Dette sier Den hellige og sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne. Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Åp 3,7-8.
Trygve Omland
Gjengitt 2.11.2014 ut fra tekst som ble skrevet i Vardø 29.01.1992.
Vardø kirke fra 1958 vitner om Jesus som verdens og Vardøs lys i mørket.
I Vardø festning skøyt de med kanon, da sola igjen gjestet Vardøl etter mørketida.
Sola vokste opp fra havet, – mektig, majestetisk, mystisk. Jeg så den første soloppgangen i Vardø 24.01.1992. Sola hang tung og traust i horisonten. Som et gullsmykke. Som en gullmorgen. Mørketida, mørket dag og natt, måtte gi rom for solstrålene. Jeg har aldri opplevd en soloppgang så overveldende sterkt som i Vardø. Nå angrer jeg på at jeg ikke sto lenger og bare badet meg i solas lysfontene. Kontrastene ble kraftfulle mellom natt og dag, død og liv, håp og håpløshet.
Nordahl Grieg skreiv i Sang til Vardø:
Mot havetsstride austenvær
står øya gold og øde.
Her finnes ikke håp for trær
og jord gir ikke grøde.
Men det finnes håp for menneskene i Vardø og i hele verden. Gleden over den første soloppgangen i Vardø nok en gang ble feiret med skudd fra de ellers så fredlige kanonene i festningen. Elevene på skolen fikk fri og tid til å glede seg overlyset som brøytet seg inn i nattens mørke.
Etter den store soloppgangen spiste jeg pølse, purre og potetsalat, og sviskeyoughurt til dessert. Kan dette kalles en festmiddag?
I Vardø kirke førte soloppgangen til at det ble solfest noen dager seinere. I midtgangen i kirken ble det laget et langbord som ga plass til nypussede lysestaker og nybakte kaker.
Solas seiersdans i Vardø minner oss på en større seier i Jerusalem for snart 2000 år siden. Vi leser i Markus evangelium at tidlig om morgenen den første dagen i uken kom noen kvinner til Jesu grav da sola gikk opp. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Mark 16,2.5-6
I Lukas evangelium leser vi om Guds rike miskunn og nåde som døperen Johannes skulle rydde vei for:
Slik skal lyset fra det høye
gjeste oss som en soloppgang. Luk 1,78.
Biskop Thomas Kingo var sterkt inspirert av Jesu oppstandelse fra de døde, da han skreiv:
Som den gylne sol frembryter gjennom den kullsorte sky og sin stråleglans utskyter, så at natt og mulm må fly, så min Jesus av sin grav og det dype dødens hav oppstod ærefull av døde imot påskemorgenrøde.
Alt liv vi ser er revet ut av dødens makt og vokst opp i kraften fra Jesu oppreiste kropp. I Vardø vokste håpet midt i mørket i lyset fra Jesu soloppgang.
Den unge, oppstandne Kristus Jesus ser rett på oss som sitter i kirken.
Kristus er lyset i midten med to lys på hver side. Fem lys minner om Jesu fem sår, i hendene, føtene og siden.
Triangelet over Kristus minner om Gud i tre personer.
Triangel peker oppover til Han der opp.
Han der oppe har tatt bolig i Vardø kirke.
På Alta lufthavn satt jeg og ventet på at et Widerøe fly skulle frakte meg videre til Vardø lufthavn. Jeg var underveis til Vardø for å gjøre tjeneste som sokneprestvikar fra 20. januar 1992 og fram til begynnelsen av mars. Men jeg ble forsinket på grunn av storm og stygt vær. Stormen satte grenser for flyets muligheter.
Jeg var ikke alene om å vente. Et lite sovende barn måtte vente. En gammel kvinne i rullestol måtte vente. Jeg ventet på kofferten min. Den var ikke kommet til Alta enda. Alt var bare å vente. De som bor i Finnmark er forbilder som ventende. De er vant med å vente på at vinden blir vennlig nok, så flyene kan lette og lande. En søring har sørgelig liten trening i å være tålmodig.
På venterommet dukket det opp en hyggelig mann med sort hårmanke. Han skulle informere oss om været og mulighetene for å komme oss videre gjennom lufta. Han fikk spørsmål fra de ventende, og han svarte inntil en viss grense. Han visste ikke alt om været og framtida. Da han ikke kunne svare på ett av spørsmålene, sa han: Dere får spør Han der oppe. Slik informasjon har jeg ikke opplevd på noen annen lufthavn verken før eller siden, verken i Norge eller noen andre land. I Finnmark regner de med at vi må innordne oss ?Han der opp?. Det er farlig å trosse Han som styrer med ville vinder og vennlig vær.
