I dag er det 9. april 2017. For 77 år sidan på denne datoen kom ein familie på sju personar til Dydland i Kvås. Svein Kjørvik skriv om dette og meir på side tre i Lyngdalsboka 2007. Her er ein smakbite frå boka. Bildet under kan stå som eit symbol for dramatikk frå Kvåsfossen til Dydland før og nå.
9. april 1940 reiste Teodor Stuestøl med kona og deira fem born frå Kristiansand til Dydland i Kvås. Dei hadde ei dramatisk reise med stopp på grunn av bensinmangel, men dei kom fram til Dydland. Dei budde i ei løe mens Teodor bygde ei tømmerhytte.
Kjell Stuestøl fortel dette i Lyngdalsboka 2007 s. 3.
Under andre verdenskrig og i åra etterpå gjekk borna på Dydland til Vemestad på skule. Det var lang veg, først ned fjellet til dalen og så utetter dalen frå Kvås til Vemestad. Det er om lag 6 km til saman, 3 km til Kvås og 3 km i dalen?
Utover hausten var det mørkt når vi gjekk og mørkt når vi kom heim.
Om vinteren var det verre. .. Det kunne vere strevsamt når skiene kladda. Kladdane kunne bli mange centimeter tykke. Vi skrapa snøen av og gnei skiene med grovt salt…
Det var farleg skrått og isete. Vi hadde då liggande ei øks som vi hogg spor i isen med så vi kunne komme forbi?
Alle gjekk på ski, unge som gamle, Dorthea Fidjestøl gjekk på ski med med fotsid stakk og kom susande nedover bakkane. Ho brukte ein kraftig stav, og bremsa, og i dei brattaste sat ho på staven.
Kan dette kallast ekstremsport?
Sjå meir om livet på Dydland i Kvås i Lyngdalsboka 2007.
Hvordan vil Lyngdal kommune vise at det nye helsehuset har røtter i skog og gårdsdrift?
Den velformede furua ved krysset der vi kjører opp til Rinnan, kan bli stående som en historisk hilsen og et minnerikt monument over utviklinga på en del av Romssletta. Mange eldre og unge mennesker kan fortelle mange historier om før og nå på Rom ut fra noen stikkord:
Idrettshall, store møter og stevner, IKT-treff, valglokaler
Bo- og servicesenter for syke og gamle
Helsehus
Fortellinger om før i tida er god medisin for gamle og syke, og det gir økt trivsel for de som får bo i det nye helsehuset. De gode historiene kan åpne muligheter for interessante samtaler og samvær på tvers av generasjonene. Nærhet mellom skoler og helsehus gjør det enklere å finne sammen i berikende fellesskap.
Tomt for nytt helsehus.
Skisse for nytt helsehus.
Kilde: Lars Rekaa i Lyngdals Avis 2. februar 2017.
Kjenner dun noen på bildet av Snøklokka barneforening?
Bilde 1: Olene Nilsen som ledet foreninga i begynnelsen, er her sammen med medlemmer fra starten i 1942.
Bildet 2: Fra 30 års jubileet i 1972 på Å bedehus. Ruth Rom bak til venstre ledet foreninga i mange år fra 1950.
Bilde 3: Fra 40 års jubileet. Snøklokka hadde da ca 35 medlemmer.
Bilde 4: Fra 75 års jubileet i Å bedehus med basar fredag 31. mars 2017.
Dette barnekoret fra foreninga sang. Full kjellersal med folk. May Britt Omland til venstre leder koret og basaren. Topp i år er 41 personer på ett foreningsmøte.
Snøklokka barneforening på Å bedehus er 75 år i 2017. Fredag 31. mars kl. 18.00 er det basar på Å bedehus. Som en hilsen til jubileet sender jeg en artikkel jeg skreiv i Lyngdalsboka for 2016, s. 41-43.
Vi satt barnevakt, kona og jeg. Så ringte det på dørklokka, og et barn sto utenfor en kald kveld i februar 2016 med ei basarbok. Det var Snøklokka barneforening som var i aktivitet. Jeg gleder meg over at det enda finnes barneforeninger for misjonen og barn som oppsøker oss med basarbøker.
Det er for galt at det ikke er en eneste barneforening for Det norske Misjonsselskap (NMS) i Lyngdal, sa misjonær Lovise Meland i en kvinneforening under andre verdenskrig. Såkornet var sådd, og straks begynte det å spire. Snøklokka barneforening ble startet 4. mars 1942. I 2017 er det 75 års jubileum.
