Så ta da mine hender

 


Sitt  ned på den hvitmalt benken og hvil deg i påsken budskap som blomstrer for deg:
For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.

Når sang du sist den salmen?

Var det i en gravferd, eller i en gudstjeneste eller i et møte på bedehuset eller hjemme?  Så ta da mine hender er en av våre aller mest kjente og brukte salmer i dag.

Sangen er skrevet av en kvinne. Vi synger altfor få sanger og salmer som er skrevet av kvinner. Kvinner i salmelitteraturen bør løftes frem. Vi kjenner til Lina Sandell og Fanny Crosby.

Julie Hausmann som har skrevet Så ta da mine hender, har bare fått oversatt til norsk denne ene sangen.

Hun var lærer og dikter, født i Riga i Latvia i1826. Hun var datter av en tysk gymnaslærer. Moren døde tidlig fra mange barn. Julie var den yngste av seks søstre.
Salmen hennes er på tre strofer og kalles vanligvis for en bønnesalme. Vi får større hjelp fra sangen når vi kjenner litt til bakgrunn for sangen og biografien om Julie Hausmann.

Det fortelles at Julie von Hausmann ble forelsket i en ung tysk mann i Riga. Hun var lærer da, og han skulle bli misjonær. De forlovet seg, og han dro først ut til Sør-Afrika. Senere skulle hun komme etter, og de to skulle så gifte seg. Julie sa opp lærerjobben og dro den lange ferden med båt for å gjenforenes med sin elskede. Men det gikk ikke som de hadde tenkt.  Vennen til hennes forlovede møtte opp i Sør-Afrika for å ta imot henne. Hun hadde da reist halve jordkloden rundt for å gifte seg. Hva fikk hun høre om sin elskede? Han er død. Forgjeves ser hun etter ansiktet hans. En heftig, tropisk feber hadde tatt livet hans for bare et par uker siden. Det var i sorgen over sin knuste jordiske lykke hun skrev sin berømte bønnesalme.

Merker du smerten hennes gjennom salmeordene?

Hun valgte å dra hjem til Latvia igjen. Julie Hausmann hadde en svak helse livet ut. Hun var mye plaget av sykdom og søvnløshet. Hun måtte oppgi sin lærerstilling og vie sitt liv videre til å pleie sin blinde far. Men hun holdt fast på troen til det siste. Hun skrev: Så ta da mine hender/Og før meg frem/Inntil jeg salig ender/I himlens hjem!

Bønnesalmen starter og slutter likt. Så ta da mine hender og før meg frem
inntil jeg salig ender i himlens hjem
! Livet hennes var rammet inn av håpet om et evig hjem i himmelen. Hun fikk ikke stifte et jordisk hjem i Sør-Afrika, men hun visste om et hjem i himmelen uten savn som ventet på henne.

Vi søker en hånd å holde i slik vi synger i en annen sang: Gje meg handa di, ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand.

Jeg ser for meg en onkel som står ved båren til ei kjær jente på 15 år i Greipstad kirke. Hun døde i en ulykke på snøskuter på Svalbard. Han trøstet foreldre og alle som var i kirken med å løfte frem Jesu siste ord i Matteus evangelium. Se, jeg er med dere alle slags dager. Alle slags dager. Jesus sto opp fra de døde og sa til sine disipler: Se,  jeg er med dere alle dager inn til verdens ende. I Sør-Afrika, i Latvia, i Lyngdal og alle steder er Jesus med i sorg og smil.

Vi som brutalt er skilt fra en nær og kjær person ved graven, vet noe om smerten ved å skilles. Vi har behov for å be: La intet mer meg skille/Fra nåden din/Og gjør meg ganske stille/Du Frelser min. I 2 Kor 12,9 hører vi Herrens røst sammen med Paulus: Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Apostelen hadde store smerter. Han kalte den en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå han – for at han ikke skal bli hovmodig. Ef 2,8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.

Gode Gud, la intet mer meg skille
fra nåden din.

 

Så ta da mine hender

Melodi: Julie von Hausmann / Tekst: Peter Waage

 

Så ta da mine hender
og før meg frem
inntil jeg salig ender
i himlens hjem!
Jeg kan ei gå alene,
nei, intet sted.
Hvor du meg fører ene,
jeg følger med.

