt jaktområde. Vi skal være forsiktig med å si at dette var et heldig sammentreff. Men når det regnet elg på lensmannen, så dryppet det kjøtt på oss. Ikke så galt at det ikke er godt for noen.

En gang mistet jeg kontakten med jaktlaget. Jeg hadde med meg sønnen for første gang. Han skulle lære noe om kampen med skogens kjempe. Sønnen, Andreas, var ca 11 år, tror jeg. Jeg ropte inn i skogens stillhet som vanlig er for en jager.  Men jeg hørte ingenting til jagerne på min venstre eller høyre side. Jeg gikk og jeg ropte, men alt var preget av en skremmende taushet. Jeg så ikke gullbladene på trærne eller gode medarbeidere på jakt etter skogens gulldyr. Jeg begynte å lytte i stedet for å skape støy i skogen. Jeg hørte i det fjerne en befriende dur fra en bil. Vi søkte mot støyen. Bråket fra bilen ble redningen. Vi kom ned til veien mellom Oftedal og Opsal, og vi fikk plass i en bil som brakte oss til de neste jaktmarkene. Da vi kom fram dit, var jaget gjort. Til slutt endte vår ferd på Høyland hos Lars. Da var elgen skutt, og min sønn var snytt for en seriøs opplæring i elgjakt på høyt nivå. Men hva er viktigst: Prosessen eller produktet, en spennende, uforutsigbar jakt eller en skutt elg?

Jeg skal ikke fortelle om jakt på det jevne eller om jag med mange smell som lyder lik klassisk musikk eller om sosiale pauser med kaffe på svart kjele så sterk at en hestesko flyter fritt på gruten. Slike øyeblikk kan bare oppleves ved ditt eget øye. Vil du og våger du å bli med på elgjakt, så finner du gull selv på grå dager.

Trygve Omland, Rom den 1. oktober 2014.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Fra venstre: Maria og Magnus Nenningsland

Jeg var rundt seks år da Magnus og Maria Nenningsland satte spor i meg som varer enda. I 1950 giftet Magnus Nenningsland seg med Agnes Maria Reinertsen fra Lundevågen ved Farsund. De ville feire festen med å bli kjørt i drosje fra dalen og like fram til deres felles hjem på Nenningsland. Veien fra Høyland til Birkestøl var smal, svingete, og den liknet  mer en berg og dalbane enn en rød løper for nygifte. En plass var veien så stygg at den aktuelle drosjesjåføren krevde håndfast handling på veien. Jeg ble med bestefar, Reinert Rom, og andre aktører for å utbedre veien på et høyt punkt før nedkjøringen til den første broa. Med utstyr uten maskinkrefter laget naboer hull i en stein som stengte for en drosje som skulle lose en brudgom på rundt 52 år og hans utkårne brud til Soria Moria Slottet. Vennene til Magnus fylte vann i steinhullet, hamret og slo, fylte dynamitt i steinhullet, ropte varsko her og løp for livet. Jeg tror ikke det er mange nygifte som har blitt tatt imot med slik bulder og brak som Maria og Magnus ble. De fikk drosje like til den lange steintrappa der Magnus skulle lede sin brud inn i hennes nye hjem. Siden 1950 har jeg passert dette hjemmet mange ganger, stoppet der og snakket, sittet ned i både bestestova og hverdagsstova.

Mine foreldre hadde god kontakt med Magnus når han var på Romferd. Magnus fortalte i 1970 om min far som døde kort tid før jeg besøkte mine venner på Nenningsland. En gang Andreas, min far, skulle klippe håret på Magnus, sa Magnus: Du må først bli med inn å få middag. Nei, det kan jeg ikke, sa Magnus. Jo, kom nå.- ja vel Da pappa var nesten ferdig med å klippe Magnus, sa han: ?Nå må du ha en kopp kaffe med oss. Nei, ikke både middag og kaffe.? ?Jo, sånn må jeg vise service for å beholde kundene,? sa min far. Magnus var godt fornøyd med frisørsalongen som kunne være i kjøkkenet eller på tunet i godvær. Jeg tror ikke pappa gjorde store penger på hårklipp. Rykte sier at et hårete hode kunne koste kr 1,-.