På Alta lufthavn lærte jeg noe om samspillet med stormvær og den store Skaperen av himmel og hav. Jeg lærte at vi skal være ydmyke for Han der oppe og ikke brautende bryte Guds lover og grenser i universet. Jeg lærte at det lønner seg å være tålmodig. Som bonus fikk jeg en gratis, god natt i SAS-hotellet i Alta og flottere mat enn min selvlagede mat i Vardø prestegård. Reisen fra Lyngdal til Vardø tok 37 timer, mens Gro Harlem Brundtland brukte 17 timer på en reise fra Oslo til Japan. Kl 21.30 var jeg framme i den brune, lave presteboligen i Vardø som ligger like ved gravlunden og Vardø kirke, Vardøs landmerke mot det buldrende Barentshavet. Jeg nådde fram. En danske på vei til Vardø snudde i styggværet og snudde nesa sørover.
Snart ringte en mann til vikarpresten for å ordne noe rundt flytting av en enke til Åbo i Finland. Han presenterte seg selv ved å si at han var nabo til Martin Schanke, han som tror på Han der oppe, og som kjører rasende fort.
Han der opp var levende til stede på den forblåste øya Vardø. Han var kjent av mennesker der som visste mer om stormer og storkrig enn oss søringer. Han der oppe var her nede med sitt nådeord til trøst og håp, og ved sine synlige nådemidler i dåpen og nattverden. Han tok bolig iblant oss. Han slo opp sitt telt iblant oss. Han brukte kirker og andre hus. Vi leser:
Kofferten kom ikke. Jeg var på vei til Vardø for å vikariere som sokneprest vinteren 1992. Kofferten fulgte ikke med meg til Alta der flyet måtte mellomlande. Jeg kom ikke videre før neste dag fordi vinden var for vill og vanskelig å fly i. Det ble en rolig natt på SAS-hotellet i Alta. Der kunne vi spise bloddryppende biff, torsk i toppklasse fra oppdrett, kake, kaffe og is. Prisrammen var kr 150.
Kofferten kom ikke fram til Alta neste dag heller. I Alta måtte jeg kjøpe tre sokker, skjorte, underskjorte og fem truser, så jeg kunne være forberedt på det nye livet uten koffert. I kofferten lå slips, skjorte og en verdifull genser som kostet kr 300. Kanskje hadde jeg tapt alt som jeg skulle gå og stå i, mens jeg var i Vardø. Jeg måtte sperre lønnskontoen, for bankboka lå i kofferten. Den svarte kofferten på avveier var brått blitt en stor bekymring.
Da vi hadde landet på Kirkenes lufthavn, var ikke kofferten med. Prestetjeneste i Vardø uten den svarte kofferten så ikke lys ut. Jeg reiste videre med buss i tre timer uten den trygge kofferten. Vinden var så voldsom at det ikke var forsvarlig å sende oss til Vardø med fly.
Vel framme i prestegården i Vardø slo jeg opp i en bønnebok på en tekst under tittelen I bekymring. Det førte til at jeg kastet kofferten i Guds omsorg. Jeg ba: Herre, lær meg å kaste bekymringer på deg, allmektige Gud. Jeg tenkte: Gud ser kofferten og vet alt, og HAN kan styre hoder og hender på mennesker som jobber med transport av kofferter.
En kvitrende glad kvinne ringte fra Vardø lufthavn kl 17.35 og sa at kofferten min hadde landet. Jeg ble lettet og glad og takket. Vi har bare gjort jobben, sa kvinnen.
Kort tid etter at jeg hadde landet i prestegården, kom en smilende sjåfør i drosje med kofferten min kl 18.58. Sjåføren var kledd i lysebrun skinnjakke. Alt skinte lysere nå.
Denne reisen med koffert til Vardø i 1992 skaper enda tillit til Guds omsorg. Bønn er en trygg måte å være på i Guds omsorg når livet går opp og ned. Tankene mine finner rotfeste i mange ord i Bibelen som vitner om Guds omsorg. Vi kan lese i Salme 55,23; Matt 6,31-32; Fil 4,6; 1 Pet 5,7.
Kast all deres bekymring på ham (Gud), for han har omsorg for dere.
Onkel Alf Rom kjører gjødsel på gården på Rom. Ved steingjerdet står det to gamle morelltrær som nå er hogd ned. Jeg savner disse trærne som bar store, svarte, saftige moreller. Jeg tror ikke vi brukte mye gjødsel på morelltrærne våre. Men trærne var likevel fruktbare og fruktbærende.