La intet mer meg skille
fra nåden din,
og gjør meg ganske stille,
o Jesus min.
Ved dine føtter ene
er barnet trygt,
på deg, på deg alene
min tro er bygt.

Selv om jeg ei fornemmer
din sterke hånd,
min salighet dog fremmer
din gode Ånd.
Så ta da mine hender
og før meg frem
inntil jeg salig ender
i himlens hjem.

 Trygve Omland

Skjærtorsdag 17.04.2014

Landrud er et ryddet landskap

 

Barnebarn og farmor dekker bord med tur-mat.


Steingjerdet skiller mellom naboer og viser ryddet mark i skogen.

Onsdag i den stille uke kjørte barnebarnet Thora, kona og jeg opp til veien inn mot Landrud i Lyngdal. Skogen og fjellene åndet av stillheten. En sprudlende elv danset, og fugler sang våren inn.

I en gammel uttale ble stedet kalt landri.  Betydningen av navnet Landrud er oppryddet eller gjenryddet land.

En gammel gravhaug vitner om bosetning i eldgammel tid. Lange og mange steingjerder forteller at her er klare grenser mellom eiere, og her har menneskene for mange hundre år siden ryddet bort store og små steiner, samlet dem i hauger eller laget dem til gjerde. De har  ryddet bakker og små sletter til dyrket mark. Lukten av svette ligger enda i lufta som fantasibilder. Vi ser store hender og bøyde rygger. De rydder nytt landskap som kan gi grunnlag for å leve.

Gården på Landrud må ha blitt avfolket og lagt under Bjodland. Den ble bosatt på nytt omkring 1640 og skyldsatt. I 1723 var Landrud  bakker og lier badet i sol, og gården hadde en flomkvern. I 1900 var det tre hustander og elleve personer på Landrud. I dag var det en postkasse igjen ved veien inn til Landrud og to våningshus med låve til lenger inne i heia. Veien, våningshusene og det ryddete landskapet var velstelt og vakkert. Mose i mange ulike grønnfarger kledde gjerder og jorder.

På en stor stein med en tallerkenformet vannpytt  spiste vi boller med rosiner og drakk kakao. Vi feiret den stille uke i et landskap som enda pustet i stille åndedrag i en støyende verden.

Fra disse heiegårdene på Landrud går det linjer ut over i mange retninger.

 I november 1700 ble en person med navnet Landrud sammen med flere andre dømt til å betale en bot. De hadde forsømt sin plikt til å skysse øvrigheten ved deres reiser til tinget eller de hadde unnlatt å møte fram da noen soldater skulle føres fra Korshavn til Farsund.

Et ektepar fra Landrud ble viet i den gamle Å kirke i juli 1847. Mesteparten av den gamle kirka var da revet, men koret sto igjen.

En mann fra Landrud ble gift i USA med en kvinne fra Sveits. De fikk en sønn som ble gift og som bosatte seg i Canada. En annen sønn druknet i Sør-Afrika.

Bjodland kvinneforening som ble stiftet i 1882, nådde langt ut gjennom sitt misjonsengasjement.  Anne Bertine Landrud, født 1851 og død 1942, var med i foreningen. Bertine fødte ti barn, tre av dem dro til USA.

Flere personer fra Landrud bosatte seg i USA.

Evald Landrud startet i 1928 bilverksted i Alleen sammen med broren Gilset.

Landrud hørte til Bjodland skolekrets som ble sentralisert til Å skole i 1966.

Dette er noen få eksempler på at en heiegård er utgangspunktet for spennende hendelser lokalt, nasjonalt og globalt. Vi trenger ikke dra på tur langt av sted for å oppleve levd liv med lange linjer historisk og geografisk.

Jeg tar gjerne i mot mer informasjon og rettelser.

Trygve Omland

16. april 2014

Kilder:

Lien, Oddleif, LYNGDAL III GARD OG FOLK 1986, s. 495-501.

Røksland, Lars, 250 år med skole, 1989, s. 86-87.

Svennevik H. J. og Wåskeland E. M., MISJONSARBEID I LYNGDAL GJENNOM HUNDRE ÅR, 1946, s. 112.

Med palmegrener inn i påsken.

På Palmesøndag hyller vi Jesus som Messias, som den lovede kongen, frelseren for Israels folk og alle folkeslag. Hva gjør på skjærtorsdag og langfredag?