Jeg er på besøk hos Maria og Magnus Nenningsland lille julejulaften 1970. Menneskene her er verdige, varme og vennlige. Her kjenner jeg at er det godt å være. Julens juvel lyser uten glitter og glamour. Der er ingen ytre julestemning. Ingen juletre eller julelys. Bare gamle aviser og blader og julekort på spisebordet. På kommoden ligger gamle, gule konvolutter. Sengetøyet er grått og godt brukt. En svart etasjeovn skaper en varm, vennlig atmosfære. Kaffekjelen er farget kullsvart av fortidens flammer. Ei lommelykt brukes for å se om kafien koker. Parafinlampa kan gi lys i mørket om det er nødvendig. Elektrisk lys finnes ikke. Lapp på lapp på klær vitner om gjenbruk og nøysomhet.  Marias strømper har seget ned og likner på et trekkspill. Mangelen på ytre stas åpner døren for meg inn til stallen i Betlehem som har blitt tildekket av moderne støy mange steder. Jeg har med aviser, mat og gaver til jul. Juleevangeliet er den beste gaven. Jeg leser fra Luk 2,1-14. Gleden glitrer i de gode ansiktene. Noen gledestårer siger nedover et godt 70 år gammelt kinn. Jeg hører takketoner. Jeg forstår bedre i dag som jeg selv er blitt 70 år at Gud er blitt menneske av kjøtt og blod, han er født inn i fattige kår, han finnes i en liten stue på en heiegård fri for business. I ærbødighet kjenner jeg at her finner vi Gud. Maria og Magnus setter oss på sporet til ekte, åndelige rikdommer i Guds rike.

I et minneord om Magnus skreiv jeg i Farsunds avis 26. januar 1990 bl. a. dette: Magnus hadde mange sider som vi vil huske med takk og glede. Han var preget av gudsfrykt med nøysomhet. Traust og trofast førte han videre fedrearven. På stokkveggen over senga leste jeg på mørk bakgrunn Gud ser deg. De hadde Rosenius sin Husandaktsbok utgave fra 1920. Den var slitt, noen blader var falt ut. Den er som et speil, sa Magnus. En niese av Magnus, Betty Gebhardt, og hennes mann kom helt fra Amerika til begravelsen 23. januar. Hun var datter av Emanuel Nenningsland, bror til Magnus.

Magnus var født og oppvokst på gården Nenningsland som har vært i familiens eie siden 1600-tallet. Da Magnus var 27 år, reiste han til Amerika, og han kom hjem igjen etter seks år og overtok gården.

Heiefolket hadde forgreininger langt ut i verden. En hjertesak på Nenningsland, Birkestøl, Åsan, og Høyland var Nenningsland kvinneforening som arbeidet for Guds rikes vekst i Finnmark og blant samer. I dødsannonsen for Magnus som døde 17. januar i 1990 i høy alder på 92 år, er det nevnt seks navn, og alle er knyttet til USA. Jeg tenker vi finner flere personer med link til Nenningsland som bor i USA enn de vi kan oppspore i Norge. Sporene etter Maria og Magnus må ikke snø igjen eller viskes ut i tidens sandstormer.

Trygve Omland

29. september 2014

Er vann med god smak og fin pynt et alternativ til alkoholdrikk?

I det siste nummeret av Menneskevennen er det mange gode forslag til å gjøre vann til en attraktiv drikk. Plukk ut og prøv noe av dette: Lime, sitron, mynte, agurkskiver, gulrotskiver, appelsinbåter, rips, solbær, blåbær.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Rent, kaldt vann kan også være godt nok, ja, SVÆRT GODT å drikke. I høst er vi sammen om en stor dugnad i hele Norge for å danne grunnlag for å gi rent vann til fattige mennesker.TV-aksjonen skal sikre varig tilgang til rent vann for over en million mennesker. Tilgang til rent vann gjør at mennesker overlever og holder seg friske. Kvinner og barn trenger ikke gå i flere timer hver dag for å hente vann. Nå er det vår tur til å gå! Bli bøssebærer for TV-aksjonen 19. oktober. Mottoet er: Vann forandrer alt.

326 vers i Bibelen inneholder ordet/ordene vann. Vannet møter vi i begynnelsen og i slutten av Bibelen. I 1. Mos 1,2 leser vi: Og Guds Ånd svevde over vannet. På hebraisk kan vi også lese det som at Guds vind svevde over vannet. 1 Mos 2,10 forteller: En elv går ut fra Eden og vanner hagen. Derfra deler den seg i fire greiner.  Vann har vært livsviktig for alt levende fra tidens morgen. I Åp 22,1 leser vi: Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone.