Vi vokste opp med mange morelltrær på Rom i 1950-60 årene: Et tuntre ved huset, et par trær ved hovedveien som fristet forbipasserende og et par ved låvebygget som vi ikke kunne se fra våningshuset.
Morellene er som minner fra Edens hage. Høyt hang de, og høyt klatret vi for å mette magen med moreller. Det var moro på høyt nivå. Vi fylte hendene med kjøttfulle bær og puttet dem inn i munnen som ikke hadde plass til alle bærene samtidig. Både hendene og munnen avslørte hvor vi var, og hva vi hadde gjort. Morellene var så mektige at vi av og til måtte oppsøke toseteren, utedoen som hadde felles gjødselbinge med kuer, kalver, hest og gris. Jeg levde mitt i planterike og dyrerike som en rik unge uten store pengesedler og pengesterke foreldre. Men moro var det å fråtse i moreller. Moro var det å slåss med måker og småfugl om å mette seg med moreller.
Hvor er de mørke, mektige morellene i dag? Fra Høylandsveien ser jeg over til dagens høyborg for moreller i den solrike bakken i Akersmyr. Jeg ser seks rekker med plast, og under disse soldukene strutter det av moreller om sommeren. Jeg ønsker dere lykke til med morellproduksjonen og kortreist mat til matbutikkene nede på landbruksjorda og til beboerne i bakkene rundt den flate sletta. Det er moro at morellene overlever i en ny tid som preges av mye asfalt som tar plassen for tykk, svart matjord og fin sand.
Når jeg ser den store sandhaugen som er gravd fram, lurer jeg på noe. Har havet gått helt inn til sletta på Rom og lagt igjen sandstrender som et signal om at alt er i forandring?Gårdsnavnet Agersmyr betyr fjord eller vik, og da ser vi for oss ei myr ved fjorden. Når klimaet får knust alle isblokkene i verden, kan kanskje Romsletta bli til nye sandstrender og nye muligheter for kreative lyngdøler. Som kjent fører alle veier til Rom. Ser vi forandringen som kan komme? Hvor skal flyplassen ligge? Noen flyavganger vil hjelpe på salget av moreller.
Turistbyråene kappes om å mate oss med lokkemat: Reiser til Sydens Roma med sandstrender uten parkeringsutgifter i tre timer og salg av moreller i små, hvite spissposer med ku som varemerke.
Vil du, så våger du. Jeg våget i 1950-årene å selge moreller langs hovedveien i hvite, spisse papirposer. Det var moro med moreller selv om inntektene ikke var lik skyskrapere. Jeg leste på nettet at prisen i en liten butikk i Oslo for fem år siden var kr 7,90 pr hekto for tyrkiske moreller. I min oppvekst spiste vi ikke langreiste, dyre moreller som hadde skadet miljøet under en lang reise.
Men, men, men er alle forandringer like moro og miljøvennlige?
Trygve Omland
14. oktober 2014. Reprise 9. august 2016 med noen endringer.
Jeg har tatt vare på det noen deltakere fortalte om virkninger av nyttårslederkurs (NÅLK) på Eikely i Froland 1976-1977.
Med disse virkningene hilser jeg Norges kristelige Student- og Skoleungdomslag med 90 års feiringen. Takk for tiden i Laget.
·Dette er det fineste fellesskap jeg har opplevd i mitt liv.
·Da jeg kom hjem, turde jeg vitne om Jesus for andre. Det har jeg aldri gjort tidligere.
·Hovedinntrykket var at alle var brennende kristne.
·Det var en opplevelse å føle at vi var ett i Herren.
·Det er mer spennende å lese i Bibelen nå. Jeg er blitt mer frimodig, og jeg håper at jeg er det enda.
·Jeg merket etter NÅLK at jeg forsto Bibelens ord bedre og at jeg hadde lettere for å lese Guds ord daglig.
·Det aller viktigste var kanskje at jeg ble personlig styrket i troen på Jesus.
·De første ukene etter NÅLK var fylt av en indre glede og fred.
·Gleden jeg fikk på NÅLK har jeg enda, og jeg har virkelig erfart Hebr 13,8.
·Etter NÅLK gikk jeg rundt og kvitret og var svært ovenpå, og jeg har ikke opplevd den krasjlandingen som ble lovet meg.
·Jeg har enda ikke opplevd nedstigningen som jeg ble lovet.
·Det har enda ikke blitt noen krasjlanding heldigvis, kanskje fordi jeg har fått visshet.
·Ordene fra NÅLK gjentar seg inni meg: Du skal ikke være mismodig, ikke hovmodig, men frimodig.