 

Langs veien i Tenerifte februar 2014

Hvorfor brukte de palmegrener da de møtte Jesus på vei inn til Jerusalem?

Palmegrener er symbol for takk, seier, frihet og glede.

På løvhyttefesten feiret og feirer Israels folk at Gud ledet og beskyttet dem i ørkenen under vandringen fra i slavelivet i Egypt. I syv dager er de glade for Herren, deres Guds ansikt. Med palmegrener takker de Herren for avlingene de har fått fra den fruktbare jorda.

Med takkesang og vaiende palmegrener feiret folket seieren over en fiende som ble fjernet fra Israel i 141 f. Kr.

Med palmegrener i sine hender skal en stor skare en gang i framtida stå for Guds tronen og for Lammet, Jesus Kristus. De er kledd i lange hvite klær. De er så mange at ingen kan telle dem. De kommer fra av alle ætter og stammer og folk og tunger.

På Palmesøndag hyller vi Jesus som Messias, som den lovede kongen, frelseren for Israels folk og alle folkeslag.

Trygve Omland

Lyngdal 13.04.2017. Skjærtorsdag.

Påskeegg i jødisk og kristen tradisjon

Påskeegg i en svart kjele på Bjørkebu ved Jovann i Lyngdal 2014

 

Resultat av koking i bjørke- og einerkvister 2014


Egg jeg fikk i Kina på gudstjeneste første påskedag 2013.

På hytta i Lyngdal har vi en svart kjele som vi har brukt mange ganger til å koke påskeegg i. Vi koker de hvite eggene på åpen ild ute på et flatt fjell eller på en stein i en bekk. I vannet i kjelen har vi knopper fra bjørkekvister. Eggene får da en gulaktig farge. Det gule egget, den gule eggeplomma, den gule kyllingen og de gule strålene fra sola gir påsken en gul farge. Den gule fargen kan minne om gull, om gullmorgenen, da lyset eksploderte i Jesu oppstandelse og knuste dødens mørke.

I fjor var kona og jeg på gudstjeneste første påskedag i en fullsatt kirke i Kina. 40 voksne menn og kvinner ble døpt. En del av liturgien var knyttet til utdeling av egg. Jeg fikk et hvitt egg med et rødt kors på. Det røde korset kan minne oss om Jesu blodig død på våre vegne. Skjult under korset var Kristus inntil første påskedag. Da ble eggskallet liggende igjen som en tom grav.

Vi ser at påskeegg blir brukt som en kristen tradisjon på ulike måter lokalt og globalt.

I det jødiske påskemåltidet har egget en fast plass. Midt i påskekveldens gledesfest kommer et innslag av smerte og sorg. Alle spiser et stykke hardkokt egg som er dyppet i salt.   Det er vanlig å la det hardkokte egget minne om sorgen over at templet i Jerusalem falt år 70 e. Kr. Slik egget er rundt og uten åpning er også den endeløse smerten i verden i følge en rabbinsk tradisjon. Men i skjæringspunktet mellom gleden og smerten skapes det håp og lengsel etter den endelige forløsning.

I kristen tradisjoner minner det hvite egget om renhet og fullkommenhet i Kristus Jesus. Det harde skallet peker på døden og graven. Ut av skallet og graven stiger Kristus fram som sterkere enn døden. Døden sprekker, for Jesus er sterkere enn dødens tykke skall. Han knekker dødens fangehule som kyllingen knekker skallet på egget.

Det fortelles i en tradisjon utenom Bibelen om et under knyttet til et egg. Maria Magdalena ville fortelle den romerske keiseren Tiberius at Kristus var gjenoppstått. Keiseren lo av henne og sa det hun fortalte var like sannsynlig som at det hvite egget hun holdt i hånden skulle bli rødt. I samme øyeblikk fikk egget en rød farge. I den ortodokse kirkes tradisjon i våre dager gis røde egg som påskehilsen til venner. Den røde fargen symboliserer Kristi blod, og egget symboliserer  verden.

Trygve Omland

14. april 2014

Kvinesdal Sparebank etablerer seg i Handelsparke

 

Kvinesdal Sparebank etablerer seg i Handelsparken

LEIER: Kvinesdal Sparebank regner med å være klare til innflytting i lokalene i Handelsparken ved årsskifte. De skal ha tilholdssted i første etasje. Naboer blir Europris, Biltema, SparKjøp, Coop Obs! og Byggvell. FOTO: Kristiansen og Selmer-Olsen AS FOTO: Kristiansen og Selmer-Olsen AS

Kvinesdal Sparebank etablerer seg i Lyngdal ved årsskiftet.

