Hva visste kirken om jødeforfølgelsen i 1942?

I dag 20. November 2018 var det i avisen Vårt Land og på verdidebatt.no en lang og grundig artikkel om holdninger i Den norske kirke til en storaksjon mot jødene i Norge i 1942. Forfatter av artikkelen er professor emeritus Torleiv Austad som er kjent blant annet for fagboka Kirkens Grunn analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940-1945. Luther forlag ga ut boka i 1974.

 

Bildet av Torleiv Austad er tatt fra mf.no/ansatte/107.

 

Jeg klipper et par avsnitt fra artikkelen og anbefaler alle å lese resten i Vårt Land eller på verdidebatt.no.

(sitat begynner)

Kirken var ikke våken nok da den ble gjort kjent med at en storaksjon mot jødene var på trappene.

I sin nye bok Hva visste hjemmefronten? har Marte Michelet undersøkt hvordan ledere i motstandsbevegelsen reagerte på forhåndsvarslene om storaksjonen mot de norske jødene høsten 1942. Hun hevder at hjemmefronten visste mer enn mange vil innrømme.

Også Den norske kirke kommer i kritisk søkelys i Michelets bok. Det overrasker ikke. Kirken var ikke forberedt på arrestasjonen og deportasjonen av jødene i oktober og november 1942, selv om den i forkant var varslet. Dette er ikke nytt. Med grunnlag i historisk forskning har en innrømmet at kirken ikke var tilstrekkelig våken og handlekraftig da den ble gjort kjent med at en storaksjon mot jødene i Norge var på trappene.

Stans jødeforfølgelsen! 

Etter innspill fra generalsekretær Arnold T. Øhrn i Det norske Baptistsamfund gikk Den Midlertidige Kirkeledelse i begynnelsen av november i gang med å utarbeide et protestskriv om jødeforfølgelsen, adressert til ministerpresident Quisling. Skrivet, som er datert 10. november 1942, ble ført i pennen av professor Ole Hallesby. På folkemunne gikk det under navnet «Hebreerbrevet». Det fikk støtte fra alle biskopene, professorene ved de teologiske fakulteter og så godt som samtlige kirkesamfunn i landet og fra de aller fleste kristelige organisasjoner. Protestskrivet appellerte til Quisling og NS: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!» Det påpekes at jødene straffes ikke fordi de har forbrutt seg, men ganske enkelt for sin avstamning. Å tenke og handle slik er i strid både med den kristne betoning av alle menneskers likeverd og med de enkleste rettskrav i samfunnet.

Protesten ble lest opp i mange kirker de følgende søndager. Kirken var den eneste kollektive instans i det norske samfunn som reiste seg i protest mot jødehatet og jødeforfølgelsen. Selv om dette skarpe og profilerte protestskrivet vakte oppsikt, kom det for sent til å kunne hindre deportasjonen av 529 jøder, som forlot Oslo 26. november med lasteskipet «Donau» med kurs for Stettin og derfra med tog til Auschwitz.

Alt i alt ligger det nær å trekke den slutning at den jødiske minoriteten under okkupasjonen ikke fikk den omsorg og støtte som en kunne vente ut fra kirkens sterke understrekning av rett og rettferdighet i samfunnet. Ved flere anledninger falt jødene utenfor kirkekampens horisont, også da kirken ble forhåndsvarslet om storaksjonen høsten 1942. (sitat slutter)

Jeg spør: Er vi våkne nok i dag når det gjelder holdninger til jøder og andre minoriteter i Norge og i andre land? Hva kan vi lære av historien om følger av likegyldighet og mangel på bevissthet rundt folk, grupper og individer som forfølges i dag?

 

Lyngdal 18. November 2018

 Trygve Omland.

Julemesse i Lyngdal kirkesenter for første gang.

Julemesse for Det Norske Misjonsselskap 2018 
var for første gang i Lyngdal kirkesenter. 

 

Bildet  fra Lyngdal kirkesenter minner om Julens sentrum: JESUS.


