Gå og fortell det i Lyngdal kulturhus at Jesus Kristus er født. Det gjorde virkelig Alf Hagen sammen med sine sangere og musikere. De kom fra mange steder i verden, London, Lyngdal, Lillesand osv..Takk for en julekonsert med bredde, engasjement, kristent innhold og personlig profil.
Bildet er et utdrag av en plakat vi fikk til jul i Tanzania 2004, da vi besøkte vår datter Anne Torhild med familie.
Go, Tell It On The Mountain er kommet med i Norsk Salmebok 2013 på nr 688. Teksten er afro-amerikansk spiritual før 1865, og melodien er afro-amerikansk spiritual før 1865.
Når jeg går inn på Internett, får jeg inntrykk av at det finnes mange varianter av teksten, og mange DVDer på YouTube. Her er en variant:
[Chorus:] Go, tell it on the mountain, over the hills and everywhere. Go, tell it on the mountain that Jesus Christ is born.
While shepards kept their watching o’er silent flocks by night, behond, throughout the heavens There shone a holy light. [chorus]
The shepards feared and trembled when lo, above the earth rang out the angel chorus that hailed our Saviour’s birth! [chorus]
Down in a lonely manger the humble Christ was born, and God sent our salvation that blessed Christmas morn. [chorus]
Det finnes en bok med samme tittel. Go, Tell It On The Mountain. Denne boka hadde James Baldwin jobbet på under ulike titler: Den ble endelig ferdig under en tur til Sveits. Da New York publisher, Alfred Knopf, uttrykte interesse for å offentliggjøre teksten, returnerte Baldwin til Amerika på en billett kjøpt med et lån fra Marlon Brando. Romanen ble publisert et år senere i 1953 og fikk strålende kritikker. James Baldwin ble født i 1924 og døde i 1987. Han var afrikansk amerikaner. Go, tell It On The Mountain ble hans best kjente arbeid, Han var forteller, essayist, poet, sosialkritiker og skuespillforfatter.
I Bibelen finner vi fjellet omtalt i forbindelse med viktige begivenheter: Moses gikk opp på Guds fjell for å motta de ti bud, Herren sa til Elisa: Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi! Jesus tok med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene, de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem, osv..
I desember 2016 har vi sett en stjerne lys klart på himmelen. Det gir oss mange tanker om en morgenstjerne, en stjerne over Betlehem og en ny julesang. Hvordan ble denne sangen til?
En stjerne skinner i natt er en ny, moderne julemelodi og juletekst som har truffet stemninger og lengsler i vår egen tid fra barn til voksne. Teksten er preget av poetiske, antydende ord som forutsetter at vi kjenner juleevangeliet. Sangen gir muligheter til å forklare hva ordene betyr ut fra Bibelen i barnehager, skoler Guds hus og hjem.
Melodien og teksten ble til på en interessant måte. Tore W. Aas (f. 1949) som var leder for koret Oslo Gospel Choir skulle gi ut en juleplate. Han manglet en sang til en CD-juleplate.
Det var tidlig om morgen 17. mai for vel 17 år siden. Musikeren Aas lekte med tangentene på pianoet med sine gospelpregede fingre. Plutselig hører han en melodi. Han har aldri hørt den før. Han vet ikke hvor han får melodien fra. Han spiller, og melodien kommer bare av seg selv. Etter fire-fem minutter er melodien fiks ferdig. Uten plan. Uten anstrengelse. Ellers må musikeren Aas slite og streve lenge for å få en ny melodi på plass. Den beskjedne musikeren innrømmer at melodien er riktig vakker. Nå haster det å få en tekst som passer til den nye melodien.
Aas lar telefonen kime hos dikterpresten Eyvind Skeie den samme morgenen 17. mai. Teksten må Aas ha før koret skal gå inn i studiet og synge videre på juleplata neste morgen. Den nasjonalstemte Skeie prøver å komme i julestemning. Plenen utenfor huset er grønn. Han tvinger seg til å tenke på en krybbe med gule strå 2000 år tilbake i tid, til timen da tiden sto stille og verden ble ny den hellige timen. En ide, en liten setning er i ferd med å ta form, – den hellige timen.