Tekst:
Erlend Haddeland

Publisert:
08.04.2014 kl 10:58 Lyngdals avis på nett

150 år etter at Lyngdal Sparebank startet bank på Rom er det en sprek 144 åring som nå vil etablere seg på samme sted, skriver banken i en pressemelding.

Fra før av har banken med hjemsted på Liknes i Kvinesdal, salgskontor i Sirdal og Kristiansand. Nå går de altså i gang med å leie lokaler i Handelsparken i Lyngdal.

Første etasje

Kvinesdal Sparebank har opsjon på å leie deler av første etasje i bygget i Handelsparken. Avtalen er inngått med Rom Sagbruk, som har under oppføring nytt kombinert forretning- og kontorbygg liggende i Handelsparken.

Butikker som Europris, Biltema, Coop, Elkjøp blir nærmeste naboer.

? VI har opsjon på å leie deler av første etasje, så får vi se i prosessen videre når vi begynner å designe hvor vidt vi utvider, sier banksjef Svein Hermansen til Lyngdals Avis, som regner med å være innflytningsklar ved årsskiftet.

Han anslår at det i snitt vil arbeide fire mennesker i det nye salgskontoret.

Derfor valgte de Lyngdal

Hermansen begrunner valget av salgskontor med at Handelsparken har utviklet til å være et viktig knutepunkt i regionen og bankens markedsområde.

? Først og fremst falt valget på Rom fordi Lyngdal og Handelsparken har blitt et senter for mange kommuner. Vi ønsker å komme tettere på kundene våre som strekker seg fra Kvinesdal, via Farsund, Lyngdal og Hægebostad, og helt bort til Vigeland, sier banksjef Svein Hermansen til Lyngdals Avis.

Kvinesdal Sparebank hadde ved årskifte en forvaltningskapital på i overkant av tre milliarder kroner, og en kjernekapitaldekning på 18,2 prosent.

Lyngdal Bilverksted på Rom i Lyngdal

 

Trygvald Staalesen foran verkstedet under bygging.

Lyngdal Bilverksted på Rom i Lyngdal

Dette er også en del av Lyngdals historie. Denne historien startet og ble avsluttet i min tid, forteller Staale Staalesen.

Pappa, Trygvald Staalesen, arbeidet før og under krigen på verksted i Alleen.
Han fortalte at det var ganske slitsomt å ligge under bilene å reparere, spesielt om vinteren,.
Han hadde en drøm om å bygge sitt eget verksted på Rom.

Dette fikk han til. Bildet som han står foran, er verkstedet under bygging.
Han bygde graver som bilene kjørte inn over. Man kunne da stå under bilene å arbeide.

Dette gikk bra en stund, men av flere grunder ble det ikke mulig å drive videre.
Det ble leid ut til han som bygde Troll biler i Norge. Det var ikke liv laga. Det ble vel bare bygde 2-3? Trollbiler.

Det har siden vært forskjellige aktivitet i bygningen.

Når jeg nå kjører forbi, ser jeg at det er fullstendig jevnet med jorden.

Dette ble veldig kort om Lyngdal Bilverksted.

Kilde: Staale Staalesen skriver på facebook 4. april kl. 19:56 i 2014, og jeg har redigert det litt.

 Arne Kjell Bringsjord Bygget ble revet i fjor (2013) og lå der som rundkjøringa i Presthølen er i dag. Det ble bygd stort sett av tyske krigsfanger etter krigen (1946). Har en mistanke om at han som står i steinhaugen foran bygget er Trygvald Stålesen?

Spektakulær heievei og laksetrapp ved Kvåsfossen

 

Den frådende Lyngdalselva nedenfor juvet ved Kvåsfossen.Bilde i Lister 20.12.2014

            FOTO: Lyngdal kommune/ reguleringsplan laksetrapp Kvåsfossen

En helt alminnelig søndagstur etter gudstjeneste i Kvås kirke 6. april 2014 kan åpne øynene for store forskjeller mellom før og nå. Kona og jeg satte bilen ved Kvåsfossen, der alle kan se at noe ualminnelig stort skjer. Det skjedde også noe helt ualminnelig stort ved Kvåsfossen i 1930-årene da veien til Dydland, Fidjestøl i Kvås ble laget.