Da jeg var der, så det ut til å være så godt som fullt. På det meste var det 300 personer inne på en gang i følge Jan Ove Løland i Lister 24. 
Det kom inn minst rundt 237 000 kr. 
Julemessa er et åpent møtested for mange forskjellige mennesker i ulik alder. I dag måtte jeg finne fram til et SAT 7 intervju på YOUTUBE med Mirjam fra Irak.

 Myriam er en irakisk flyktning som sammen med familien ble tvunget til å flykte fra hjemmet sitt da ISIS tok kontroll over hjembyen deres i 2014. TV-kanalen SAT-7 møtte Myriam i en flyktningeleir i Kurdistan. Myriam kjenner ikke på hevn i forhold til det som har skjedd med henne og familien.

Det Norske Misjonsselskap støtter den arabiske kristne TV-kanalen (SAT-7) som tar opp sosiale problemer og er en kristen stemme inn i et område med svært få kirker. Filmen er produsert av SAT-7, norsk oversettelse: John Steinar Dale
Sammen med flere kristne organisasjoner i Norge er NMS med på å støtte en kristen TV-kanal i Midtøsten. 
Jeg har valgt å vise fram et eksempel på program som når langt ut. 

Lyngdal 19. november 2018

Trygve Omland

 

Gaute Heivoll om Sang for sekstiåtte forrædere

Sang for sekstiåtte forrædere

Gaute Heivolls siste roman er et dristig prosjekt. Gaute Heivoll forsøker i sin nye roman å finne svar på hvorfor så mange i hjembygda Finsland meldte seg inn i Nasjonal Samling under andre verdenskrig. Tittelen på boka Sang for sekstiåtte forrædere begynner med ordet sang. For meg ble sang og musikk i romanen en nøkkel inn til rom som gir mulighet for å bygge bro over splittelser i ei lita bygd.

 

Fotoet tok jeg under et  bokbad med Gaute Heivoll  i  Lyngdal Kulturhus 17.11.2011.

 

Romanen slutter i kirken etter krigen og før jul. Kirken gir plass til over 300 mennesker. Man la merke til hvem som kom, men enda tydeligere så man hvem som ikke var der, skriver Heivoll. De fleste holdt seg hjemme. De var kanskje sytti i kirken. Det var ingen gudstjeneste. Bygda og menigheten var splittet. Sekstiåtte mennesker i bygda var innskrevet i en protokoll for medlemmer i Nasjonal Samling.

Andreas, bygdas store musikalske stjerne, spilte i kirken O du Frøliche. Etterpå sang alle Deilig er jorden. Man sang lavmælt, både de få forræderne og de rettskafne. Juleevangeliet ble lest. Engelen lova Gud og kvad: Æra vere Gud i det høgste, og fred på jordi, og hugnad med menneske!

Andreas spilte orgelfantasien over Ave Maria. Etterpå sang alle I denne søte juletid, og sangen lignet det milde skogsuset om våren.

Men gleden ville ikke slå rot. Heller ikke da man var kommet til siste nummer i sangboken, som var fem hundre og tretten, Her kommer dine arme små. Man sang alle versene.

Men, Jesus, hvordan går det til

at dog så få betenke vil

den store, store kjærlighet

som drog deg til vår jammer ned.

På baksida i boka leser vi: Andreas er bygdas store musikalske begavelse. Både på bedehuset og i kirken har man lagt merke til barnet som skaper slik vidunderlig musikk, og som for et øyeblikk opphever den store splittelsen som krigen har skapt.

Jeg var prest i Finsland menighet i ti år fra 1978 til sommeren 1988, 33 år etter at krigen var slutt. Bygda og menigheten var, slik jeg opplevde det, preget av stor omsorg, trygt samhold og godt samarbeid. Splittelsen under krigen 1940-1945 var ikke et tema som jeg la merke til. Under overflaten var det kanskje spenninger som jeg ikke så.  Større åpenhet kunne nok ha vært til hjelp for noen.

Etter å ha lest Heivolls roman om splittelsen i hans hjembygd har jeg blitt enda mer klar over at sang og musikk kan fungere som glør i ovnen, glør som gir varme, og glør som brenner opp vonde minner.