Han setter seg i bilen, og underveis faller han i tanker om en annen biltur, der han stoppet på en bensinstasjon, tok en kopp kaffe og møtte en familie på fem personer. Det minste barnet i familien minnet Skeie om julesangen En krybbe var vuggen.
Senere skjer dette. Skeie har alltid vært fascinert av de tre vise menn som bærer på en hellig lengsel. Presten gjør små notater. Verden var aldri helt forlatt. En stjerne skinner i natt. Poeten har funnet motivet.
Mens han er vert for et selskap 17. mai i Oslo, kommer bevingede ord fra en julenatt i Betlehem dalende ned. Poeten smyger seg inn til datamaskinen og planter ordene i harddisken. Når flaggene er firt og fanfarene er stilnet, tikker en telefaks inn hos komponisten og kordirigenten Aas. Neste morgen møter han koret sitt med en ny melodi og en ny tekst til juleplata.
Er ikke dette et eksempel på at Den Hellige Ånd overskygger en komponist og en poet gjennom en prosess? Guds Ånd skaper tanker ut fra Bibelen i dag også.
Julesangen som ble til på 17. mai, vår frihetsdag, har dype røtter både i himmelen og på jord. Vi synger om igjen og om igjen:
Englene synger høyt i kor:
Synger om fred på jord!
Tre ganger brukes ordet fred. Denne freden kommer til oss gjennom en nyfødt kjærlighet og gjennom et barn, Guds Sønn og vår bror. Han har himmelen med til oss som drømmer om den fred som vi skal eie en gang.
Hvilke ord i Bibelen får den sangen oss til å tenke på?
Fred!
Jeg vil løfte fram disse ordene om fred:
For han (Jesus, i krybben og på korset) han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ef 2,14.
Muren som skilte templet i Jerusalem, var det en halvannen meter bred mur mellom hedningenes forgård og det indre tempelområdet. Jesus rev ned muren som skilte mellom Gud og alle folkeslag, og han rev ned muren som skiller mellom Israels folk og oss hedningfolk. Jesus gjorde fiender til venner.
Forent i Jesus Kristus vokser det fram en nyfødt kjærlighet mellom deler av Israels folk og deler av andre folkeslag, en nytt fellesskap fylt med Guds fred.
Vi ser små spirer av det nye, forente folket.
Gud kaller oss sammen rundt et lite barn for å skape en ny framtid for barna i hele verden. Derfor driver vi også misjon i ulike folkeslag og sender ut misjonærer.
Trygve Omland
7. desember 2015 og revidert i 15.desember 2016.
Kilde: Bruaset, Oddgeir, Det var midt i julenatt, Genesis forlag, Oslo, 2000, 3. opplag.
En stjerne skinner i natt
Nå er den hellige time vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime nå ringes julen inn
Englene synger høyt i kor synger om fred på vår jord verden var aldri helt forlatt en stjerne skinner i natt
En nyfødt kjærlighet sover nå er guds himmel nær vår lange vandring er over stjernen har stanset her
Englene synger høyt i kor synger om fred på vår jord verden var aldri helt forlatt en stjerne skinner i natt
Se himmlen ligger og hviler på jordens gule strå vi står rundt krybben og smiler for vi er fremme nå
Her kan vi drømme om den fred som vi skal eie en gang. For dette barn har himlen med og jorden fylles med sang.
Jeg gjør nå noe som jeg ikke har gjort før så langt jeg kan huske. Andakten som jeg skal ha på Lyngdal bo- og servicesenter lørdag 5. desmeber kl 16.15 legger jeg ut før møtet. Kanskje du som leser dette kan ta med deg en fra HEIMEN og bli med på møtet.
Bildet tok jeg i Danmark i juni 2015 i tunet der presten Kaj Munk bodde lenge.
Jesus sier: Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst, og han skal gå inn og ut og finne beite. Joh 10,9.I oversettelsen fra 2011 leser vi: Jeg er porten.