Da Snøklokka ble startet, var det 13 personer over 10 år til stede. Utbytte ved den første basaren i 1943 var 250 kr. Stifteren av foreninga, Olene Nilsen, skriver om den nye barneforeninga i et brev til sin søster Tilda Akersmyr Tofteland i USA. Deler av brevet ble gjengitt i Dekoraposten i USA den 4. desember 1947. Dekora betyr pryd og pynt. Det ble altså gjort stas på barneforeninga i USA. Snøklokka startet da snøklokkene begynte å blomstre i hagene. Solveig Madland Meberg kan enda huske at søstrene Lovise og Margit Gåsland gikk i snø helt fra Åsan for å være med i foreninga. Lærer og klokker Thorvald Haugland hadde mange ganger andakt i foreninga de første årene.
Bilde 1 De som var med i Snøklokka barneforening fra begynnelsen i 1942.
Bak fra venstre: Sofie Rom, Alberta Torkildsen, Olene Nilsen (leder), Marie Tuen, Anna Svennevik, Kirsten Stålesen, Foran fra venstre: Lovise Lindland, datter til ekteparet Svennevik, Magnhild Hagen, Solveig Madland. Judith Lindland var ikke med på bildet fordi hun tok bildet.
Ruth Rom begynte som leder i barneforeninga i 1950, og hun var leder i mange år. Hun hadde barneforeninga Snøklokka i hjemmet sitt på Rom i mange år. I begynnelsen broderte barna, men etter hvert la mor til rette for alle slags hobbyaktiviteter, fortalte ett av barna til Ruth. Hun har støpt utallige gipsfigurer, slik at barna kunne male og kose seg. Ofte serverte hun kakao og hjemmelaget mat. I 1996 fikk Ruth Rom Lyngdal kommunes kulturpris blant annet for sitt trofaste arbeid for barn.
Bildet: Snøklokka barneforening i 1972 på Å bedehus. Ruth Rom ser vi bak til venstre for den store barneflokken.
Snøklokka barneforening fikk 200 kr i kulturmidler fra Lyngdal kommune i 1976 Pengene ble brukt til innkjøp av sangbøker. Norlys Nilsen som skulle begynne på Misjonsskolen i Stavanger, besøkte foreninga 18. oktober 1977. Hun hadde andakt, og spilte og sang. Av og til var det besøk fra kretskontoret for NMS. Den 31. januar 1982 feiret foreninga 40 års jubileum på Å bedehus med tale av kretssekretær Tom Nikolaisen og misjonær Kari Harbak.
Da Snøklokka barneforening feiret 50 års jubileum i 1992, var foreninga delt i to avdelinger, en for barn i 1.-3. klasse og en fra 4. klasse. I 1990 sendte barneforeninga 31 000 kr til NMS. Bare tre voksne foreninger i Lyngdal sendte mer til NMS. Minst to av de som var med i Snøklokka barneforening i starten i 1942, var til stede som ledere under jubileumsfesten i 1992.
Under 50 års jubileet 7. februar 1992 på Å bedehus ble sangen om Snøklokka barneforening sunget til melodi av Blandt alle lande:
Vi er en forening og den er vår,
hverannen tirsdag dertil vi går,
vi syr og strikker, på lodder, brikker
i unge år.
Der lærer vi å sy pene sting
og vi broderer på nyttige ting.
På duker, handklær, på løper, forklær
og meget mer.
Vi pakke fikk fra Amerika,
Ja, meget pent kom derifra,
gardiner fine, de kan bli dine,
er lykken bra.
Og for misjonen vårt arbeid er.
Det er derfor vi strever her,
at alt må være, til Herrens ære
dersom vi ber.
Leder for Snøklokka barneforening nå i 2016 er May Britt Omland sammen med to-tre medarbeidere. På et møte i februar kom det hele 27 barn. De samles på Å bedehus kl 14.30 annen hver mandag rett etter skoleslutt. Først spiser de pølser eller pizza eller lapper eller brødskive. Foreninga har jule- og påskeverksted. Da lager de ting som barna tar med seg hjem. De lager ellers blant annet feiekoster og lykter av halvfabrikata som loddes ut på en årlig basar. Foreninga sender årlig ca 50 000 kr til misjonen. Pengene går nå dels til Det Norske Misjonsselskap og dels til barneprosjekter i Russland som Steinar Harila arbeider for. Penger til prosjekter i Russland har kommet til de siste årene. Budskapet i Bibelen om Jesus Kristus er en hovedsak for foreninga som når ut til flere land i verden.
