Jeg var ved Lista fyr i dag. Stillheten, skjønnheten og det storslåtte sendte ut signaler om at Den Geniale Gud er å finne kledd i festdrakt på en hverdag.
Jeg låner noen poetiske verselinjer fra Nye Digte (Vilhelm Krag) – 1897.
Men nu er der helg over havet!
Lysdis saalangt en kan øine —
slig underfuld Paradis-stilhed —
Og himmelrummet deroppe,
det havblanke dyb dernede,
alt svæver i endeløs sol.
Bilde og tekstvalg av Trygve Omland
3. oktober 2016.
Med 34 prosent av stemmene gikk Olav H. Hauges dikt Det er den draumen av med seieren i NRKs dikt-kåring på søndag kveld den 18. september 2016.
Det folkekjære diktet ble utgitt i 1966 i diktsamlingen Dropar i austavind, og det er med andre ord en femtiårs-jubilant som ble stemt frem som Norges beste dikt gjennom tidene.
Jeg stemte også på dette diktet som det beste blant de seks diktene vi kunne velge mellom. Dette diktet var ei pedagogisk perle å vise fram i undervisninga på Kristen videregående skole i Lyngdal.
Hva er det som fascinerer meg i vinnerdiktet?
Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
– Olav H. Hauge –
Jeg føler meg hjemme i det huset som diktet bygger. I vonde og vanskelige tider håpet jeg noe uventet og overraskende skulle skje, noe vidunderlig. Sju ganger gjentar Hauge at noe skal skje i framtida. Sju dager blir ei uke. Drømmen kan vi bære oss med meg hver dag i uka.
Olav H. Hauge hadde en tung psykisk bagasje å bære i blant. Han fikk hjelp, og nå hjelper han oss ut fra egen erfaring. Som en vismann hjelper han oss å finne veien ut fra innestengte rom i livet, ut av tidsklemma, ut av fortrengte følelser og tanker, ut gjennom stengte dører mellom oss mennesker. Han leder oss ut i friheten og inn i det menneskelige fellesskapet. Han holder varm drømmen om at det finnes ukjente, skjulte kilder som en dag skal springe fram i det tørre, triste, tunge livet. Jeg har opplevd slike kilder som føltes fjerne i depressive dager, men virkelig nære når tida var inne til å ta til seg av kraften fra kildene.
Hauge får oss til å stanse ved mulighetene som møter oss en morgen. Etter natt kommer morgen. Etter nattmørket kommer dagslyset. Etter å ha vært stengt inn i mørket om natta skal vi glide, gå langsom, bare skli sakte inn i en ny morgen med nok av tid, med nytt, friskt hjerte der følelsene blomstrer som frukttrær, og dører er åpnet rundt oss. Vi er kommet inn på en ny våg som var ukjent for oss, ei stille bukt, ei vindfri vik, et åpent hav, en våg som Berlevåg, som perlevåg.
Tekst: Trygve Omland, 19.09.2016.
Livet og treet
Livet kan være vrangt og vrient som et vindskeivt tre.
Livet kan være kronglete som et tre i hardt vær.
Livet og treet i tunge prøvelser søker rotfeste som bærer gjennom grå gråt .
Livet og treet finner hverandre til felles glede og håp.
Tekst: Trygve Omland
Sandefjord 27. august 2016.
Har du hatt Ole Mydland som lærer i skolen eller som leder i ungdomsarbeidet i Lyngdal menighet eller som dirigent for Tenkoret eller som kollega, så vil jeg anbefale deg å bruke denne sangen. Ole Mydland sang den på et møte på Undeland Misjonsgård sommeren 2016, og jeg spurte om tillatelse til å legge den ut på min blogg og FB. Sangen er en bønn som alle kan ha glede av å be, lese eller synge.
I den røde låven til venstre sang Ole Mydland sin egen sang. Bak til høyre ser vi nybygget på Undeland. Jeg setter stor pris på Oles sang og forkynnelse. Den er bibelsk, personlig og aktuell. Takk Ole!
Herre, tenn ein brann
1. Herre, tenn ein brann i bringa
til å leve heilt med deg.
Så din kjærleik steg kan styre
i den låm du lagt for meg.
2. Herre, syn meg kross og krone
og den siger som du vann.
Så ein takkesong kan stige
for di sterke frelsarhand.
3. Herre, lær meg stille lytte
til di røyst i Ordet ditt.
Gjer meg vaken for din Ande,
så du pregar livet mitt.
4. Herre, hjelp meg sjå min neste
som er einsam, trøytt og trist.
Gje meg vilje, vit og varme,
så eg tenne kan ein gnist.
5. Herre, la din loge lyse,
når min livseld sloknar ut.