Da jeg jobbet på Kristen videregående skole i Lyngdal, var jeg av og til husfar med ansvar for å lukke og låse dører, og å låse opp og åpne dører. En gang jeg gikk sammen med en elev som trengte min nøkkel, ble jeg lei av å løpe rundt med nøkkelen. Jeg sa: Jeg gleder meg til vi kommer på den nye jord der alle dører er åpne. Vi leser i slutten av Bibelen: Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der. Åp 21,25. Tenk å være frelst inn i en by der alle porter og alle dører er åpne, og alle er trygge og alle har tillit til alle, og alt er lyst, ja, opplyst, og det er ingen natt, ingen mørke kroker. Ingen stjeler, ingen gjør herverk ingen skremmer oss. Jesus sier at han er porten, han er døra inn til denne frelsen. Går du inn gjennom døren som er Jesus, den gode hyrden,så er du frelst. Døren kostet Jesus dyrt. Han måtte lide og dø i vårt sted. For våre synder måtte han dø. Men han sto opp fra de døde, og han lot det stå igjen en åpen port, åpen dør inn til den tomme grava. Her på den gamle jorda, frelser han de som går inn gjennom døra, til å være trygg i Guds hånd.
Den helllige og sannferdige, han som har Davids nøkkel, nøkkelen inn til Guds rike, sier: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Åp 3,8. En gang ble jeg stengt ute av mennesker som lukket døren for meg inn til en tjeneste i Guds rike. Sjokkert og skuffet dro jeg hjem. Kort tid etter slo jeg opp i min sjuende sans, og der ble jeg møtt av budskapet om døren inn til Guds rike, inn til Guds menighet. Ingen, ingen mann eller kvinne, ingen, ingen mektig person kan stenge meg ut fra Guds hjerte. Foran meg sto og står en åpnet dør inn til Gud.
For noen år siden var kona og jeg i Filadelfia i Tyrkia med Israelsmisjonen, der ordene om en åpnet dør ble lest først gang. Reiselederen ga da min kone i oppdrag å lese hele brevet i Bibelen til menigheten i Filadelfia. I regn og ruskevær ble ordene om en åpnet dør risset inn i sinn og tanke. Ingen andre enn Jesus Messias har makt og myndighet over døra inn til Guds rike. Skal vi sa si: Herre, vi går inn gjennom døra.
Jeg var med Thora, barnebarnet vårt, på grøtfest på Å bedehuset sist onsdag kl 17. Hun fikk et lite bildet på dette barnemøtet om en stor sak. Jeg kjente igjen motivet. Jesus sto foran ei dør og banket på. Husker du dette bildet fra søndagsskolen?
I Bibelen leser at Jesus sier: Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. Åp 3,20. Nå hører du Jesu røst. Han banker på nytt og på nytt på din hjertedør. Vi ser at det står i presens, i nåtid: Jeg står og banker. Om igjen og om igjen banker han på. Han bryter seg ikke inn. Han går ikke bare rett inn uten å banke på. Han har stor respekt for deg, og han elsker deg med Guds kjærlighet som aldri slukner. Han sier til deg og meg: Jeg vil bo inne i deg. Jeg vil bruke deg som min bolig, som mitt tempel, som min kirke, som mitt bedehus. Åpner du døra og sier du Jesus kom inn, så kommer Han inn og holder måltid med deg. Å holde måltid sammen er uttrykk for et nært og inderlig samfunn. Måltidet er som et familiemåltid der store og små samles rundt daglig brød og gode matretter. Begrepet måltid kan også sikte til brødet og vinen ved Herrens nattverd. Vi er innbudt til å ta imot Jesu legeme og blod. Maten Jesus tilbyr er Guds tilgivelse, fellesskap med Guds Sønn og med alle Guds barn i hele verden. Kan vi gjøre annet enn å be med julesalmen:
Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn Og full av lengsel sukke, kom Jesus dog her inn Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt Så skal du blive trolig, her i mitt hjerte svøpt.