Bilde 3 er fra basaren på Å bedehus 11. mars 2016. Fra venstre Hans Petter Omland som tar seg av pengene og May Britt Omland som leder basaren.
Bilde 4 viser barn som sang under basaren i 2016.
Bilde 5 viser noen eksempler på gevinster på basar i 2016.
Mange, veldig mange kvinner, har gjennom snart 75 år brukt mye tid på å samle en stor skare med barn i hjem og på Å bedehus til samlinger om Jesus Kristus og misjonen. De fortjener stor takk for at de har brukt nådegaver, evner, tid og penger til beste for barna og misjonen.
Snøklokkene stikker fram tidlig i naturen når snøen smelter. Slik er det også med Snøklokka barneforening. Den viser seg tidlig mens barna er små og åpne for budskapet om Jesus som verdens sollys. Snøklokkene minner oss på våren, varmen og vennskapet med verdens frelser.
Trygve Omland
15. september 2016
Artikkelen er tatt fra Lyngdalsboka 2016 s. 41-43.
Hvordan vil Lyngdal kommune vise at det nye helsehuset har røtter i skog og gårdsdrift?
Den velformede furua ved krysset der vi kjører opp til Rinnan, kan bli stående som en historisk hilsen og et minnerikt monument over utviklinga på en del av Romssletta. Mange eldre og unge mennesker kan fortelle mange historier om før og nå på Rom ut fra noen stikkord:
Idrettshall, store møter og stevner, IKT-treff, valglokaler
Bo- og servicesenter for syke og gamle
Helsehus
Fortellinger om før i tida er god medisin for gamle og syke, og det gir økt trivsel for de som får bo i det nye helsehuset. De gode historiene kan åpne muligheter for interessante samtaler og samvær på tvers av generasjonene. Nærhet mellom skoler og helsehus gjør det enklere å finne sammen i berikende fellesskap.
Tomt for nytt helsehus.
Skisse for nytt helsehus.
Kilde: Lars Rekaa i Lyngdals Avis 2. februar 2017.
Jeg leser i Lister24 om den politiske prosessen knyttet til å bygge boliger for bostedsløse i Lyngdal. Det ser ut som det er politisk enighet om behovet for boliger, og det er bra. Vi er nok også enige om at det er en krevende sak. Men som avisleser sitter jeg igjen med noen spørsmål.
Er det viktigere å få et godt tilbud enn et raskt tilbud i form av nye boliger? Er det gjort grundige undersøkelser i andre kommuner om erfaringer knyttet til å bo samlet eller spredt i kommunen? Har de som skal bruke boligene fått mulighet til å komme med sine synspunkter og erfaringer? Har familie og venner til de som blir brukere av boligene fått mulighet til å dele sine erfaringer med saksbehandlere og politikere?
Hva er et godt tilbud både til de som skal bruke boligene og deres naboer? Er det vurdert nok hva som gir best mulighet for bostedsløse til å bli en integrert ressurs i et bomiljø? Lytter vi nok til frykten fra naboer for samling av bostedsløse på ett sted?
Hvordan kan spredt bosetning åpne muligheter for at flere i Lyngdal kommune kan bli medarbeidere i oppfølgingsarbeidet for bostedsløse?
Jeg har flere spørsmål enn svar, og jeg har ikke en ferdig fasit på utfordringene i denne saken. Derfor er jeg opptatt av å lytte aktivt til de som blir mest berørt av et politisk vedtak. Å lytte er å vise tillit til brukeres kunnskap og erfaring. Å lytte er å bruke tid til å finne de løsningene som gir det beste tilbud til de mest berørte, det vil si brukerne, deres familier og naboene. De billigste løsningene i kroner her og nå kan bli dyre på sikt, når vi tenker helhetlig, det vil si menneskelig, sosialt og økonomisk.
Er det rett å velge en rask løsning, viss det finnes en bedre løsning som det tar mer tid å finne?
Barn som kulturbærere i Lyngdal kommunestyre. Lyngdals Avis skal ha ros for å vise fram barn fra kulturskolen som spiller gitar for Lyngdal kommunestyre. Barn nummer tre fra høyre er vårt barnebarn, Thora Wågø Omland.