Ber meg opp den siste bakken,
så eg høgda når hjå Gud.
Ole Mydland
– Konsmo, 2015 –
Foto: Trygve Omland
Tekst og foto lagt ut 16.08. 2016.
Skru av støyen og lytt til stillheten …
Les Guds skrift i vann og på land.
Se fellesskapet og samspillet mellom fargene.
Lukt på liljer og lyng.
Lev som fuglen i lufta og fisken i vannet.
Lev i Guds stillhet og Guds sammenheng.
Slik kan jeg snakke til meg selv en søndag.
Da blir det høytid, helligdag og hviledag.
Jeg møter Den Hellige.
Han er annerledes.
Hans ansikt lyser over oss.
Må Herren, være med dere og velsigne dere.
Foto og Tekstvalg: Trygve Omland
Lyngdal 08.08.2016
Kona og jeg gikk kveldstur på Romsveien. Vi ladet opp til å se fotball-kamp i EM mellom Island og England. I gresset nær asfalten så vi et blad med små glinsende, glassaktige dråper. Dråpene fascinerte oss, så jeg måtte fotografere bladet. Dråpene åpnet for refleksjoner rundt små, svake og skjøre ting som kan få stor betydning. 325 000 mennesker på Island vant i fotball-EM over 53 012 456 mennesker fra England. Samhold, samspill og samarbeid seiret over dyktige, flinke individer. Alle som er få og små kan bli inspirert av outsideren fra øya Island langt borte fra de store nasjonene.
En dråpe er en liten væskemasse som blir holdt sammen av væskens overflatehinne. Spenningen i væskens overflate gjør overflaten minst mulig. Tilstrekkelig små og svevende dråper vil derfor få kuleform, i følge Store norske leksikon. Tenk litt over hvordan vann som væske blir holdt sammen.
Disse istappene fant jeg i overgangen mellom vinter og vår ved innkjøringa til Tjåmeland i Kvås. Ved få, små ord kan vi skildre en dramatisk utvikling fra istapp til vann. Dvel lenge ved hver verselinje i dette mini-diktet:
Dråpen
henger der
ikke
Av Jan Erik Vold.
Inspirert av et annet dikt kom dette til meg:
En dråper faller
fra hjertes øye
av sorg og smerte
av savn og sinne,
så alt
blir lettere.
Trygve Omland
Lyngdal 28. juni 2016
Jeg gikk på hard asfalt. Jeg pustet tungt i en bratt bakke oppover. Da så jeg mange små soler samlet i grøftekanten. Jeg plukket de gule, strålende sol-blomstene med fotoapparatet. Nå gir jeg deg en bukett som et tegn på våren, årets vakreste veksttid. Glem aldri sola som skinner, selv om skyer og skygger skjermer for sola. Stopp i motbakken og se lenge på den gule strålekransen. Da får du nye krefter til å klatre videre oppover.
Tekst og foto: Trygve Omland 21.04.2016.
Har du prøvd å løse vårens gåte? Prøve å lese langsomt Våren av Vinje på leit etter livsgleden om våren. Kanskje blir ikke det siste ordet da å gråte.
«Våren»
av Aasmund Olavsson Vinje
Sommerdalen Antikvariat i Alleen i Lyngdal var i går den 20.04.2016 fylt med historie-interesserte som ville høre om Aasmund Olavsson Vinje. De ble ikke skuffet.
Mange forsynte seg av marsipankaka til ære for Vinje, men vi sparte selv bildet av dikteren i respekt for mannen.
Jeg vil trekke fram en sang her som vi sang. Den er gjennomstrømmet av såre lengsler, savn og sorg. Vi kjenner på gråt i fløyte-og felelåt.
av A.O. Vinje
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.
Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg følgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.
Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d)er du som kjem inn til meg, eg tykkjer;
eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.
Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d)er du som gjeng der og tuslar;
når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.
I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d)er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.
Hvem er du-personen i sangen?
Er det en nær slektning eller en nær venn? Er det en kjæreste eller en ektefelle? Er det et barn eller en ungdom? Er det en som har reist fra han eller en som er død? Eller er det en dikta person, en drømt person? Eller er det mange forskjellige personer? Eller…?
Diktet ble første gang trykt i tidsskriftet Dølen, og det kom ut i diktsamlinga Storegut i 1866. Det er laget etter mønster fra nystev. Diktet blir brukt blant annet av sangere som synger folketoner. Vinje levde fra 1808 til 1870, og sangene hans lever videre i vår tid på YouTube. Du kan kanskje bruke sangen til bearbeide sorg. Kan det ligge en undertekst i verselinja: og best eg ser deg når mørkt der er?
