Lyngdal bedehus var fylt søndag ettermiddag av mennesker i ulike alder fra mange forskjellige land. Vi opplevde et fargerikt fellesskap som inspirerte til å bygge relasjoner med flyktninger og innvandrere ut fra ei temauke som vil sette spor etter seg i framtida.
Jeg håper Lister24 og Lyngdals Avis følger med i alt det positive som skjer midt i utfordringene fra strømmen av flyktninger. Radio Lyngdal har sendt intervju med hovedtaleren Shervin Ebrahimian.
Filmen Søsken til evig tid – Amerikareisenså jeg på Lyngdal kino i formiddag. Vi humret og lo mange ganger av enkle, hverdagslige og treffende replikker fra hovedpersonen Magnar (75 år) fra gården Kleiva i Sunnfjord. Søstera Oddny (72 år) sa lite, men var likevel sterkt til stede. Jeg synes filmen fikk fint fram de lange linjene i livet til søskenparet og kontrastene mellom deres liv og livet i USA.
ALT ER STORT I AMERIKA: Denne gedigne skurtreskeren til Mark West imponerte Oddny (73) og Magnar Kleiva (75).
Da søskenparet sto ved grava til deres bestemors kusine i Minnesota i USA, Hilda (1861-1956), var de ved utgangspunktet for deres lange slektslinje til USA. Et eiketre i Kleiva i Norge og familiens eiketre i USA viste også verdien i de lange linjene i naturen og slekta. Sjømannskirka i New York og kirka som noen i slekta var knyttet til i Minnesota, er viktige linjer som knyttet sammen slekta og skapte identitet. Filmen var full av kontraster mellom arbeidslivet på en gammeldags gård på Vestlandet og maskinarbeidet på en industrialisert farm i USA. Søskenparet hadde 5 kuer på gården sin i Kleiva, mens en familiefarm i USA hadde 360 kuer. Magnar sa at de trengte ikke mer enn et kvarter for å gjøre unna slåtten i Kleiva med maskinene de brukte i USA. Nå hadde nok ikke de kjempestore maskinene kommet til i det knudrete terrenget i Kleiva. Kontrastene var store når vi så de nesten uendelige slettene på farmen på bakgrunn av en liten heiegård på Vestlandet. En setning fra Bibelen peker på noe som er felles for landbruket i Kleiva og USA. Det et menneske sår, skal det også høste. Gal 6,7. Jeg anbefaler filmen for alle som liker å reflektere over de lange linjene i livet og de store kontrastene og ulikhetene.
Lyngdal bedehus er et spennende og lærerikt møtested for innfødte og innvandrere. I går kveld var temaet: Hva gjør Gud blant innvandrere i dag? Ca 80 personer møtte fram. De måtte sette opp flere bord for å gi plass til alle. I kveld kl 19.30 er spørsmålet: Hvordan kan jeg bli med på det Gud gjør? Talere er: Shervin Ebrahimian som arbeider for Misjon blant innvandrere og Egil Grindland som er innvandrerkonsulent for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). En halv time før møtet er det bønnesamling. I går var det god oppslutning om bønnemøtet.
I morgen skal Shervin besøke Kristen Videregående Skole, tale inn fem andakter i Radio Lyngdal som blir sendt i uke 52 i år. Han skal bli intervjuet i radioen, og han skal delta på spillekveld kl 18 i regi av Kristent interkulturelt arbeid (KIA) i bedehuset. Temaet da er om møtepunkt mellom ulike nasjonaliteter.
På lørdag blir det seminar kl 11 på bedehuset om tro mellom venner og om hvordan vi kan nå muslimer med evangeliet.
Søndag blir det familiefest med internasjonalt kake og dessertbord. Et KIAkor fra Kristiansand skal delta. Fem organisasjoner på Lyngdal bedehus står sammen om å bli mer kjent med innvandrere og arbeidet blant dem. Arrangører er KIA, NLM, NMS, Imf og Normisjon.