Et planforslag legger til rette for laksetrapp, adkomsttunell, visningsstudio, parkering, rasteplass, besøkssenter, turstier, utleiehytter og broforbindelse til Øyna Camping.

I 1947 ble det antydet at det aldri vil komme en laksetrapp forbi Kvåsfossen. Nå står snart en spektakulær laksetrapp snart ferdig.

Miljøvernminister Tine Sundtoft er invitert til å åpne den nye laksetrappa i Kvåsfossen i Lygna i slutten av april 2014. Dermed vil man fordoble den laksførende strekningen i Lygnavassdraget og utvikle Lygna til en av de beste lakseelvene i Sør-Norge.

Veien fra Kvåsfossen til gården på Dydland og Fidjestøl er nå stengt for biltrafikk. Kona og jeg begynte i dryssregn å gå den bratte, smale, svingete veien mot Dydland. Vi ble så fascinert av de mektige trærne, steinrøysene og utsikten til Lygna at vi gikk lenger enn planlagt. Hvordan klarte de å lage denne bratte veien midt mellom store steiner i et brutalt bratt landskap? De hadde ikke moderne utstyr, kraftige maskiner eller avansert teknologi.

Da jeg kom hjem, måtte jeg lese i Oddleif Lians bok om KVÅS GARD OG FOLK fra 1989. Det tok mange år før Dydland og Fidjestøl fikk kjørevei til gards. I 1918 fikk herredsstyret søknad om vei fra Li og nordover på heia, men det hersket delte meninger om dette trasevalget. Omkring 1930 ble man så enig om å gå inn for å legge veien i den bratte ura opp fra Kvåsfossen. Deretter fulgte flere år med mislykkede framstøt. Oppsitterne på Dydland og Fidjestøl opparbeidet nesten 300 meter med vei på egen hånd. De påtok seg å dekke 4/10 av omkostningene for en vei selv, men kommunen var i 1931 lite villig til å skyte inn midler. Hele anlegget var kalkulert til ca 45 000 kr. Møtet i herredstyret endte med at det ble bevilget 100 kr. til Dydlandsveien.  Først i 1936 lyktes det å finansiere veien. Samme år starter arbeidet på veien, og det forsatte i 1936 og 1937. Veien ble ikke fullført og offisielt åpnet før etter andre verdenskrig.

På denne bakgrunn kan vi lese om forarbeidet og finansieringen av prosjektet ved Kvåsfossen i dag. Ifølge plan- og driftssjef i Hægebostad, Odd Arve Kvinnesland, den 20.12.2013 holdes utbyggingskostnadene for tunnelen og trappa godt innenfor rammene på 12,6 millioner kroner. Videre har Sørnorsk kystnatur satt av tre millioner kroner, som inkluderer midler til utstilling og infrastruktur. Lyngdal og Hægebostad kommune har hver bidratt med 3,3 millioner kroner, i tillegg til at Vest-Agder fylkeskommune, elveierlag og andre har bladd opp for å få realisert laksedrømmen.

Vi har stor respekt for pionerene rundt Kvåsfossen både i 1930-årene og i vår egen tid. Det blir spennende å se et spektakulært opplevelsessenter snart ser dagens lys ved Kvåsfossen.  Men husker vi da å fortelle om pågangsmotet og slitet som vår forfedre hadde for 70-85 år siden? Det var noe helt ualminnelig stort.

6. april 2014

Trygve Omland

Kilder

http://avisenagder.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=19289

http://www.fiskeguiden.no/fiskeGuiden/index.php?side=NyheterTo&NewsID=2241

http://www.lister24.no/nyheter/lyngdal/Imponert-over-spektakular-laksetunnel-105979.html#.U0F0XCieb7Q

http://www.lister24.no/nyheter/lyngdal/Imponert-over-spektakular-laksetunnel-105979.html#.U0F8tSieb7Q

Lian, Oddleif, KVÅS GARD OG FOLK, 1989 s. 683.