En dag er det for seint å ta imot Guds gaver. Vi leser i Bibelen:
Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: `Herre, lukk opp for oss`, da skal han svare: `Jeg vet ikke hvor dere er fra.` Luk 13,25. Da jeg var student i 1964-1965 i Kristiansand, bodde jeg på hybel. En dag skulle jeg ut av huset et lite ærend i butikken like ved. Da jeg kom tilbake til huset, ble jeg møtt av en stengt dør. Jeg kunne ikke komme inn. Hva gjør vi viss vi ikke har den rette nøkkelen til døra som vi må gå inn i? Så vidt jeg husker fant jeg et vindu til et kjellerrom som var åpent. Det ble min redning. Men inn til Guds himmelrike er det bare en dør, og døra er Jesus Kristus. Gud har ikke gitt oss smutthull eller små vinduer som vi kan lure oss inn gjennom. Når Herren har lukket døra, så er den lukket. Derfor er det avgjørende viktig at vi i dag sier: Herre, lukk opp for oss. Med en adventssalme synger vi:
Gjør døren høy, riv stengsel ned, i hjertet rom for ham bered, så kommer ærens konge sterk og fremmer i deg alt Guds verk.
Den kristne advent betyr Herrens ankomst. Vi skal forberede oss til Gud som kom i barnet Jesus som vår frelser. Han kommer til oss nå, og han kommer igjen synlig en gang for å åpne og lukke døra inn til en ny himmel og en ny jord.
Trygve Omland
4.12.2015
Sanger i Sangboken: Gjør døren høy nr. 611 og Mitt hjerte alltid vanker nr. 643. Skriv deg Jesus på mitt hjerte nr 920
I går 02.12.2015 var jeg med barnebarnet Thora på den årlige grøtfesten for barnemøtene på Å bedehus. Årets adventsfest skilte seg ut fordi Lydia Vidringstad sluttet som leder for barnemøtene etter mer enn 40 år i tjenesten. Barnemøtene begynte i forbindelse med en aksjon ja til søndagsskolen. Oppslutningen var da så stor at det inspirerte til å starte med barnemøter.
Lydia Vidringstad gikk en gave fra Lyngdal bedehus for lang og tro tjeneste med barnemøter i over 40 år.
Lydia fikk overrakt en gave fra Å bedehus for lang og tro tjeneste. Mange barn og foreldre har god grunn til å takke Lydia for en uvanlig lang innsats til Guds ære og barnas beste. Hun har stilt opp sammen med mange dyktige medarbeidere onsdag etter onsdag med gele og andre godbiter. Barna har fått høre om barnas beste venn, Han som er verdens lys, Jesus Kristus.
Lydia ble takket og hedret den 2.12.2015 av medarbeidere på barnemøtene.Til venstre på bildet, May Britt Omland, som leder barnemøtene nå.
May Britt Omland ledet grøtfesten og leder barnemøtene videre. Hun ber om at flere vil melde seg som medarbeidere. Behovet for barnemøter er stort. Bare i høst har mer enn 40 barn vært innom barnemøtene. Hele 12 barn har vært på minst 10 møter i høst. På grøtfesten i år var det ca 60 barn, foreldre, besteforeldre og andre. Tarjei Noraberg var den eldste med sin 96 år. Lydia har vært en trofast bruker av Å bedehus, og hun har også vært med i styret noen år.
May Britt Omland sier gode ord om vinneren av Lyngdal kommunes kulturpris 2012, Lydia Vidringstad.
Kulturprisvinner Lydia Vidringstad
To kvinner som har vært knyttet til Å bedehus, har fått Lyngdal kommunes kulturpris: Ruth Rom og Lydia Vidringstad.
Å bedehus har vært og er barnas hus. Når det er grøtfest, juletrefest eller basar, vrimler det ofte med barn. Ut fra egen erfaring vil jeg anbefale alle å stikke innom Å bedehus for å oppleve gleden, engasjementet og lydnivået, der barn beveger seg trygt.