Shervin Ebrahimian. Han er i Lyngdal 11.-15. november 2015. Han fortalte i går kveld på møtet i Lyngdal bedehus om en vanskelig ungdomstid etter at han kom fra Iran til Norge. Han hadde ikke funnet seg selv, og han falt utenfor miljøet. Han kjente ikke til norske kleskoder og ungdommens musikksmak. Selvfølelsen ble svakere og svakere. Da han ble 18 år, ble han kjent med et rusmiljø i Kristiansand. Der følte han seg for første gang inkludert og godtatt. Men så møtte han Jesus, og han ble frelst og fikk en nytt liv. Han kom til Norge som en liberal muslim, og nå vitner han om Jesus for muslimer og andre som vil høre på de gode nyhetene. Vi har mye å lære av Shervin.
Vandrer vi utenfor allfarvei og inn på heiegårder, ser vi mange steder at våningshus og andre bygninger blir fornyet både innvendig og utvendig. Ikke alle bygg forfaller og faller sammen. Vandringsmannen i regi av Det Norske Misjonsselskap har vist oss gledelige eksempler på positiv utvikling på heiegårder. Thomas Rom har gitt meg lov til å vise fram et par bilder fra innsiden i huset på Buan.
Thoams Rom har kombinert gammel og ny stil i huset på Buan. Velkommen til bords i stua med varmekabler i gulvet.
Spennende blanding av gammelt og nytt i et soverom på loftet i Buan.
Grytene før i tida ga god plass til mye lapskaus, kjøttsuppe eller grøt. Jeg har redigert et bilde slik at de kan gi en følelse av ild og varme.
Buan i 1986, foto av Oddleif Lian, s. 574 i Lians bok om Lyngdal III. Jeg har fotografert av fra boka.
Thomas Rom kjøpte huset og gården i 2005. Han var interessert i å bruke gården som jaktområde. I dag står huset fram i fornyet utgave med kjøkken, stue og skårstein eller peis i ett rom. Det er innlagt bad og varmekabler i flere gulv. Byggestilen er en blanding av gammelt og nytt. Jegeren og byggmesteren Thomas har fikset huset til en standard som var utenkelig før. For ett års tid siden ble et gammelt, nedfallende hus eller ei stue flyttet fra Vieland til Buan. Stua var laftet i eik. Dette var en sjelden bygning. Fylkets folk ville stoppe riving og flytting. Thomas fikk lov til å flytte stua etter litt diskusjon. Han måtte ta ned og sette opp stua i forskriftsmessig stand, og fylkets folk måtte ta prøver av byggverket som ble sendt til København. Nå er stua snart ferdig satt opp på de opprinnelige grunnmurene etter forskriftene. Dårlig eikelaft i den gamle stua er byttet ut av fagfolk med eik som er hogd i Lonedalen. Det er kortreist eik og miljøvennlig transport. Stua er enestående. Den ble flyttet fra Vatland til Vieland da det hadde vært en brann på Vieland. Alt brant ned. Kanskje hadde stua en fortid som stabbur på Vatland. Alle som er glad i gamle bygg, må glede seg over at Thomas tar tak i det gamle, fornyer det og fører gårdshistoria videre. Han har fikset kjerrevei inn til Mårvannet som er kalket i innløpet. Etter to år har en fått fisk på 300 gram både på stang og i garn. Vi som var på vandring, slo oss ned i en nylaget Gapahuk, der Terje Rom fortalte om livet før og nå på Buan og gårdene rundt.
Vi vandrer med freidig mot opp til heiegårder og ut i Guds frie natur for å se hva mennesker har laget til i fortid og nåtid.