Fra facebook:

Harald Søren StorakerJa, veien fra Kvåsfossen opp til Dydland er fantastisk. Det er utrulig i heile tatt å finne på å bygge vei i slikt terreng.
Det er også spennande demningar og vannkraft-anlegg oppe på Dydland/Fidjestøl. Eg har hørt at dei der oppe var tidlig ute med elektrisitet-anlegg. Det er i alle fall noen fine damanlegg for å stemme opp til vannkraft. Og det er et flott turterreng der oppe, å gå innover til Hestad.
Ellers har eg også merka meg Fredrik og Dorthea Fidjestøl som det er bilde av i bygdeboka. Fredrik, f 1880, var svensk og traff Dorthea i Grimstad. Dei reiste til USA , gifta seg og fekk barn der. Så flytta dei til Norge og budde på Fidjestøl. Det må ha vore litt av ein overgang for Fredrik.

Normal
0

21

false
false
false

NO-BOK
X-NONE
X-NONE

MicrosoftInternetExplorer4

Krigsdagen 9. april 1940 til Dydland i Kvås

9. april 1940 reiste Teodor Stuestøl med kona og deira fem born frå Kristiansand til Dydland i Kvås.  Dei hadde ei dramatisk reise med stopp på grunn av bensinmangel, men dei kom fram til Dydland. Dei budde i ei løe mens Teodor bygde ei tømmerhytte.

Kjell Stuestøl fortel i Lyngdalsboka 2007 s. 3.

Under andre verdenskrig og i åra etterpå gjekk borna på Dydland til Vemestad på skule. Det var lang veg, først ned fjellet til dalen og så utetter dalen frå Kvås til Vemestad. Det er om lag 6 km til saman, 3 km til Kvås og 3 km i dalen?

Utover hausten var det mørkt når vi gjekk og mørkt når vi kom heim.

Om vinteren var det verre. .. Det kunne vere strevsamt når skiene kladda. Kladdane kunne bli mange centimeter tykke. Vi skrapa snøen av og gnei skiene med grovt salt…

Det var farleg skrått og isete. Vi hadde då liggande ei øks som vi hogg spor i isen med så vi kunne komme forbi?

Alle gjekk på ski, unge som gamle, Dorthea Fidjestøl gjekk på ski med med fotsid stakk og kom susande nedover bakkane. Ho brukte ein kraftig stav, og bremsa, og i dei brattaste sat ho på staven.

Kan dette kallast ekstremsport?

Sjå meir om livet på Dydland i Kvås  i Lyngdalsboka 2007.

Trygve Omland

9. april 2014

Sammen i Guds hånd

 


Sammen om Bibelen.Sammen i Guds hånd.

Mine tider er i din hånd, Herre.

Gud talte tydelig og synlig til meg den syttende september i 1985.

Det skjedde midt på dagen på Bortelid. Lufta duftet av trær og myr mellom mektige fjellkjeder. Sola fylte stillheten med frisk varme. Landskapet var kledd i gamle, slitesterke farger. Jeg hadde pause som taler på eldreleir for menighetene i Finsland, Greipstad og Søgne. Vi var samlet flere dager på Bortelidseter.

Jeg var alene på en flate av fjell i er rom fylt av ro. Der møtte Gud meg med et syn i hans skaperverk. Jeg så ned mot dalen, en smal dal. Snart måtte jeg gå ned fra den solide fjellflaten og det stille stedet. Synet var å se dalen og fjellene rundt. Dalen og fjellene ble som en stor, sterk, solid hånd. Jeg så for meg at jeg satt i Guds hånd og hvilte. Gud holdt meg oppe ved sin finger. Jeg hørte en bekk fra vann høyere oppe hoppe lekende lett nedover dalsiden. Skaperen skapte lovsang ved å spille på sitt vidunderlige vannorgel. Det var godt bare å være hos Gud i hans katedral.

Jeg måtte krype og klatre ned igjen til Bortelidseter og blande meg med menneskene som var på leir. Skritt for skritt skled jeg ned langs en skråning. Jeg holdt meg fast i noen bjørkekvister. De møtte meg som løfter fra Gud med røtter i Guds romslige, rause hånd. Løftene kan ikke svikte. Nei de står evig fast.

Jeg kom ned i bunnen av dalen, innerst i Guds hånd. Dypt der nede var midtpunktet i Herrens hånd. Der var sårmerkene etter syndens nagler, sporene etter mine svik og verdens ondskap. Jeg kunne drikke av Jesu ord på korset: Det er fullbrakt, frelsen er fullført, Gud har straffet sin elskede Sønn i stedet for meg, i stedet for oss

. Gud er nå en forsonet Gud. Jesus har sonet for all synd og alle synder.