I forbindelse med refleksjoner over Heivolls roman kom jeg over et interessant kapittel i boka Finsland kyrkje 200 år 1803-2003. Det viser sangens og musikkens store plass i kirken og bedehuset i Finsland. Programmet for sangkrefter ved gudstjenester den siste vinteren og våren før jeg sluttet som prest i Finsland viser at sangen stor sentralt:

31. januar,  Kilen Grendehus, sang ved Kilen Søndagsskole.

14. februar, Finsland ungdomskor.

13. mars,     Finsland barnekor.

16. mars,       Finsland Sanggruppe.

3. april,         (Fyrste påskedag) Liv Follerås og Ragnhild Hærås.

10. april,       (Eldres kyrkjedag) Finsland Sangsøstre.

24. april,       Finsland Musikkorps.

På s. 33 i jubileumsboka står det til slutt: Ikkje så rart at res. kap. Trygve Omland skjøna at han var i SONGdalen.

Bokbad i Lyngdal Kulturhus

Ca. 90 var samlet i Lyngdal Kulturhus 6.12.2018 for å høre Gaute Heivoll fortelle om sin siste roman Sang for sekstiåtte forrædere. Rammen rundt fortellingen var salmer som ble spilt på piano av Rune Hauan og på gitar av Edgar Vegge: Lær meg å kjenne dine veie/og gå dem trøstig skritt for skritt, Milde Jesus, dine hender/la du kjærlig på de små og en salme som jeg ikke husker. Musikken traff midt i blinken for romanens fokus på sang og musikk som et middel til å bygge bro i et splittet lokalsamfunn.

Heivoll understreket flere viktige punkter i fortellingen om de sekstiåtte forræderne som utdypet min forståelse. 1. De 68 ble skrevet inn som medlemmer i Nasjonal Samlings (NS)  protokollen på butikken midt i bygda allerede i 1940. Folk i bygda hadde kanskje lite kunnskap om Hitler og nasjonalsosialismen så tidlig i krigen. Noen visste noe. I biblioteket på loftet i Herredshuset fant Heivoll noen eksemplarer av boka Mein Kampf.  2. I 1942 ble åtte beboere i motstandsbevegelsen fengslet. Lensmannen hjalp til  med å finne og fengsle disse. Det førte til at bygda ble dypt splittet. 3. Noen ledende menn som var sterke personligheter er i bygda, meldte seg inn i NS, og det kan ha ført til at andre fulgt med som “bjellesauer”. Den mektige og dyktige butikksjefen, den godtroende lensmannen og klokkeren/kirkesangeren/læreren var med i NS. 4. I følge Heivoll er det i dag få i hjembygda hans  som vet noe særlig om splittelsen under krigen i 1940-1945. Det har nok vært vanskelig å snakke om dype sår og store spenninger. Mange har vel lagt lokk på erfaringene under krigen og etterpå. Miljøet og mentaliteten legger nok til rette for at man velger å være taus og tie ihjel smerten.

I bloggen Gaute Heivoll om Sang for sekstiåtte forrædere kan du lese om mine refleksjoner etter å ha lest romanen og før jeg hørte forfatteren forteller.

Lyngdal 17.11/7.12..2018

Trygve Omland

Å kløyve ved i Lyngdal

I går kløyvde jeg ved med en enkel, elektrisk vedkløyver. Min gode nabo, Knut Foss, hadde saget ned noen trær på tomta mi som passet til ved. Kvaliteten var god, siden det var bjørk og rogn. Jeg sparte de største kubbene til det kommer frost, og fuktigheten i kubbene blir til is. Da er de lettere å kløyve. Jeg har alltid likt å jobbe med ved til eget bruk. Svette renner ut av kroppen i strie strømmer og renser den, når du svinger øksa med stor kraft.

 

Som guttunge var jeg med bestefar i skogen. Jeg ser for meg hans nøyaktig målte vedlag på toppen av Hagekleiva inn mot Statsskogen. Når vedkubbene var tynne og runde, flerret bestefar av bark på to sider, så veden skulle tørke fort og godt.