Før syndefallet er Guds Ånd herre over vannet. Når Gud har skapt en ny himmel og ny jord, er Gud og Jesus kilden til livets vann. Det er klart som krystall.

En jødisk guide sa en gang til oss da det begynte å regne i Israel. Vann er liv. Hver dråpe er en hellig dråpe. Ja, vi kan med rette si at vann forandrer alt.

Israels folk trettet med Moses og Gud om rent vann i den tørre ørkenen.  Folket tørstet etter vann. De klaget til Moses og sa: Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og buskapen vår skal dø av tørst? Herren sa til Moses: Ta med deg noen av Israels eldste og gå fram foran folket. Og staven som du slo på Nilen med, skal du ta med deg når du går.Se, jeg skal stå foran deg på klippen ved Horeb. Når du slår på klippen, skal det komme vann ut av den, så folket får drikke. Moses gjorde som Herren sa, for øynene på Israels eldste. 2 Mos 17. Gud ga dem rennende vann fra fjellet.

På mandag var jeg med en gruppe til Helleren i Jøssingfjorrd. Bak to gamle hus står det to pøser. De samler opp vann fra fjellet, dråpe for dråpe. En av oss smakte på vannet. Det smakt godt, sa han. Til alle tider har menneskene søkte etter rent vann og slått seg ned der de finner vann. Mange slår seg ned nær ved en brønn, og byer kan vokse fram ved rene vannkilder.   

Jesus var på vandring gjennom det varme Samaria. Han ble trøtt og tørst, og han stanset ved en kilde med vann, en dyp brønn. På den heteste tid på dagen kom en kvinne for å hente vann. Jesus ba kvinnen om vann fra brønnen, og han tilbød kvinnen livets vann fra himmelrike og sa. Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Joh 4,13-14. Vann gir liv til å leve på jorda, og Åndens vann gir evig liv.

Mange unge, nye kristne menigheter fikk høre om Guds Ånd som svever over vannene og skaper liv og lovsang i tomme og tørr hjerter. Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden leser vi i Ef 5,18. Guds Ånd kommer med livets vann, det levende vann, det rennende, det friske, rene vann. Rent vann i munnen og livets vann i ørene skaper nytt liv og fornyer livet stadig på nytt. Bli fylt av Guds Ånd i stedet for vin og syng sammen. – la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn. For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus. Ef 5,19-20.

På den siste dagen i en stor høytid, en stor festdag, sto Jesus fram og ropte: Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Dette sa han om Guds Ånd som de troende skulle få. Joh 7,37-39 

Det levende, rennende vann fra Jesus smaker godt uten tilsetninger og uten pynt. Jeg trenger daglig å drikke både vann fra springen og vann fra Jesus Kristus. Skal vi si i vårt hjerte: Jesus, jeg vil drikke av ditt vann.  

Trygve Omland på fest i Laudal 26. september 2014 for Det Norske Totalavholdslag.

Onkel Robert Rom med huset og gården bnr 2 på Birkestøl  i bakgrunnen.

Malene Birkestøl i stua på Birkestøl.

Til venstre: Martin Birkestøl på besøk hos nærmeste nabo ved hytta etter mine besteforeldre på Birkestøl.

Birkestøl betyr stølen der det vokser bjørk. Støl i moderne språk blir oftest brukt om en seter. Opprinnelig var det navnet på en plass der buskapen ble samlet og melket. Jeg vil dele noen minner om to søsken på bnr 2 på Birkestøl i Lyngdal. De var ugifte. Sammen drev de en gård ved veis ende som Martin overtok i 1928.  Ved midten av 1950-årene var arealet på gården oppgitt til å være på 70 dekar, derav 12 dekar dyrket mark. Gården hadde smie, sauefjøs, potet- eller jårplehus og to-tre bygninger til et lite stykke fra boligen, der de kunne samle høy eller melke kuer.

Malene Birkestøl (1890-1967) var den eldste i en søskenflokk på fire, og Martin var den yngste f. 1898. De hadde to brødre i Amerika. Den ende ble prest der, den andre døde tidlig i Amerika rundt 29 år gammel. I 1963 kjøpte Malena og Martin hus på Rom, og de bodde en periode der i vinterhalvåret. I 1973 skjøtet Martin gården på Birkestøl bnr 2 til Terje Rom.