Lysmessa i Lyngdal kirke søndag 29.11.2015 ga meg lyst til å løfte på lokket til minner om den gang jeg var speider. En stor flokk speidere samlet mange folk i kirka til lysmesse sammen med Indremisjonskorpset. Sokneprest Ragnhild Lied hjalp speiderne med å tenne lys i en sjuarmet lysestake og lese profetier fra Bibelen som peker på Jesus, verdens lys.
Vår sprudlende, spontane og spenstige speiderleder, Kåre Bekkerhus, er her sammen med 19 guttespeidere fra Lyngdal i siste halvdel av 1950-årene, tenker jeg. Kanskje noen vet nøyaktig årstall. Mange som ser dette bildet, vil kjenne seg igjen eller kjenne noen.
Det var stas da jeg fikk speiderdrakt: Kort bukse, stilig lue, skjorte med merket for NORSK SPEIDERGUTT-FORBUND, merket 1 Lyngdal over høyre lomme, gule og svarte tøyremser på venstre overarm. Jeg hørte til ørnepatruljen.
Høydepunktet for meg som speider var Landsleiren på Voss i 1956. Jeg var da 12 år. For første gang skulle jeg reise langt vekk fra Rom uten mine foreldre. Det var nok trygt å vite at naboen, Olav Vintland, var med som leder. Vi reiste først til hovedstaden og overnattet der ei natt. I Oslo var vi på friidrettsstevne på det berømte stadionet, Bislett. Jeg som fulgte med på skøytesporten i 1956, ble nok begeistret for begrepet Bislett. Tenk å stå på tribunen på Bislett, der Hjalmar Andersen og Knut Johannesen hadde vunnet store seire. Den 2. januar 1956 sto det på ei tavla Bislett vinnerresultatene for Knut Johannese på 10 000 m og 1 500 m. Tiden 2,15,1 var ny norsk rekord. Og nå var jeg på denne verdenskjente arenaen. Det eneste jeg husker fra friidrettsstvenet var høydesprang med stav. En spenstig kar spratt over 4,30 m. Vi har bruk for høye hopp for å sammenlikne før og nå. Renaud Lavillenie svingte seg i 2014 over 6,16 innendørs og slettet Sergej Bubkas 21 år gamle verdensrekord i stavsprang innendørs.
100 norske flagg dannet et kors under gudstjenesten på landsleiren på Voss. Vi ser at korset hadde en sentral plass på leiren som symbol og identitet. Leiren hadde flagg fra ti nasjoner. Lille jeg på 12 år var med på noe stort, noe grenseoverskridende, noe verdensvidt. Det opplevde jeg på nytt sammen med speidere i 1983 i Libanon.
Speiderarbeid var det eneste frivillige ungdomsarbeid jeg la merke til i Libanon da jeg var bataljonsprest der i 1983. Stabskompaniet engasjerte speiderne i byen Ebel Es Saqi med å samle søppel i byen. Da vi var ferdig kjørte noen rundt i bil i triumfstemning. Nå var byen fri for søppel, og det var satt ut søppelkonteinere. Bataljonssjefen samlet oss til å feire den reine byen med mat og drikke.
Hva tenker du som har vært speider når jeg ramser opp noen stikkord: Leirbål, speidersangbok, buksevann, hvite spisstelt, matlaging ute, forskjellige slag knuter, speiderloven, speiderløftet, patrulje, tropp…
Stifteren av speiderbevegelsen, Robert Baden-Powell, la igjen et budskap etter sin død 8. januar 1941, der vi blant annet leser: Gå til naturen og du vil se hvor Gud har gjort verden full av skjønnhet og under du kan glede deg over.