På bildet sitter jeg på fanget til bestefar på Rom, Reinert Rom f. 1889 og d. 1959, ca. 59 år på bildet. Kan jeg være ca. fire år? Jeg er født 1.14.1944. Vedhaugen ser ut til å passe inn på Rom foran låven til Inger og Karl Vintland

Dessverre har jeg nesten mistet luktesansen. Men jeg vet fra før at lukta av fersk kvae og sevje kan gjøre skogen til et velduftende parfymeri. Skogens dikter, Hans Børli, skriver om lukta fra en vedstabel.

Det er som sjølve Livet går forbi, barbeint, med dogg i håretDuften av fersk ved er noe av det seineste du vil glømme når slørene trekkes for.

Kløyver du med en god, gammeldags øks, kan du få gratis psykologisk og psykiatrisk hjelp.  Er du frustrert og full av spenning og stress, kan kampen med en tykk kubbe, lette på trykket. Vonde følelser kan ta veien inn veden, og siden inn i ovnen, der det brenner opp.

Arbeid med ved kan for noen være til hjelp hvis man blir dement. Det var veden som berget far min da han begynte å bli senil, fortalte en mann. Hver morgen etter frokost gikk han ut og startet på sin langsomme, men trygge arbeidsdag. Familien hadde gjemt motorsaga hos naboen. Hans Børli skreiv i boka Med øks og lyre om det ordløse behaget. Senile kan ha problemer med ord, men likevel full av følelser.

Vedkubbene er forskjellige i form. Noen er slette og lette å kløyve. Andre er knudrete og vonde å kløyve. Men i oven fungerer de likt. Bjørk er bjørk, og varmer godt om kubbene er perfekte å se på eller full av feil.  

På vei til ovnen i stua må veden innom et vedlag for å tørke. Noen hevder at ved trenger både ett og to år for å tørke. Andre sier at veden kan være fyringsklar etter to måneder hvis tørkingen skjer om våren med god luftsirkulasjon. En klassisk norsk regel er at veden skal være felt, kløyvd og stablet innen påske. Da vil den være tørr til St Hans.

Eg er berre ei sleggje skriv poeten, og eg seier: Eg er berre ei øks som ventar på å bli brukt.

Sleggja

Eg er berre
ei sleggje.
Eg stend der no.
Eg lyt berre til
når det røyner på

Av Olav H. Hauge, Fra Dropar i austavind, 1966.

Lyngdal 15. November 2018

Trygve Omland.

 

Far sto ved dumpedøra da sønnen kom.

I forbindelse med farsdagen vil jeg fortelle en historie om faren som sto ved dumpedøra.

I gamle dager ble elevenes karakterer lest opp høyt så alle kunne høre det. De som ikke klarte stå-karakter strøk, og de måtte gå ut en bakvei gjennom ei dør som ble kalt dumpedøra. Å dumpe kan bety å kaste noe fra seg eller å kaste det i søpla.

Under avslutningsfesten på en skole fikk en elev beskjed om at han hadde strøket. Skuffelsen veltet innover han.

  • Hva vil far si, tenkte han.

Motløs og og knust ruslet han til dumpedøra. Der ble han møtt av sin fars åpne og sterke armer.

  • Er du her? sa sønnen forundret.
  • Ja, sa faren. Jeg tenkte det var bedre å være her hvis du strøk enn å være der inne hvis du hadde stått.

Mine tanker går til Gud, vår himmelske Far, i fortellingen om den hjemvendte sønnen. Vi leser i Luk 15 i Bibelen.

Dermed brøt der bortkomne sønnen opp og dro hjem til faren.

 Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.

Sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.`

Men faren sa til tjenerne sine: `Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.` Og så begynte festen og gleden. Luk 15,20-24.

 

Bildet: Del av bildet foran på veggen i Å bedehus malt av Ansgar Mørland.

 

Gud, vår Far, står alltid ved dumpedøra

og speider etter de

som stryker i livets skole.

Lyngdal 12. november 2018.

Trygve Omland.

Farsdag med gode og vonde minner.