Jeg ser for meg Martin komme haltende ned bakken fra det øverste bruket til hytta på bnr 1 som mine besteforeldre eide og brukte mye om sommeren. Han likte å snakke med de få naboene som var der. Da mine besteforeldre fikk batteriradio, økte nyhetsverdien ved besøk hos naboen. Selv om Martin og Malene hadde brødre i Amerika, var informasjonsmengden liten på toppen av heia. De fikk nok brev og aviser av og til. På bordet i dagligstua kunne det ligge en stor bunke med gamle aviser. Menighetsbladet, som hadde navnet Kyrkjehelsing, var et viktig nyhetsblad, da det begynte å komme ut. Dette menighetsbladet ga oppdatering om døpte, konfirmanter, vielser og dødsfall. Malene var kjent for å huske navn fra denne informasjonskilden bedre enn folk flest.

Martin utnyttet skogens ressurser godt. Han skov tynne trær, og brukte barken som mat til husdyrene. De smale stammene uten bark brukte han som ved. Noen ganger tørket han de små pinnene rundt en høy etasjeovn i stua.

Inn mot en stor, grå stein hadde Martin en bitte liten slipestein. Den måtte være stein gammel. Mange ljåer var slipt skarpe der, mens Martin trykte ljåen hardt mot steinen og en annen dro sveiven jevnt rundt så svetten tøyt fram. Det var ikke en attraktiv jobb.

Jeg ser for meg Martin med riva etter å ha formet en bør med høy som min fetter, Roald Rom, skal bære inn i løa. Ryggen og beina ble utsatt for tunge byrder. Jeg kan ikke huske at Martin hadde hest. Kanskje andre kan si noe om det.

Jeg ser for meg Malene med rive oppe i en bakke. Høyet skal vendes eller rakes sammen for å bæres inn i løa like ved. Viss vi kom på besøk i arbeidstida, kunne nok Malene bli mer interessert i å snakke med oss enn å bruke riva. Folk på besøk var ikke en daglig opplevelse på den øverste heiegården. En gang fikk vi besøkende en sjokolade som hadde ligget så lenge at den ikke kunne kalles fersk. Langt fra butikker blir tidsbegrepet svært annerledes enn nede i dalen og enda mer i dagens tempo.

En gang var Martin med oss ungdommer for å lyse med sterkt lys på fisk i en bekk, så fisken sto stille, og vi kunne stikke fisken i nakken og drepe den. I ulendt terreng tråkket Martin av sted. Men så dukket nabo Magnus opp  ved en bro over bekken fra Jovannet. Med gode grunn likte han ikke denne fiskemetoden. Vi følte oss avslørt, og jeg tror ikke vi fikk fisk i bekken den gangen.

Jeg besøkte Martin i 1970, da jeg utdannet meg til å bli prest. På bordet lå Farsunds Avis, Evangelisten og Det beste. Martin brukte brorens konfirmasjonsbibel fra 1912. Martin var opptatt av Israels gjenstridighet, Guds straff, Israels omvendelse, den store trengsel og de siste tider. Jeg hadde tenkt å si noe mer enn jeg rakk, men Martin tok initiativet. Jeg lyttet og kommenterte. Det ble sunget om at Herren må åpne mitt øye, så jeg ser hvor rik jeg er.

Martin Birkestøl talte i minnestunda til Olav Johan Oskarsen Nenningsland som ble gravlagt 6. juli 1979. Olav hadde lenge bodd på Nenningsland, nabogård til Martin. Martin var nå grå og bøyd. Han talte lavt. Han minnet om den store innbydelsen i Matt 11,28. Jesus sier: ?Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.?

Jeg er takknemlig for at jeg ble kjent med Malene og Martin Birkestøl fra heiegården ved veis ende. Med globale greiner til USA levde de med røttene rotfestet i norsk natur og kultur.

Trygve Omland, 23. september 2014.

Bilde 1. Rokk fra Rom som minner oss om misjonsarven fra mange slektsledd.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Bilde 2. Kvinner fra Flatekval kvinneforening på Voss som viser at kvinneforeningene spredte seg rundt i landet. Bildet står i  boken SÆDEN som bar hundre fold 1840-194. Gustava Kielland og hennes livsverk.