·Jeg følte meg engstelig og mismodig foran oppgaver jeg hadde fått. Men så var det som Jesus sa til meg at jeg setter deg ikke til oppgaver som du ikke klarer. Vi står egentlig bare i hans sted, tenkte jeg.Da følte jeg med ett en herlig trygghet som er helt uforståelig og som bare Jesus kan gi.
Trygve Omland, skoleungdomsprest i Rogaland fra 1.08.1972 og ut 1977, og i Agderfylkene 1976 og ut 1977.
Kirkens Nødhjelp er redskapet som skal skaffe rent vann til åtte fattige land.
Jeg blir inspirert av en fortelling fra Bibelen om Gud som bruker Moses til å skaffe rent vann til tørste mennesker i ørkenen. Nå bruker Gud bøssebærere og alle som gir til prosjektene for rent vann.
VANN FRA KLIPPEN
Men folket tørstet etter vann. De klaget til Moses og sa: “Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og buskapen vår skal dø av tørst?” Da ropte Moses til Herren og sa: “Hva skal jeg gjøre med dette folket? Snart steiner de meg!”
Herren sa til Moses: “Ta med deg noen av Israels eldste og gå fram foran folket. Og staven som du slo på Nilen med, skal du ta med deg når du går.
Se, jeg skal stå foran deg på klippen ved Horeb. Når du slår på klippen, skal det komme vann ut av den, så folket får drikke.” Moses gjorde som Herren sa, for øynene på Israels eldste. 2 Mos 17,3-6
Jeg blir også inspirert av Gloria som jeg møtte i Tanzania i 2004 med hendene fulle av vannflasker. Hun visste at rent vann var livsviktig. I TV aksjonen hjelper vi mange kvinner til et bedre liv.
Martin Luther King jr 1929-1968. Han mottok Nobels Fredspris i 14. oktober 1964, altså for 50 år siden. Han ble myrdet 4. april 1968. Bildet er tatt fra Wikipedia, den frie encyklopedi.
1 Skal vi feire Kings drøm ved å ta den på alvor i dag?
Martin Luther King jr hadde en drøm om rettferdighet og likeverd for alle mennesker på tvers av ulikheter. Hans vei i retning drømmen var å kjempe uten å bruke vold. Læren om ikke-vold som metode i kampen mot urettferdighet og undertrykkelse inneholdt seks hovedprinsipper.
Er vi villig til å drøfte denne metoden i vår tid som flyter over av vold, ny vold, mer vold, mot-vold og overtro på vold?
11. Du skal vise virkelig, aktiv motstand uten å bruke vold, og du skal ikke passivt underkaste seg urett eller andres voldsbruk.
2. Du forsøker å vinne vennskap og forståelse oss motstanderen uten å ydmyke han elle henne. Hensikten er forsoning og forlik.
3.Du kjemper uten vold mot ondskapens makter, og ikke mot personer som er ondskapens redskaper.
4.Du viser vilje til å lide i din aktive motstand uten å øve gjengjeld.
5.Du skal forkaste både ytre vold og vold mot sjelen. Du skal nekte å hate din fiende. Kjærligheten er det sentrale i ikke-voldsmetoden. Kjærligheten søker det som er til beste for ens neste. Kjærligheten forsøker i handling å skape og bevare fellesskapet. Jesus på korset viser hvor langt Gud ville gå for å gjenopprette den avbrutte forbindelsen.
6.Den som tror på ikke-vold som metode har tillit til fremtiden og tro på en kraft som arbeider for å samle alle til en harmonisk helhet.
Du kan lese mer grundig om Martin Luther Kings ideer i boka Det begynte i Montgomery, Norsk Litteraturselskap A.S, Oslo 1964. Jeg har valgt ut noen punkter fra 6. kaittel om Min egen vei til ikke-vold, s 77-94.
Trygve Omland
Jeg er ikke pasifist. Jeg har vært aktiv i Forsvaret mange steder, og jeg har deltatt som bataljonsprest i FN i Libanon. Likevel blir jeg inspirert av Martin Luther Kings drøm.
Denne klokka står stille. I Guds hånd er vi stille selv om selv
om tida aldri står stille. Guds hånd er stille selv om vi er i storm, og tunge, mørke skyer truer med lyn og torden.