Farsdagen er en amerikansk ide. Den første Father’s Day-markeringen ble holdt 5. juli 1908 i Fairmont, West Virginia. Et halvt år tidligere hadde en stor eksplosjon i byen Monongah drept mer enn 360 menn. 210 av disse var fedre. Grace G. Clayton ble svært grepet av denne hendelsen. Hun foreslo for pastoren i en metodistkirke at det ble arrangert en spesiell minnedag der fedre kunne æres og minnes. Hun hadde selv mistet sin far flere år tidligere.

En annen forklaring på hvordan farsdagen ble til er dette. Sonora Smart Dodd fra Washington begynte å feire denne dagen i 1909 for å ære sin far, William Smart, en veteran fra borgerkrigen.

En tredje forklaring på farsdagen er denne. En kjent kvinne ville feire minnet om sin far som var alene-far for sju barn. Han hadde klart oppgaven som far så godt at det var verd å feire. Dette skal ha begynt i 1910.

Farsdagen ble visst nok ikke feiret i Norden før etter andre verdenskrig. Kjøpmannsstanden var aktivt engasjert da farsdagen ble akseptert i Norden og lagt til andre søndag i november. Farsdagen er lagt til forskjellige dager rundt i verden. I dag er handelsstanden den største pådriver for farsdagen gjennom å reklamere for gaver. Barnehager og skoler kan bruke dagen i et pedagogisk opplegg. I noen familier blir farsdagen markert med en hilsen, en gave eller et familiesamvær.

For noen barn kan et sterkt fokus på farsdagen løfte fram vonde følelser. Hvis far har vært fraværende eller dominerende, kan vanskelige, fortrengte følelser komme opp til overflaten. Hvis barn har opplevd en far som har trakassert eller utførte seksuelle overgrep, trenger barnet nestekjærlighet og faglig omsorg. Alle barn har behov for en far som ser barnet og viser at det er elsket. Å bygge tillit gjennom åpenhet og trygghet er et prosjekt som vi aldri blir ferdig med.

I Bibelen leser vi: Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg. 2 Mos20,12 .

Du skal hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte: så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet.

[i landet kan også oversettes «på jorden».] Ef 6,2-3.

Bilde på Omland av pappa og meg ca. 1945-46.

Min far døde 57 år gammel i 1970, men jeg hedrer han likevel gjennom takknemlighet for mange gode minner. En god måte å hedre pappa på er å dele gode opplevelser fra levd liv til neste generasjon. Han var en kjærlig far, med stor tålmodighet og smilende nærvær i hverdagen.

Lyngdal 11. November 2018.

Trygve Omland.

Om sau i folkeskolen for 90 år siden.

Jeg fant ei bok om naturkunnskap for folkeskolen trykt i 1929. Boka ser ut til å være brukt av Elias Herdal og to av mine onkler, Alf Rom f. 23.09.1923 og Robert Rom f.25.01.1926. Alf gikk vel i folkeskolen rundt 1930-1937. Navnene på disse tre elevene er skrevet inn i boka med hånd. 20 navn til er skrevet inn på første side med mer eller mindre tydelig skrift. Kan dette være elever som har gått i samme klasse?

Jeg er nettopp nå opptatt av sau. Derfor skriver jeg av etter boka fra 1930-årene det som vi kan lese om sauen, s. 11-12.

  1. Sauen (fåret) er rund i kroppen og har granne ben. Hannen (sauebukken, væren) har ofte store, kantete, meget krumme horn; hunnen mangler oftest horn. Hårkledningen er bløt og kalles ull.
  2.  Sauene er fredelige dyr. Mot rovdyrene kan de ikke verge sig, og de holder sig derfor gjerne sammen i store flokker. En av de største og sterkeste i laget er fører, og han følger de i ett og alt. Blir føreren skremt utover et stup, følger de andre oftest efter.
  3. Sauene eter høi, løv, turnips og annen planteføde. I fiskeridistriktene eter de også en hel del fiske-avfall.
  4. Av sauene får vi ull og kjøtt; derfor har vi dem til husdyr. På somme steder blir sauene melket, men sjelden i Norge.
  5. Om sommeren holder de helst til på høilendte, tørre beiter. På mange øer i Nordland og på Vestlandet går de ute også om vinteren. Disse utgangersauene har gjerne nokså grov ull. (R1, 183).
  6. Den norske sauen er liten. Den blir nu mer og mer byttet med fremmede saueslag. Den skotske sjeviotsau er meget utbredt særlig på Vestlandet. I forhold til flere fremmede saueslag har sjeviotsauen grov ull; men den gir både bedre og mer ull enn den norske sau. Den vokser både hurtigere og er større og er derfor også et bedre kjøttdyr. (M. S. I, 254). Sitat slutt.