Trygve Omland
11.11.2015
Vi vandrer med freidig mot, vårt sinn er lett og rapp vår fot; I høyden oppad mot fjellet, i dypet til fosseveldet, /: la veien gå hvorhen den vil, vi vandrer frem med sang og spill. :/
Her er vi i Guds natur! Som bekken vill i fjellets ur så stevner vi frem på ferden, ti åpen oss ligger verden, /: og derfor vi som fuglen glad vil juble høyt i sky vårt kvad. :/
Vi er jo en lystig flokk, av mot og sanger har vi nok. La storme kun ut på fjorden, la true med lyn og torden! /: Vi fukter strupen på vår gang og hilser fjell og fjord med sang. :/
Krystallnatten. Natten mellom 9. og 10. november 1938 markerte et kuliminasjonspunkt i forfølgelsen av jødene i Hitler-Tyskland før krigsutbruddet. Flere tusen synagoger ble brent eller ødelagt, jødiske butikkvinduer ble slått i stykker, og jødiske butikker ble plyndret. Leiligheter eid av jøder ble rasert og beboerne mishandlet. På grunn av de mange knuste vindusrutene ble natten kalt Krystallnatten, men den er også kjent under navnet Novemberpogromen.
Sitat fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.
Rundt 65 personer møtte opp ved Lyngdal Rådhus for å delta i markeringen av krystallnatten. Vinden reiv og sleit i ilden fra faklene. Vi måtte søke sammen og hente ild fra hverandres fakler. Hele tiden måtte vi passe på at ikke fakkelen sluknet. Her var det ikke tid til å slappe av og være likegyldig. Kampen om å holde ild i faklene ble et symbol for meg. Vi vandret gjennom Alleens fredelige gater i kamp mot vinden som ville drepe ilden. I vind og i varme tider må vi si: Aldri mer en krystallnatt.
Husker du 1969 søndag 20.07 klokka 21.17.42 norsk tid? Hva gjorde du da? Jeg satt barnevakt hos familien Tønnessen i Oslo og stirret spent på TV-skjermen. Eagle fra Apollo 11 satte månelandingsfartøyet forsiktig ned i den sydvestlige delen av Stillehetens hav på månnens overflate. Mennesker hadde for første gang landet på et annet himmellegeme. Endelig var mennesker fra Jorda på besøk hos sin nabo Månen. Det skjedde på vår ett års bryllupsdag.
Neil A. Armstrong proklamerte da han satte sin fot på månen: Et lite steg for et menneske. Et gigantisk sprang for menneskeheten.
Like før landinga skjedde dette: Månelandingsfartøyet rettet seg mer og mer opp, og i en høyde av 5,8 km kom månehorisonten og landingsområdet til syne gjennom vinduene, leser vi i Hvem Hva Hvor for 1970. Da måtte det være eksotisk å ha vindusplass.
Disse bildene tok jeg i museet for romforskning i Washington 25.09.2015. I løpet av 46 år etter månelandinga har det vært mange steg og spang ute i verdensrommet.
Jeg får behov for å bruke Salme 8 i Bibelen til å finne min plass i universet.
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære. Sal 8,4-6
Frister dette kjøretøyet?
Eller foretrekker du denne kapselen på reise i det store universet?
Det var gøy å spille fotball, men det var ikke kjempegøy å tape, spesielt når jeg sto i mål. Heldigvis kan vi ha andre og større mål i livet enn fotballmål.
Bildet: Flekkefjord stadion 2011. Her var jeg keeper på Lyngdal guttelag i slutten av 1950 årene. Vi tapte 6-0. Underveis nektet bilen å kjøre videre. Vi begynte å gå mot Flekkefjord. Etter en stund ble vi hentet. Kanskje kunne vi like godt ha holdt oss på veien til fots.Jeg måtte hente seks baller ut av mitt mål. Det var god underholdning for hjemmepublikum.
Jeg ble i dag begeistret for noe jeg leste i Vårt Land 6. november 2015 om fotballspilleren Vidar Nisja som er født på Vigrestad 21,08.1986.