Jeg ringte til kona mi for å fortelle om det jeg hadde opplevd i Guds skaperverk. Hun fortalte da noe underlig. Rundt det tidspunktet da jeg var ute i fjellsiden på Bortelid, var hun ute i skogen i Greipstad. Hun ba for meg. Hun visste at jeg var sliten. Den Hellige Ånds telenett knyttet oss sammen.  Vi var sammen i Herrens hånd.

Vi fikk erfare ordene fra Salme 31,15-16a.

 Herre, jeg setter min lit til deg,

Jeg sier: Du er min Gud.

Mine tider er i din hånd.

Trygve Omland

4. april 2014

Spjelkaviknes Møbelfabrikk på Rom i Lyngdal

 


 Håkon Spjelkaviknes møbelfabrikk, se s. 101 i Lyngdal Sparebank 100 år

Firmaet Spjelkaviknes  Møbelfabrikk ble startet 15.09.1948 i en innkjøpt tyskerbrakke på Rom i Lyngdal av Håkon Spjelkaviknes. Håkon var utdannet som interiørarkitekt ved Statens Håndverk og Industriskole. Han kom fra Nordmøre.

Firmaet laget møbler etter egne tegninger, og det hadde også konsultasjonsvirksomhet fra eget tegnekontor. Firmaet satset spesielt på salongmøbler. Virksomheten omfattet møbelfabrikk med produksjon av treverk og stopningsartikler. Firmaet hadde en betydelig produksjon av sittemøbler. En tid leide Spjelkaviknes utsalgslokaler i en ny rutebilstasjon.

Firmaet hadde egen fabrikkbygning med 500 kvaderatmeter grunnflate. Den lå mellom en brakke fra 2. verdenskrig i Romsleiren som enda er tatt vare på og Sørlandets hovedvei som i dag er E 39. Kundekretsen var i begynnelsen

Firmaet og fabrikken har vært gjennom flere spennende faser.

I 1960 fikk firmaet en kommunegaranti på lån til å bygge møbelfabrikk og kjøpe maskiner.

I 1962 tok Spjelkaviknes i bruk det nye og moderne fabrikklokalet. Firmaet hadde da mange ansatte.

Anlegget ble utvidet i 1965.

Seinere gikk firmaet over til hovedsakelig å selge innkjøpte varer.

I dag er den opprinnelige bygningen revet, og det er bygd et stort leilighetsbygg.  

Kilder:

DET NORSKE NÆRINGSLIV,  Vest-Agder Fylkesleksikon. Redaktør Johs. Sætherskar, Bergen 1953., s. 691.

Lyngdal Sparebank 1864-1964, s. 100-101.

Lyngdal fra Istid til nåtid av Sigurd Eikeland,1981, s. 277.

Jeg tar gjerne imot informasjon spesielt om perioden fra 1962.

Ikke glemt i Jesu hender

 


Bilde fra Tanzania.

Kunne jomfru Maria glemme sitt barn som hun hadde holdt i sine hender?
Og selv om en mor kan glemme,så vil jeg aldri glemme deg sier Herren.

Føler du at Gud har glemt deg, eller at familien har glemt, eller at vennene har glemt deg, eller at menigheten har glemt deg? Føler du deg forlatt og forsømt?

Sommeren 1966 møtte jeg en gammel, sliten sjømann under et skipsbesøk på et enormt stort havneområde i Rotterdam. Han fortalte om et besøk hos familien hjemme i Norge. Da han kom hjem, kom det ut et barnebarn i døråpningen. Men barnebarnet kjente ikke igjen bestefar. Det var sårt. Men så kom hans sønn ut, og han kjente igjen sin far. Med gråt i stemmen fortalte sjømannen at sønnen omfavnet han. Den gamle var ikke glemt. Han ble gjemt i en varm omfavnelse av sønnen.

Sønnen minner oss om den barmhjertige faren som fikk se den bortkomne sønnen sin enda mens han var langt borte. Han syntes inderlig synd på sønnen som hadde sløst bort de arvede pengene i et vilt liv. Den kjærlige faren løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Slik er Gud som vår Far. Han glemmer deg ikke, selv om du føler deg glemt. Selv om du har misbrukt livet og de mulighetene Gud har gitt deg, glemmer ikke Gud deg. Han gjemmer deg i sitt romslige, rause hjerte. Han lengter etter deg. Han sier: Velkommen hjem.