Skiller denne kunnskapen om sau seg mye fra det de lærer på folkeskolen i 2018?

Kilde: Holmsen, A og Strøm, O. Naturkunnskap for folkeskolen, J. W. Capplens Forlag Oslo 1929

 

Denne sauen møtte meg 12.07.2014  hos datter til Alf Rom, Gerd, som bor i Rogaland.

Lyngdal 8. November 2018.

Trygve Omland.

Sau og lam på Rom i Lyngdal.

Tanker om sau og lam.
 
 
Hva tenker jeg når jeg ser dette bildet som er tatt på gården til Steffen Fidjeland på Rom i Lyngdal?
Fire tanker kommer til meg. Hva tenker du?
 
1. Lam som står tålmodig i kø for å få melk fra sin mor.
Sau og lam som hører sammen.
Omsorg og kjærlighet mellom sau og lam.
 
2. Salme 23, 1-2. En salme av David.
       
          Herren er min hyrde,
          jeg mangler ikke noe.
         
          Han lar meg ligge i grønne enger,
          han leder meg til vann der jeg finner hvile.
 
3. Jeg var guide i 1983  for FN-soldater på bibelturer fra Libanon og inn i Israel. En kveld i Jerusalem var vi på israelsk folklore. Sang og dans på en scene skapte en fin stemning. Vi fikk oppleve nasjonale  tradisjoner. En norsk soldat ble ropt fram for å synge en sang som kunne vise fram norsk tradisjon. Soldaten visste ikke hva han skulle synge. Spontant begynte ha å synge Bæ, bæ lille lam.
 
4. Jeg slår opp i O. Lians bok Lyngdal II Gard og folk på vestre Rom om husdyrhold før i tida. I 1668 var det 24 smaler/sauer, i 1885 var det 13 sauer på vestre og østre Rom, i 1959 var det tre sauer og lam. Hva slags framtid har sauene på Rom?
 
Lyngdal 7. november 2018
Trygve Omland. 

Menneskeverdet under press fra unge politikere.

Denne lederartikkelen fra Dagen er skremmende aktuell. 

Menneskeverdet under press

Skrevet av Dagen  på Internett.

fredag 7. september 2018

Lederartikkel 

Følsomhet overfor de svake blant oss er helt nødvendig dersom vi fortsatt skal kunne kalle oss et humant og sivilisert samfunn i framtiden.

En engasjert politisk debatt med menneskeverdet i sentrum er noe vi gjerne ser og som burde ha forekommet oftere. Det er bare synd at utgangspunktet for den pågående debatten både er helsvart og nedslående. Dessuten er debatten denne gangen blitt dobbeltsidig. Det er noe nytt. Den handler samtidig om abortgrenser som den ene ytterligheten, og aktiv dødshjelp som den andre.

Det ligger også noe nytt i at det er ungdomspartiene som drar debattene i gang. Men det som dessverre ikke er nytt, er en rekke forslag som på hver sin måte er liberalistiske og bidrar til å svekke menneskeverdet.

Dette året markeres det verden over at det er 70 år siden 48 medlemsland vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter i FN. I erklæringens paragraf tre heter det: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet». I denne formuleringen, som samtlige medlemsland i FN nå har forpliktet seg på, ligger det at menneskeverdet er absolutt. Likevel synes det som om noen mener det er rett å tynne det ut, i begge ender av livsløpet.