Vidar Nisja (29 år) vrakes i Viking fotballklubbs framtidsplaner. Han får ikke fornyet kontrakt etter 2015-sesongen. Vidar har før kampen i dag spilt 304 kamper for Viking siden 2007, scoret 55 mål og vært med på å ta bronsjemedalje i toppserien i 2007. Vidar blir mer inspirert av å lese i Bibelen enn å lese ligatabellen, skreiv Vårt Land da Vidar hadde skutt Viking inn i medaljestriden et år. På Vikings hjemmeside skreiv Vidar nylig en hilsen til fansen: Helt til slutt vil jeg bare minne om at selv om det ikke har blitt mange medaljer i mine snart ni år som vikingspiller, så kan den viktigste seierskransen ikke vinnes på noe idrettsanlegg i hele verden. Derfor vil jeg til avslutte med Paulus sine ord til filipperne: Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. Fil 3,13-14.
Den verdensberømte dikteren Fjodor M. Dostojevskij forteller en historie om to svirebrødre som våknet av rusen. De kjente seg ulykkelige. Den ene sier til den andre: Bror, bror, må det være noen som elsket oss ut av vår elendighet.
Kan det være en relevant utfordring for oss? Jeg fikk lyst til å reflektere litt over utsagn Elsket ut av elendigheten.
Vi kan være en kilde med kjærlighet som elsker medmennesker ut av rusens slaveri, ut av alkoholens jerngrep.
Kjærlighetens høysang i Bibelen lukker opp dører til rike ressurser. Sangen ender i en fantastisk fanfare:
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten. 1 Kor 13,13
Kjærligheten fra Gud gir oss kraft til å elske mennesker ut av elendigheten. Å si nei til å drikke alkohol og bruk av andre rusmidler er for meg uttrykk for nestekjærlighet. I kjærlighet sier vi ja til vår neste ved å si nei til det som ødelegger livet for mange. Vi har frihet til å være et alkoholfritt alternativ for de som trenger det.
Veien til en edru livsstil kan være lang. Men ingen når målet uten å begynne å gå skritt for skritt. Kan det være et lite steg i riktig retning å følge utfordringen fra en ukjent mann som jeg møtte en gang?
Vi sitter ute i et boblebad i Sørlandsbadet i Lyngdal. Vi er bare to. Jeg har vært fri stoff halvannet år, sier en ukjent mann til meg. Flott, sier jeg. Han bøyer seg mot meg med ei utrakt hånd. Slik er Jesus, sier han. Han deler med andre. Jeg spiste en gang julemåltid i en menighet, forteller han. Mye mat var igjen. Han reiser seg i boblebadet for å vise noe. Jeg reiste meg i menigheten, forteller han, og sa: Maten som er igjen kan vi gi til fem narkomane som bor nær oss. Det hadde de andre ikke tenkt på, sa han. Jeg gikk foran, og de fulgte etter med maten, fortalte han. Maten ble tatt godt imot. Vi er skapt i Guds bilde som likeverdige, sa jeg. Han var helt enig. Takk, ukjente medmenneske. Jeg kjente Jesu kjærlighet boblet i boblebadet.
Jeg har vært på Lyngdal bedehus noen ganger sammen med innvandrere i regi av Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA). Det har vært en lærerik utfordring.
Bildet er tatt fra KIAs nettside. Utdrag av bildet ble brukt som privat foto i Lister 7. november 2015. Vi ser norske personer og innvandrere samlet på Lyngdal bedehus.
I neste uke, 11.-15. november, går fem organisasjoner på bedehuset sammen om temaer knyttet til innvandring. Vi får høre om hva Gud gjør blant innvandrere i dag, og om hvordan vi kan bli med på det Gud gjør. På tvers av ulike politiske syn på innvandring er det viktig å komme sammen med fremmede i vår egen by for å ta del i det som skjer. Jeg tror vi går inn i en lærerik uke som gir oss større trygghet i en kritisk tid.
Talere er: Shervin Ebrahimian som arbeider i Misjon blant innvandrere og Egil Grindland som er innvandrerkonsulent i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).