Skriver jeg Marianne Mæland eller Marianne Fredbo på Google på Internett, kommer det opp en lang rekke med tekster og bilder om hennes karriere i svømming. I går kveld 30.11.2015 var jeg i Lyngdal Kulturhus for å se en fersk, dokumentarisk film om Marianne Fredbo. Jeg ble sterkt grepet av det jeg så på filmen kalt Halve Marianne etter forslag fra Marianne selv. En hel, helstøpt personlighet var det jeg så. Marianne sto fram på filmen som en modig kvinne som søkte etter muligheter til å mestre et utfordrende liv. Hun sto på, var sta og målrettet. Veien fra ulykka i Austad, da hun var godt fire år, til i dag, har vært brolagt med brutale utfordringer. Jeg skriver ikke problemer, men utfordringer, for det er slik Marianne tenker. Utfordringene kaller på fantasi og kreativitet, det er Marianne godt utrustet med. Hun synker ikke ned i ei myr, men ser myra som en mulighet til å mestre nye sider ved livet.
Jeg ser Marianne av og til i Sørlandsbadet når hun svømmer lett, ledig og elegant med en fot og en arm. Kroppen beveger seg raskt og rytmisk.
Symbol- eller signalbygget under OL i Beijing i 2010, også kalt reiret.
Grethe Seland var begeistret for å være nær stedet der Marianne, født Mæland i 2010 deltok i Paralympics. Vi ser den store svømmehallen med flatt tak bak på bildet.
I 2013 var jeg i Bejing i Kina og fikk se noen av OL-anleggene fra 2010. Symbolbygget eller reiret som vi kjenner fra TV, var et imponerende kunstverk. Men jeg ble minnet om et annet kunstverk fra Austad. Like ved reiret lå en stor svømmehall. Der var Marianne i 2010 som deltaker i olympiske leker for funksjonshemmede. Hun svømte 100 m bryst forsøksheat i Paralympics. Jeg var stolt over å vite hvem Marianne fra Austad og Lyngdal var.
Takk Marianne, takk for at du er et usentimentalt, jordnært forbilde for oss alle. Takk også til Olav Vegge, Lars Emanuel Egeland, Øystein Løland og alle som har bidratt til å lage filmen om Marianne. Hun har lært oss å søke etter muligheter til å mestre livets utfordringer.
Slektstevner kan styrke de historiske røttene, den personlige identiteten og samspillet i storfamilien. Slektstevner er skuldre som framtidas barn kan hvile på.
Vi er her samlet til slektstevne foran huset på Årnes i Lyngdal i begynnelsen av 1980-årene. Jeg tror det var i forbindelse med et besøk fra slekt i USA. Andre kan fortelle mer om forbindelsen til USA.
Min farmor, Ragna Gustava f. Årnes, sitter foran i en stol og ser beskjedent ned. Hun er midtpunktet under slektstevnet. Lever noen av de vi ser på bildet? Jeg tror ikke det. Da blir det ekstra viktig å ta vare på minnene om mennesker som har betydd noe for oss.
Min farmor, Ragna Gustava Omland.
Jeg vil bruke disse bildene til å fortelle noe om forhistorien til det gamle, særpregede huset i bakgrunnen. Huset er borte nå, og et nytt, større hus er kommet i stedet.
Ragna Gustava med tre av sine seks sønner. Alle sønnene er døde. Min far heter Andreas Emanuel. Han døde da han var 57 år.
Foran huset sitter min farmor, Ragna Gustava født 1889, gift 1911 med Teodor Emanuel Pedersen. Bak fra venstre står tre sønner, Eivind Laurits, Arne og Peder Engelhard. De hadde tre sønner til, min far, Andreas Emanuel som døde 5.10.1970, Teodor Gustav f. 1917 og Jakob Karl f. 28.01.1919 og død 1937.
Jeg husker huset på Årnes fra min oppvekst. Vi besøkte her onkel til min far, Edvard Årnes, som bodde i dette huset. Han ble født i 1894 og døde i 1957, da jeg var 13 år. Jeg har en stol på hytta som jeg mener har stått i Edvards hus. Jeg tror pappa laget den. Flatbrød forbinder jeg med besøk hos Edvard. Kan dette stemme med andres erfaringer? Edvard fikk i hjelp i huset av ei kvinne som hette Kristine, og siden ei kvinne kalt Simine. Jeg ser for meg huset innvendig slik: Inngang foran på huset, gang med trapp opp til loftet, bestestue med utsikt mot bilveien, dagligstue, kjøkken, spiskammer og utgang på baksida.