Vemestad kvinneforening i Kvås for Det norske Misjonsselskap (NMS)

har basar fredag 19. september 2014. Det vekker interessen for å vite noe om fortiden til denne foreningen.

Vemestad kvinneforening er på en måte mor til alle misjonsforeningene i Kvås. Gustava Kielland var med på å stifte foreningen i Kvås 2-3 år etter foreningen i Lyngdal prestegård ble stiftet i begynnelsen av 1840-årene.

Før foreningen i Kvås ble stiftet, reiste flere kvinner fra Kvås til Lyngdal og deltok på møtene i prestegården. Anna Moi forteller at Tarjer Birkeland kom til dem på Vemestad kl 5 om morgenen for å gå til møte i prestegårdens kvinneforening. Jeg ser for meg fire-fem kvinner fra Kvås til fots med rokk på ryggen.

Gustava Kielland, ca. 80 år gammel og blind, forteller om møtene i prestegården i boken Erindringer fra mitt liv som kom i nytt opp lag i 2013. Mange kom langveis fra, men ingen klaget over den lange veien. Etter hvert som medlemmene kom, satte de seg straks til å arbeide, det var et arbeidsmøte, og ingen tid måtte spilles. Det var utrolig så meget det ble spunnet, sydd og strikket på en slik dag?Rokkene surret, kardene raslet, strikkepinner og nåler rørte seg raskt i de flittige hendene, og tungen løp om kapp med dem.

Jeg ser for meg kvinnene fra Kvås på vei hjemover i Kvåsdalen tent av misjonsilden i prestegården. De hadde nok mye å snakke om etter kvinnemøtet sammen med fru Gustava: Nyheter om nøden i verden, nye mennesker de hadde vært sammen med, den lille misjonsbøssa og ord fra Bibelen om misjonens store sak.

I ettertid ser vi at kvinnene var pionerer. De var kvinner som tok internasjonalt ansvar lenge før politikerne kom på banen for alvor. Barna ble også med i misjonsvisjonen. To eller tre småpiker var med da misjonsforeningen i Lyngdal startet, forteller Gustava.

I Kvås vokst det fram mange nye kvinneforeninger for NMS i l tillegg til Vemestad-foreningen var det i 1920 kvinneforeninger på Veggje, i ytre Austheia, i øvre Vestheia, i ytre Vestheia, i øvre Vestheia og i Kvås.

En gang kvinnene skulle bryte opp fra det siste foreningsmøtet i Kvås før jul, sa Adriane Vemestad. Nå æ dette det seinste møte i år, og møje kan forandre seg til me møtast i det nye året. Men det seie eg dokke bodn: Dokke må ikkje slutta å arbeida. Det ble hennes testamente til misjonskvinnene i Kvås. Hun døde straks på nyåret.

Vemestad kvinneforening har ført arven videre. Det ser vi på Vemestad bedehus på fredag 19.09.2014, når basaren braker løs og barn synger om Jesus, misjonens Herre.

Trygve Omland

Kilder: Kvinneforeningsarbeid i Kvås gjennom mer enn 100 år av B. O. H i en avis 3.mai 1954, SÆDEN som bar hundre fold 1840-1940 om  Gustava Kielland og hennes livsverk, Misjonsarbeid i Lyngdal gjennom 100 år av H. J. Svennevik og E.M. Wåskeland 1946.

Lyngdal 18.09.2014

Bilde 1 er av hytta på Birkestøl før løa falt sammen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bilde 2 viser at mine besteforeldre fikk besøk på hytta.Foran ser vi bestefar og meg, til høyre bestemor.

Hvem er personene foran hytta utenom mine besteforeldre og mine foreldre. Jeg husker ikke navnene. Kan noen hjelpe meg?

Hva husker man fra barneårene, og hvorfor husker man noe bedre? Jeg husker i alle fall besteforeldrene mine i stor takknemlighet. De var tilstede i min hverdag og i min verden som barn.

Birkestøl var min barnehage, min SFO og  mitt undervisningsrom om sommeren. Mine besteforeldre var mine lærere i livets skole. De var blant de beste. De var ufaglærte i skolevesenet, men topp utdannet i vanlig hverdagsliv.