Sissel Kyrkjebø synger på en CD fra 2010: Velkommen hjem?Jeg blir her og venter/du er velkommen hjem?Du vil forbli her i hjertet mitt/og du er velkommen hjem. Slik kan vi si til hverandre som medmennesker. Enda sterkere  vil Gud si til deg: Du vil forbli i mitt hjerte/og du er velkommen hjem. Hjem til Gud, hjem til Guds rike, hjem til en ny jord og en ny himmel i evigheten.

I 2010 kom det ut en bok om den norske uteliggerkolonien i Brooklyn. Tittelen på boka var Ørkenen Sur. Jeg lånte boka på Lyngdal bibliotek og leste med glede om Guds utstrakte hånd i søppeldynga.  Karl Holm, som ble kalt Søppeldyngas apostel, var Guds utsendte hånd i 1926 til uteliggere fra Norge.

Med rogalandsdialekt, veltrimmet bart og sølvfarget hår krøp Holm over hauger av rustne jernplater, utrangerte trikker, tønner og alt tenkelig avfall. Det som liknet et kravlende menneske på leting etter noe nyttig, var Guds utstrakte hånd. Guds utstrakte hender i Ørkenen Sur var bl. a. Sjømannskirken, Blå Kors og Frelsesarmeen. (s. 57.59-60).

Vi leser om en møkkete, skitten sørlending som ble reddet ut av søppeldynga i Brooklyn. Han ble skrubbet på ryggen og vasket så det løsnet flak av møkk. Han fikk ren seng og mat, stell og nytt livsmot. Han forlot sykehuset noen uker senere, edru og flere kilo tyngre. Verken Gud eller Guds utsendte medarbeidere hadde glemt sørlendingen i fremmed land.(s. 95-96).

Vi mennesker glemmer mye, og jeg glemmer mer og mer jo eldre jeg blir.

I Jes 49,14-16 leser vi et budskap til Guds folk som var prøvet i lidelsens høyskole.

Herren har forlatt meg,

 min Gud har glemt meg.

 Herren svarer: Kan en kvinne glemme sitt diende barn

 og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?

 Og selv om en mor kan glemme,

 så vil jeg aldri glemme deg.  Jeg har tegnet deg i mine hender,

 dine murer står alltid for mine øyne, sier Herren, vår Gud.

 

Gud bærer alltid sitt folk med seg i sine hender. Vi er så nær Gud som hendene er nær resten av kroppen. Han ser oss gjennom nådens briller. Når vi vender om og tar i mot syndenes forlatelse, så ser han på oss som om vi aldri har sviktet Guds vilje. Han har risset navnet ditt inn i sine mektige hender, så ingen makt kan stryke deg ut. Han har tegnet deg tydelig i sine hender med Jesu blod. Derfor kan han ikke glemme deg. 

Han har omsorg for deg, og han beskytter deg. Murene som sto rundt byen Jerusalem og beskyttet Guds folk, ble ødelagt. Men Gud glemte ikke folket verken uten murene eller utenfor murene. Hans trofaste kjærlighet er en usynlig mur som gjemmer de som føler seg glemt.  De svake og skrøpelige står sterkt i Herrens hånd.

 

Ingen makt har makt til å viske deg ut Jesu naglemerkede hender.  Dine og mine synder ble naglet til korset ved Jesu hender. Han åpnet da sin favn og omfavnet oss med evig miskunn.

 Gjennom stengte dører går Jesus  etter sin oppstandelsen fra de døde, like inn til oss i dag og sier: Fred være med dere! I Joh 20 leser vi videre: Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. De kjente igjen Jesus, for de så merkene etter naglene gjennom hendene. Jesu sårede hender er hans identitetskort. Tomas ville ikke tro at de andre disiplene hadde sett Jesus lys levende. Han var jo død. Derfor måtte Jesus vise sårmerkene i sine hender en gang til. Han ville overbevise de som ikke ville tro på disiplene.

Jesus kom til disiplene og Tomas åtte dager seinere, mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere. Så sier han til Tomas: Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden din og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende! Min Herre og min Gud! sa Tomas.

 Hva skal du og jeg si?

 Jeg er tegnet i Guds hånd.  Jesus er min Herre og min Gud!

 

Trygve Omland

4. april 2014