Unge Venstre, Fremskrittspartiets Ungdom, Unge Høyre og ti fylkeslag i AUF går alle inn for å åpne for aktiv dødshjelp. Men hvor og hvordan vil de trekke grensene? Skal psykisk syke mennesker få dødshjelp, slik som i Nederland? Skal barn få dødshjelp, slik praksisen er blitt i Belgia? Ungdomspartiene kan ikke bare ture fram med «tidsriktige» forslag uten at de også samtidig viser et minimum av etisk refleksjon og konsekvensanalyser.

Vi har tidligere på denne plassen tatt sterk avstand fra det groteske utspillet til lederen i Unge Venstre. Sondre Hansmark har tatt til orde for fri abort bør utvides til 24. svangerskapsuke. Forslaget skal opp på organisasjonens landsmøte i høst. Hansmark har blant annet argumentert med at «de færreste fostre er levedyktige før uke 24, så det er ingen fare for at man i storstilt grad vil abortere levedyktige fostre».

Det er ikke sant. Professor emeritus i barnesykdommer, Ola Didrik Saugstad, påpekte i en artikkel i Aftenposten denne uken at 68 prosent av guttene og 75 prosent av jentene overlever en fødsel ved 24 uker. 

Saugstad kommer også med den mest interessante og oppsiktsvekkende uttalelsen så langt i debatten. Han mener det er tankevekkende at den mette ungdommen fra det rike Olje-Norge er de som fremmer slike synspunkter på fostre og nyfødte.

Den pensjonerte professoren stiller i tillegg følgende provoserende spørsmål: «Har rikdommen gjort dem ufølsomme for de svake blant oss? I så tilfelle lover det ikke godt for samfunnsutviklingen.»

Vi anbefaler flere debatter med menneskeverdet i sentrum i framtiden fordi det er med og sette fokus på hvilke verdier vi som folk og nasjon skal bygge på.

Samtidig håper vi at Saugstad ikke får rett med hensyn på samfunnsutviklingen. Følsomhet overfor de svake blant oss er helt nødvendig dersom vi fortsatt skal kunne kalle oss et humant og sivilisert samfunn i framtiden.

Lyngdal 5.11.2018.

Teksten er utvalgt av Trygve Omland

Alle helgens dag

Snart er Alle helgens dag over for 2018. Hva sitter jeg igjen med?

Jeg så gudstjeneste på TV fra Malangen kirke i Balsfjord. Der hadde jeg to vielser i 1992 som vikarierende prest. Under den første vielsen fungerte ikke orgelet. Organisten ropte ned til forsamlingen: Dere må synge. Nå 26 år etterpå fungerte orgelet, og sangen var sterk fra den fullsatte kirken. Under gudstjenesten deltok mange, også unge mennesker, med lystenning på en globus og et kors.  Lysene minnet oss på at alle små lys måtte hente lys fra det store lyset, Jesus Kristus. Dagens bibeltekst fokuserte også på lyset. Jesus sier til sine disipler:

Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Lyset kommer fra Jesus Kristus som er verdens lys. Vi må bare slippe lyset inne i hjertet og sinnet.

 

Lyngdal kirke 

Etter gudstjenesten var et barnebarn med ned på Lyngdal kirkegård for å tenne lys ved gravene til mine foreldre og besteforeldre. Det var godt å snakke sammen med et barnebarn om betydningen av lyset.

På gravstøtten til mine foreldre står det skrevet: Min hjelp kommer fra Herren. Det er hentet fra Salme 121. Mine foreldre delte sammen denne salmen fra Bibelen før pappa måtte til Farsund sykehus, der han døde 57 år gammel.

Før middagen leste barnebarnet Salme 121 etter å ha vært ved grava til oldemor og oldefar. Alle helgens dag knytter oss sammen gjennom generasjoner.

Dagen samles opp i to vers fra Bibelen som jeg har lest som prest ved mange gravferder, Joh 11,25-26.

 Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?

Jeg tenker tilbake på Alle helgens søndag som fyller meg med det himmelske lys gjennom generasjoner.

Lyngdal 4. November 2018.

Trygve Omland