Jeg var ofte og mye sammen med mine besteforeldre på Rom, mormor og morfar. Gården på Rom hadde en støl noen kilometer inn på heia kalt Birkestøl, et sted med mange bjørker som lyste opp med sine slanke, hvite legger like ved hytta. Den hadde to rom, en liten veranda og to lave loft. Der var utedo bak hytta, ei umalt løe, et fjøs nede ved en bekk og rester etter en jårplekjeller. Vi måtte gå langt for å hente vann. Om sommeren var jeg med mine besteforeldre i dette Paradiset som enda smiler til meg.

Jeg kjenner nesten lukten av steikte lapper og arme riddere som bestemor serverte. Tørt brød ble dyppet i melk og eggedosis og steikt i ei panne på en komfyr med mange runde ringer på toppen. Ringene kunne fjernes etter behov og åpne for at det ble levende ild under panna. Varmen fra komfyren og lukten fra nysteikte delikatesser fylte hytta med stemninger som sitter i kroppen enda. Bestemors billige sommermat var det beste vi kunne spise

Jeg ser bestefar hvile på en smal benk i et hjørne inn til en umalt tømmervegg. Jeg ser vedkassen på den andre siden av rommet like ved komfyren. Bestemor ser meg i livlig lek. Jeg bærer ved fra vedkassen og legger den opp på bestefar som ligger rolig på ryggen. Bestefar blir bunnen i et vedlag. Men for meg er bestefar toppen på trygghet og tålmodighet. Bestefar var vant med å hogge ved og legge opp ved i tilmålt vedlag. Han kunne også selv være en del av vedlaget. Han kunne arbeidet hardt i skogen og leke lett i stova.

Jeg ser meg redd rundt løa på Birkestøl. Jeg hadde kanskje gjort noe jeg ikke burde i min lave alder. Jeg hadde brukt ei sag, og saga hadde skåret seg inn i nedre del av venstre bein. Enda har jeg et arr som er ca 3 cm langt og ½ cm bredt. Selv om jeg var redd for å møte de voksne, måtte jeg ha hjelp fra dem. Vi var langt fra lege. Ingen kunne sy sammen det åpne såret. Men på en heiegård er det nødvendig å ta i bruk det som er i nærheten. På en støl må vi støtte oss på folks erfaringer og naturmedisin. En voksen person i hytta la et lauvblad fra et tre på såret til lillegutt. Jeg kan ikke huske at jeg fikk noe problem siden med såret. Men arret er der som en dokumentasjon på det farlige, men trygge livet langt fra medisinsk vitenskap. Besteforeldre kan noen ganger være den beste medisinen for å redde smårollinger.

Mitt barndoms Birkestøl viser en serie bilder av mine besteforeldre og meg i fantasiens filmsal. Bestefar kjører høy med hest til løa på en slede nedover bakker og oppover, over stokk og stein. Vi henter greiner fra ospetrær til næring for kyrne. Bestemor henter grønnsaker og bær fra to forskjellige hager som er stengt for dyr. Jeg leker med biler på en liten vei som er laget i naturen. Bestemor ligger i senga og sover med lyder som hun blåser ut i stova i stille støt. Jeg puster i en atmosfære av trygghet og velvære. Besteforeldre går aldri ut på dato.

Trygve Omland

12.09.2014

 Utedoen på gnr 156 bnr 1 på Rom.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Toalett for to

Jeg husker ikke når vi fikk toalett i det gamle huset vårt på Rom i Lyngdal. Den gamle utedoen i låvebygget fra ca 1910 kan enda brukes. Den var i alle fall i bruk i 1961. Da var jeg 17 år. Vi hadde besøk av to gassiske jenter fra Madagaskar. De sang i et kor som besøkte Det norske Misjonsselskap i Lyngdal. Jeg var lite villig til å bruke det lille jeg kunne av andre språk enn norsk. Det oppsto derfor språkproblemer. De to vakre jentene skulle stelle seg som naturlig er. Men hvor skulle de gjøre det? Ordet toalett dukket opp. Fransk var et språk som gassere kjente til. Vi trodde vel at de skulle på WC for å si det litt pent, så vi viste dem hvor utedoen var. Jentene trippet elegant av sted med sine toalettvesker. Da de kom tilbake fra vårt tilbud som ikke var noe annet enn en utedo, var de nok noe preget av et sjokk. Jeg mener å huske at ansiktene deres skjulte et indre flir eller en frisk latter. Vårt toalett manglet alle fasiliteter som syngende damer med toalettveske hadde grunn til å vente seg. Mine foreldre hadde hjerterom for misjonen, men de manglet et moderne toalett.