Den gamle hovedbygningen på bruket ble oppført i 1885. Arealet av bnr. 3 og 4 var på 445 dekar, derav 45 dekar dyrket mark. Arvingene til gården etter Rebekka Emilie, som født 11 barn, og hennes mann Gabriel Andreas skjøtet eiendommen over til medarvingen Edvard i 1931. Edvard Aarnes døde ugift. I 1957 ble eiendommen skjøtet til Peder Engelhard Omland som vi ser på bildet. Han ble født i 1912, og gift i 1939 med Solveig Biktjørn fra Kvinesdal. Hun ble født 1916 og døde 1976. Peder og Solveig skjøtet i 1974 bruket på Årnes sammen med brn. 11 og 36 under øvre Berge til sønnen Tor som var født i 1940. Han ble gift i USA med Gloria.
Tante Solveig husker jeg spesielt godt. Hun kom til ordinasjonen i Lund kirke i Kristiansand sommeren 1971, da jeg ble ordinert til prest. Det satte jeg stor pris på. Jeg utfordrer andre til å korrigere meg og til å utfylle fortellingen om livet i det gamle huset på Årnes.
Trygve Omland 30.11.2015
Kilder: Norges bebyggelse fra 1957 og O. Lians bok Lyngdal II Gard og folk.
Korset i det norske flagget og korset på leirsteder må vi ikke flykte fra. Vi må ikke flagge ut. Vi må flagge åpent og ærlig om kraften til barmhjertighet og omsorg for asylsøkere og flyktninger og alle som trenger en åpen, utstrakt hand.
Kan vi vente at norske myndigheter respekterer norske verdier og historisk identitet?
Jeg tar det som en selvfølge at ingen rører noen kors i Åpta kirke og misjonssenter.
Hvordan kan kirker bli brukt under krigstilstand og under mer fredlige forhold? Jeg skal ikke gi et fyldig svar på det, men bare fortelle om et minne fra 1983. Kirke- og bedehus i Norge er viktige møtesteder i 2015 for mennesker på flukt fra krig og trusler om tortur, fengsling og trakassering.
Tårnet i den gresk-ortodokse kirka i Rachaiya el Fouchar var skutt i stykker og ødelagt.
Når krigen i Midtøsten raser i dag og raserer alle slags bygninger og røver livet fra barn, kvinner og mange andre sivile, ser jeg for meg ei kirke i Sør-Libanon i byen Rachaiya el Fouchar. Det var en gresk ortodoks kirke. Som bataljonsprest i FN (De forente nasjoner) i 1983 fikk jeg lov til å bruke denne kirka til gudstjenester for norske FN-folk og sivile libanesere.Vi hadde et godt samarbeid med libaneserne. Ei kvinne fra byen Rachaiya var tolk for meg under gudstjenester fra engelsk til arabisk.
Tidligere under krigen i Libanon ble kirka også brukt som tilfluktsrom. En gang var det 600 personer inne i kirka, ble det fortalt meg. Libaneserne kom i klemme mellom PLO og IDF. Når PLO (palestinere) skøyt mot den israelske hæren (IDF), løp libanesere inn i kirka. De var redde for at IDF (israelere) skulle skyte tilbake. En libaneserer viste meg et innhogg i sakristiet i kirka. Der holdt vår familie til, sa han. Kirka var deres tilfluktsrom.
Noe av tårnet på kirka var skutt i stykker. Den vakre frontveggen på kirka hadde mange sår etter skudd. Jeg var med i en humanitær komite som hadde et ønske om å ruste opp denne kirka.
Disse medarbeiderne ønsket å restaurere kirka i bakgrunnen som var brukt som tilfluktsrom under krigen.
Jeg tenker på en salme:
Kirken den er et gammelt hus, / står om enn tårnene falle. / Tårne full mange sank i grus, / klokker enn kime og kalle, / kalle på gammel og på ung, / mest dog på sjelen trett og tung, / syk for den evige hvile.