Mine tider er i Guds hånd
Jeg kom ned i bunnen av en dal som var innerst i Guds hånd. Dypt der nede var midtpunktet i Herrens hånd. Der var sårmerkene etter syndens nagler, sporene etter mine svik og verdens ondskap. Jeg kunne drikke av Jesu ord på korset: Det er fullbrakt, frelsen er fullført, Gud har straffet sin elskede Sønn i stedet for meg, i stedet for oss. Gud er nå en forsonet Gud. Jesus har sonet for all synd og alle synder. Jeg ringte til kona mi for å fortelle om det jeg hadde opplevd i Guds skaperverk. Hun fortalte da noe underlig. Rundt det tidspunktet da jeg var ute i fjellsiden på Bortelid, var hun ute i skogen i Greipstad. Hun ba for meg. Hun visste at jeg var sliten. Den Hellige Ånds telenett knyttet oss sammen. Vi var sammen i Herrens hånd. Vi fikk erfare ordene fra Salme 31,15-16a. Herre, jeg setter min lit til deg, Jeg sier: Du er min Gud. Mine tider er i din hånd.
Forfatteren Gaute Heivoll kommer til Lyngdal kulturhus 4. november kl.19.00 i 2014.
Han er aktuell i høst med romanen «De fem årstidene».
Romanen Før jeg brenner ned blir oversatt til mer enn tjue språk, deriblant tysk, polsk, svensk, dansk, fransk, engelsk, russisk, hebraisk og italiensk.
I romanen Før jeg brenner ned og andre bøker, også barnebøker, opplever jeg at grunnvannet i fortellingene er kjærlighet mellom nære slektninger midt i smerte og savn. Jeg har en opplevelse av Guds kjærlighet knyttet til romanen om brannene i Finsland som jeg vil dele.
FINSLAND KYRKJE KAN VÆRE I FARE
Vi sitter sammen i Finsland kyrkje, klokkeren i menigheten og jeg. Det er 5.-6. juni 1978. Bygdefolket er redd for at det hellige huset skal bli neste mål for en eller flere brannstiftere.
Klokka er 23.17 den 5. juni. Raset går i brannstifteren. Han tilstår. Han har tent på ti steder i Finsland siden 6. mai. Meldingen kommer til oss to som sitter vakt i kirken: Han er tatt. Lettet står vi på veien utenfor kirka som er fra 1803. Vi trenger ikke sitte vakt lenger i Herrens hus. Brannstifteren er tatt.
Ingen er døde i brannene.
Det er nesten ni døgn siden nyheten sprer seg som ild i tørt gress: Han er tatt.
GUDS KJÆRLIG GJELDER OSS ALLE
Vi sitter sammen i Kristiansand kretsfengsel, en brannstifter og jeg, han vel 20 år og jeg vel 34 år, han som fange og jeg som prest. Det er 14. juni 1978. Vi er begge skapt i Guds bilde som likeverdige for Gud. Vi er hverandres medmennesker.
Jeg står nå sammen med brannstifteren. Vi står sammen i et lite rom i kretsfengselet, et rom for besøkende. Vi er sammen i et rom høyt oppe med god utsikt over gaten der mennesker går fritt.
Jeg ser et blomsterbed. Jeg ser at det har form som et rektangel. Det er klare grenser mellom den harde gaten og det myke blomsterbedet.
Blomstene er røde. Jeg ser det fra et rom i fengselet. Blomstene er røde og vendt oppover til Skaperen og oppover til oss i fengselet.
De røde blomstene er plantet som et rødt kors i byen like ved kretsfengselet.
Det røde blomsterkorset har brent seg fast i tankene og følelsene mine.
Det røde blomsterkorset fra 1978 blomstrer enda i brystet mitt i år 2014.
Tro og håp, skyld og soning, syndsbekjennelse og tilgivelse vokser alt ut som roser i torner. Kjærlighet fra Gud springer like ut fra det tomme korset, fra den tomme graven, der Jesus Kristus var, er og blir Forsoneren.
Det røde blomsterkorset lyser og dufter av kjærlighetens høysang om tro, håp og kjærlighet. Slik slutter sangen: Størst blant dem er kjærligheten 1. Kor 13, 13.
Slik slutter romanen om brannstifteren Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll Tiden Norske Forlag 2010: Størst av alt er kjærligheten.
Kan det røde blomsterkorset bli begynnelsen på et nytt bed i brystet ditt?
KJÆRLIGHETEN I FINSLAND BLOMSTRET OG BLOMSTRER FORTSATT.
I 1978 døpte jeg Gaute Heivoll, som står til høyre på bildet, i Finsland kyrkje, og noen få uker seinere i 1978 satt jeg i den samme kirka som vakt for å hindre at kirka skulle bli tent på. I 2010 leste Heivoll blant annet om sin dåp for en fullsatt kirke. Bildet er fra denne litteraturkvelden i Finsland kyrkje den 15. oktober.