Selv om toalettforholdene ble bedre etter hvert, kunne utedoen likevel ha en verdifull funksjon. Da sønnen vår var blåruss rundt 1994, skulle han erverve seg en knute i russelua ved å være lenket til en annen russ i en avgrenset periode. Da ble det plutselig bruk for utedoen med to seter. Når de måtte, så måtte de bruke toalettet for to i den gamle låven fra 1910.

Skulle vi ut på do før i tiden, måtte vi kle oss godt om vinteren og tåle regn iblant. Vår do ble malt i en frisk grønn farge og frisket opp med festlig tapet på veggene.  Jeg kan ikke huske at vi hadde bilde av kongelig personer på vår utedo. Men koselig var det å sitte en eller to på vår do uten å ha kongelig status.. Noen ganger var det et fredelig sted for ettertanke, og andre ganger var det sosialt med livlig samtale.

Jeg synes vi skal framsnakke våre gamle utedoer, selv om de ikke liknet på et vakkert WC eller et topp moderne toalett.

To gassiske jenter som var på besøk fra Madagaskar står foran huset vårt på Rom. De var 24 år i 1961. Viss de lever enda, er de blitt 77 år. Jeg tror de husker vår utedo viss de lever: Toalett for to.

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Vanlig tabell”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-qformat:yes;
mso-style-parent:””;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:10.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:115%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:”Calibri”,”sans-serif”;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-fareast-font-family:”Times New Roman”;
mso-fareast-theme-font:minor-fareast;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}

Utedoen på Omland.

Pappa, Andreas Emanuel Omland, kom fra en gården Omland som hadde en lett synlig utedo. Jeg har hatt god nytte av den når vi besøkte mine besteforeldre og tante og onkel.

Utedoen hadde ett hull. Der kunne man sitte med åpen dør og god utsikt til ripsbusker og morelltrær. Luften var frisk, når døren sto åpen. Mulighetene var store til å filosofere i stillhet over hverdagens utfordringer. Trappen opp til WC var lang og høy som pallen for vinnere i OL. Trappen i seg selv var et håndverk det står respekt av. Ulike steiner var føyd sammen til en harmonisk helhet. Uten rekkverk var det en utfordring å komme til topps om vinteren på glatt føre. Vel framme i kulda var det en nytelse å føle gleden over å ha nådd et viktig mål i liv nok en gang. Siden det bare var ett hull, var det bare plass til enere, altså vinnere. Toere og treere måtte vente selv om de var i vanskelig, trengt situasjon. Minnene om toalettet på Omland var så sterke at jeg måtte ta et bilde for å hedre det lille kulturhuset for ettertiden.

Trygve Omland

2. september 2014

Når jeg er på feriereise, liker jeg å se på kirkehus og stikke innom dersom kirkedøra er åpen. Kirkene er rike på kunst, symboler og arkitektur som forkynner Bibelens budskap på ulike måter.

Når tungene tier skal stenene tale, har Børre Knudsen skrevet i en salme.

Kirkebyggene taler til oppbyggelse  selv om mange av kirkens tjenere er døde.

Heddal stavkyrkje

I dag er stavkyrkja i Heddal den største  av i alt 28 bevarte stavkyrkjer i Noreg.

Både skip og kor har innvendige stavar som utgjer den berande konstruksjonen. Stavane er tappa inn i sviller oppe og nede og utgjer ei ramme eller ein modul. Tidlegare kvilte ramma på steinar. Grunnsvillene stikk så langt ut at den ytre svalgangsveggen kviler på same svilla.

1 Kor 3,9-11 For vi er Guds medarbeidarar; de er Guds åkerland, Guds bygning. Etter den nåde Gud har gjeve meg, har eg lagt grunnvoll som ein klok byggmeister, og andre byggjer oppå. Men kvar einskild må vera nøye med korleis han byggjer.  For ingen kan leggja ein annan grunnvoll enn den som alt er lagd, Jesus Kristus.

 
 Bykle kyrkje

Eg var med Farsund Kristenruss i Bykle gamle kyrkje i 1964 for å samla inn pengar til ei ny kyrkje i Sør-Afrika. Nå har Bykle og fått ei ny kyrkje.