Tekst: N.F.S. Grundtvig 1837 Melodi: Ludvig M. Lindeman 1840.
Kåret til Knekt (=skøyer). Jeg har gjort mange tabber. Da jeg var bataljonsprest i Libanon i 1983, gjorde jeg tre tabber som ble til en triumf. Jeg ble tildelt Sigurd Jorsalfar Orden med rang av Knekt den 12. november kort tid før min tjeneste i De Forente Nasjoner var slutt. Mens jeg knelte, ble jeg høytidlig slått til knekt i byen Ebel es Saqi i Sør-Libanon. Jeg gjorde tre tabber som mine kollegaer kunne humre og le over.
Nr. tre fra venstre er meg, Trygve. Til høyre generalinspektør for Hæren, general Ingebrigtsen. Jeg hadde han som min gode sjef en periode på Evjemoen.
1. tabbe. Før avreise fra Gardermoen ble Norbatt med 660 personer stilt opp for å bli sjekket av Sjefen for Hæren. Alle formaliteter var nøye øvd inn. Bataljonssjefen og sjefen for Hæren kommer bort til meg, der jeg står i stram giv vakt. Ingen snakker. Stillheten og stundens alvor skaper små indre skjelvinger. Sjefen i Hæren ser rett på meg og spør: Hva er din oppgave? Jeg hadde øvd på å si: Jeg er bataljonsprest, general. Men jeg sier i stedet: Jeg er bataljonsjef, general. Mitt svar ble ikke godtatt. Bataljonsjefen sto rett foran meg. Han ville selvfølgelig ikke gi fra seg sin stilling som sjef. Jeg måtte svare en gang til, og denne gangen ble det rett. Mitt nervøse forsøk på å bli bataljonsjef var mislykket. Mitt kuppforsøk ble en fiasko. Men seinere ble tabben til triumf.
2. tabbe. I offisersmessa i Libanon var det et rom hvor vi kunne henge fra oss utstyr som vi ikke ha bruk for i messa. En dag hengte jeg fra meg utstyret på feil knagg. Bataljonssjefen kom også til messa. Han hadde en fast knagg på veggen. Den var nå okkupert. Det er en alvorlig sak å bruke knaggen som tilhører den øverste sjefen i bataljonen. I løpet av kort tid ble det avslørt hvem som var synderen. Bataljonpresten forsøkte for andre i gang å tilrive seg stillingen som bataljonsjef. Denne pinlige affæren ble siden en brikke i begrunnelsen for å erklære meg som knekt. Tabben ble til en triumf.
3. tabbe. Jeg ledet rundt ti bibelturer fra Libanon og inn i Israel som hver gang varte i tre dager. Turene var populære blant menige soldater og offiserer. Jeg delt ut ca 200 felttestamenter (nytestamenter) til ca 200 som var med på turene. Under en tur kjente jeg ubehag i magen. Vi var i Betlehem og besøkte grotten som vises fram som Jesu fødested. Jeg leste utdrag av juleevangeliet om at dere er i dag en frelser født. Jeg tror julens budskap berørte mange i grotten. Seinere sitter vi rundt et bord på en restaurant i Betlehem som bugner av arabiske matretter. Jeg orker ikke å smake på noen delikatesser. Min mage har meldt om indre opprør. I bussen på vei til Jerusalem ba jeg intenst til Herren Jesus, julens juvel. Vi stoppet på Oljeberget. Jeg fant meg en plass ved noen tomme brusbokser. Der kom bønnesvaret ut av munnen. Det veltet ut. Jeg kjente meg lettere. Nå kunne jeg gå rolig med tom mage ned til Alle Nasjoners Kirke i Getsemane og knele ved alterringen for å takke for bønnesvaret. Noen mente at ikke mange prester hadde spydd på Oljeberget. Selv om dette kan kalles en tabbe, så ble også det til en triumf.
Eg vart kalla vyrde korsfarar og Trygve hovdinghugne.