Shervin forteller til Norge I DAG:
– En dag møtte jeg veggen. Jeg var hjemme i leiligheten til moren min, da jeg plutselig innså tomheten i det livet jeg levde. Det var som om jeg kunne se meg selv for første gang. Jeg hadde fått en sønn, og så at jeg ikke var noen god far, og at jeg heller ikke var noen god sønn for min mor. Nå vet jeg at dette var noe Gud gjorde, Han åpnet øynene mine. Men det første jeg tenkte var at jeg ikke orket å leve mer, for det var for sterkt å se sannheten i øynene, forteller han.
– Finnes du Gud? Da må du hjelpe meg! ropte han ut i bønn, før han gikk inn i en dyp depresjon der han verken forlot leiligheten eller inntok mat.
– Ekte glede og fred Etter tre dager i denne tilstanden, ringte telefonen. Det var en kamerat som nylig hadde forlatt rusmiljøet. – Han som har skapt himmel og jord har tatt bolig i meg! Jeg har blitt frelst, og nå er jeg på vei til deg. Jeg har med en Bibel som jeg har kjøpt til deg, sa kameraten. – Da han kom, så jeg at det strålte av ham. Jeg kunne se forandringen i ansiktet hans, for jeg kjente ham så godt fra før, forteller Shervin. – Akkurat idet jeg ropte til Gud om å hjelpe meg, hadde Martin blitt minnet om meg, og fortalt om meg til en kristen iraner han hadde blitt kjent med, og han sendte med Martin en hel bærepose med kristen musikk og tale-CDer på iransk til meg. Den første gangen han ble med på møte, tok han imot frelsen, og ble fri fra rustrang med det samme. – På det møtet var det som om taleren bare snakket til meg. Jeg fikk troen der og da. Jeg bare forsto at dette var sant, at det var dette jeg hadde lengtet etter, sier han. – Jeg er fri, sa han til folk etter møtet. – Jeg hadde aldri før kjent slik ekte glede og fred, det var helt enormt. Jeg var løst fra alt stoff, også røyk. I sommer er det 13 år siden, fortalte Shervin Ebrahimian i august 2013.
Temauka ender med familiefest søndag 15.11 kl 16.30 med internasjonalt kake- og dessertbord, og sang av KIA-koret fra Kristiansand. Vi har en interessant og aktuell uke foran oss.
Stor glede kjente jeg da jeg leste nyheter fra Laget i høst. Gleden var nok ekstra stor siden jeg har vært skoleungdomsprest i Laget først i Rogaland og så i Agder til sammen i fem år.
Tønnes Christian Due-Tønnessen er nyansatt i Norges kristelige Student- og Skolelag (Laget) 1. august 2015. og jobber ut fra kontoret i Kristiansand. Han forteller gjennom Lagets Nyhetsbrev 15. oktober 2015 følgnde:
Kick off leir med lagsungdom var høydepunktet så langt, sier han. Det kom 30 stykker i tillegg til 7 ledere. Det ble et helt spesielt fellesskap. Her utfordret vi ungdommene til selv å sette ord på sin tro, sine bønner, utfordringer, oppmuntringer og drømmer. Det var utrolig gøy å se hvor mye dette fikk bety og hvor mye de inspirerte hverandre.
Temaet var at vi er skapt for noe større en oss selv. Dette brukte Gud på en spennende måte, da han hadde plassert oss som nærmeste nabo til 70 asylsøkere/flyktninger.
På slutten var det en av de unge som spurte om vi kunne invitere dem til lunch. Det gjorde vi selv om vi hadde lite mat, og det kom en stor gjeng. For flere av dem som kom, ble det første gang de hadde møtt en kristen.
De fortalte fra sin situasjon og vi fortalte dem om Jesus. Hele atmosfæren var fylt av glede og Guds godhet. Lederen for mottaket opplevde at det vi gjorde var kjempeflott og fylt av respekt for våre nye landsmenn. Det mest fantastiske av alt var at samværet ble avsluttet med at en av dem som kom på besøk, og som gikk på krykker, ble bedt for av en av lagsungdommene. Han ble helt helbredet i foten og kunne gå uten krykker. For et utrolig vitnesbyrd!
Gjengitt av Trygve Omland, Lyngdal 6. november 2015