Biskop Olav Skjævesland la ned grunnsteinen til Bykle kyrkje den 1. januar år 2000.  Inni steinen blei det lagt teikningar som barneskuleelevar frå Bykle kommune hadde laga. Den 4. september 2004, vigsla den same biskopen kyrkja, som er teikna av arkitekt Hans Olav Aanensen som eg møtte for ca 50 år sidan. 

Musikarar har uttala at det er det beste konsertlokalet i heile Setesdal. 

Tankane mine går til Bibelen som fortel om ordet frå Guds munn som går til stadig nye generasjonar..

Sal 100,4-5 Kom gjennom portane hans med takkesong, inn i føregardane med lovsong! Lov han, velsign hans namn! 5 Herren er god, evig er hans miskunn, hans truskap varer frå slekt til slekt.

Hylestad kyrkje i Rysstad

Den er ei åttekanta kyrkje i lafta tømmer frå 1838. Altertavla har motiva krossfestinga og nattverden.  Ved alterringen knelar mange vendt mot dei som er døde i trua på Jesus Kristus og mot dei som me er sendt til med den glade bodskapen om frelsa og evig liv.

Liturgen seier:

Vi prisar deg, heilage Gud, Skapar av himmel og jord, du som har elska verda og gjeve Son din, Jesus Kristus, for at han skulle frelsa oss frå synd og død og vinna deg eit heilagt folk. Vi bed deg: Send din Ande over oss og dine gåver, så vi i tru kan ta imot Jesus Kristus i brødet og vinen.

Eg er takksam for å sjå Guds spor langs vegane. To av tre kyrkjer som eg vitja, hadde opne dører. I alle høve kan me ta til oss:

Åp 3,8 Eg veit om gjerningane dine. Sjå, eg har sett framfor deg ei opna dør, som ingen kan stengja. For du har lita kraft, og du har halde fast på mitt ord og ikkje fornekta mitt namn.

Trygve Omland

1. september 2014

Velsign Herren, min sjel! Stor er du, Herre, min Gud! Du har kledd deg i høyhet og herlighet.  Du svøper lyset om deg som en kappe, du spenner himmelen ut som en teltduk. Sal 104,1-2

Vi vandret 2 km på en sti fra Raulandsakademiet der vi bodde 25.-27. august 2014. Gud åpenbarte sin skaperevne. Jeg låner ord fra Erik Bye:

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg synger meg en blå, blå salme
til deg, du Hånd som sanker og som sår
og senker deg med signing over jorden
med legedom for alle våre sår.

Langs stien øste og pøste høstens Herre over oss av sin fargeprakt.

Maur og tyttebær er gode naboer langs stien. Jeg undres på hvor de små,

hvite steinene er kommer fra, eller er det noe annet enn stein? Mauren gir oss iallfall visdom.

Gå til mauren, du late, se hva den gjør, og bli vis! Ordsp 6,6 

Mauren er ikke noe sterkt folk, enda legger den seg opp føde om sommeren. Ordsp 30,25

Når vi spiste på Raulandsakademiet, så vi overnattingsfløyen. Bakteppet var tett skog. Jeg ble spesielt opptatt av tre slanke, høye furutrær i midten med tettsittende kongler i toppen fulle av frø og framtidshåp. Vi var godt førnøyd med maten og miljøet på Raulandsakademiet. På tunet var det låve, eldhus, årestoge og stall. Det ble kalt Telemarkstunet. Her ble studenter utdannet i folkekultur ved Høgskolen i Telemark, Rauland.

Vierli på Rauland tilbyr oss gratis utsikt.

Velkommen til Camp Vierli – Riders Palace.

Vi er ved foten av Hardangervidda på Skinnarbu og nyter vafler i kafeen til

Hardangervidda Nasjonalparksenter

 Velkommen til den internasjonalt prisbelønte interaktive utstillingen om naturen og villreinen som lever på Hardangervidda.

 
Veien mellom Rauland og Haukeli er smal og svingete, men speiler Guds himmel og jord.

På Hovden vandret vi på en grusvei som endte i Lislevatn,

et naturreservat som  åndet av stillhet og skjønnhet med utsikt mot slalåmbakkene.

Her var det ingen hytter eller heseblesende turister utenom kona og jeg.

Trygve Omland

29.08.2014