Trygve Omland
21.04.2016
I kveld skal jeg på Vinje-kveld i Sommerdalen der Anne Kristin og Ådne Fardal Klev tar imot oss. Vi får høre i ord og toner om Aasmund Olavsson Vinje (1808-1870). Min tidligere lærer Gerd Lie deltar sammen med min klassekamerat på realskolen og gymnaset Torgny Farbrot og hans kone Ellen B. Farbrot. Jeg håper vi får høre diktet og sangen Ved Rondane. Jeg fikk lyst til å forberede meg til Vinje-kvelden ved å reflektere litt rundt den første strofa i dette diktet Frå Ferdaminni frå sumaren 1860 (1861).
Mitt barndoms fjell var små høyder på Birkestøl. Jeg var med mine besteforeldre om sommeren til stølen for å slå gress med ljå, kjøre inn tørt høy i løa på slede og samle inn kvister fra osp som vintermat til kyrne. Det landskapet som var dyrket, lignet et opprørt hav med store, bratte bølgedaler. Fjellet med varde på lå høyt nok til at vi kunne se noe av fjorden ved Kvavik, og fra hytta kunne vi se lys fra biler på veien til Farsund. Svetten i panna kunne piple fram under byrden av ei tung bør med tørt høy på ryggen. Gullet var bestemors arme riddere og lapper som sendte deilig duft ut fra ovnskroken. Minnene fra barne- og ungdomsårene med mormor Olene og morfar Reinert gjør meg tankefull og takknemlig, og jeg blir munter og glad. Minner strømmer på meg som livsglede i mitt gamle legeme.
Vi besøkte Rauland i Telemark i 2014. Her er ett av mange eksempler på naturen som inspirerte Aa O Vinje til å skrive…
No ser eg atter slike fjell og dalar
Trygve Omland
20.04.2016
Ved Rondane
av A. O. Vinje
No ser eg atter slike fjell og dalar
som deim eg i min fyrste ungdom såg,
og same vind den heite panna svalar;
og gullet ligg på snjo som før det låg.
Det er eit barnemål som til meg talar,
og gjer meg tankefull, men endå fjåg.
Med ungdomsminne er den tala blanda:
det strøymer på meg, so eg knapt kan anda.
Ja, livet strøymer på meg som det strøymde,
når under snjo eg såg det grøne strå.
Eg drøymer no som før eg alltid drøymde,
når slike fjell eg såg i lufti blå.
Eg gløymer dagsens strid som før eg gløymde,
når eg mot kveld av sol eit glimt fekk sjå.
Eg finner vel eit hus som vil meg hysa,
når soli heim til notti vil meg lysa.
Alt er som før, men det er meir forklåra,
so dagsens ljos meg synest meire bjart,
og det som beit og skar meg so det såra,
det gjerer sjølve skuggen mindre svart;
sjølv det som til å synda tidt meg dåra,
sjølv det gjer harde fjellet mindre hardt.
Forsona koma atter gamle tankar:
det same hjarta er som eldre bankar.
Og kver ein stein eg som ein kjenning finner,
for slik var den eg flaug ikring som gut.
Som det var kjemper spør eg kven som vinner
av den og denne andre håge nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til soli burt i snjoen sloknar ut.
Og inn i siste svevn meg ein gong huggar
dei gamle minne og dei gamle skuggar.
Dikte, Noregs boklag, 1960, s. 31
Hva kan vi lære av hester i regnvær?
Hester på dyrskue i Lyngdal i 2012. Det var ikke regnvær da bildet ble tatt. Heldigvis for dyrskue.
Når jeg har uforståelige drømmer, kan jeg glede meg over å leve helt tilstede i et åpent, frodig landskap rikt på næring og muligheter.
Når det regner, kan jeg bare la det regne, og ta i mot regnet som et barn med begjær etter livgivende drikke for å vokse.
Når det regner, kan jeg velge å bare være til og la drømmene fylles med klare, rolige tanker.
Slik tenker jeg ut fra diktet Hester står i regnet.
Jeg ser hester, en frodig slette, grønt gress, et ansikt, et barn, skyer på himmelen og regn, regn, regn. Jeg drømmer og er samtidig tilstede i det virkelige liv.
Hester står i regnet
Når mitt sinn er fylt av drømmer
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell som her.
Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten full av sødme,
sitrende av fromt begjær.
Slik som hester står i regnet,
Lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.
Astrid Hjertenæs Andersen (1915-1985).
Diktet er fra boka De unge søyler, 1948, altså kort etter 2. verdenskrig, en tid da folk i Norge kunne drømme om et bedre liv og en ny framtid med fred og frihet. Forfatteren bruker sterke, sanselige bilder og stemninger fra naturen og årstidene.
Kommentar og foto: Trygve Omland 13. april 2016