MUSIKK: Lilja Magdalena Grødem Lande (8) (til venstre), Petar Filipovic (9), Janice Martine Røyseland (9), Christen Risholt (30), Hannah Simonsen ((8), Thora Wågø Omland (8), Storm Magnus Grødem Lande (10) og Jakob Erlandsen (9) FOTO: Lars Rekaa
Se på avisens nettside mars 2017. Tatt fra Lyngdals Avis sin nettside:Trygve Omland 3. mars 2017.
Brødrene Karl Vintland (f.1906) og Torleiv Vintland (f.1908) var aktive innen transport med drosje og godstransport, og de startet egen transportforretning.
Rundt 1930 var det flere bileiere i Lyngdal. Tallet på passasjerer og mengden gods økte sterkt. Etter 1931 ble det godstransport for Torleiv og drosje for Karl. Drosjen til Karl var stasjonert hjemme på Rom. I 1962 ble en ny rutebilstasjon på Bergesletta åpnet. Drosjesentralen fikk tilholdssted ved Lyngbygget. Handelsparken på Rom blir nå knutepunktet for rutebiltrafikk.
Bildet: Min far, Andreas Omland, til venstre og Torleif Vintland til høyre. Bak den kjempestore rota skimter vi en lastebil som jeg regner med tilhører Torleif. Det ser ut til at de skal transportere bort rota fra bureisningsbruket til Vintland på brn 4 Østre Rom. Bildet er kanskje tatt i siste halvdel av 1930-åene. Rota ligger vel nær området der det nye helsehuset skal bygges på Rom.
Karl fikk en spennende utfordring som drosjesjåfør i 1950 da Magnus Nenningsland (f.1898) skulle gifte seg med Agnes Marie Reinertsen (f.1899) fra Lundevågen i Farsund. De skulle bo på gården Nenningsland som Magnus overtok i 1949. Veien opp til deres Soria Moria minnet lite om en highway i Amerika. Jeg var som 6 år gammel gutt med bestefar, Reinert Rom, og noen til for å sprenge bort stein i veien før nedkjøringa til den første broa. Steinen eller fjellet hindret Karl fra å kjøre ekteparet som nygifte i drosje til Nenningsland. Da hullet i steinen var fylt med dynamitt, ble det ropt varsko her og vi løp av sted. Det ble et skikkelig smell til ære for Maria og Magnus. De skulle nå bo og arbeide sammen uten innlagt vann og strøm og med en smal, bakkete vei til dalen. Men til bryllupet fikk de en fornyet veistubb som åpnet muligheten for å bli kjørt i drosje. Veien passet likevel best for hester og apostlenes hester.
Jeg vet ikke om Torleiv Vintland kjørte til Nenningsland og Birkestøl med lastebil. Men jeg vet at onkel Torleif Rom gjorde det med stor presisjon og hjulene helt ytterst i veikantene. Veien er som en berg- og dalbane, ja, som selve livet. Den private veien fra Høyland, som nå har bom, er også brukt til å flytte fra heiegårdene. Med økende alder søkte heiebøndene til bedre veier på Romssletta og i Romsleiren. Standarden på veiene styrer mye mer av livet enn vi tenker til daglig. Brødrene Vintland styrte bilene sine på mange slags veier til glede for mange. De var gode sjåfører.
Kilde:
Danielsen, S., Lyngdal i bilder i det 20. århundre Bind II, utgitt av Lyngdal historielag, 2005
Lian, Oddleif, Lyngdal 111 Gard og folk, Lyngdal 1986.
Facebook minnet meg om Lyngdal Meieri i dag fordi jeg hadde skrevet om dette før, og takk for det. Facebook er en nyttig minnebok. Lyngdal Meieri ble startet for snart 120 år siden. Mye har forandret seg siden da. Men kanskje noen har glede av å friske opp gamle minner.
Bildet er tatt fra heftet Lyngdal Meieri – et streiftog gjennom 50 år fra 1898 til 1948.
Lyngdal Meieri ble startet i 1898 og ble ca. hundre år før det ble nedlagt.
Når så meieriet ut slik vi ser på bildet? Har du som leser dette et minne fra Lyngdal Meieri?
Bildet fra 1990-tallet av Lyngdal Meieri.
Jeg husker at min far, Andreas Omland, kjørte melk til anlegget i en periode. Det var stas for guttungen å sitte høyt oppe i førerhuset på tankbilen når pappa skulle hente melk. Pappa kjørte også melk i tankbil fra området Helleland til området Porsgrunn/Skien. Mamma var nok urolig iblant når pappa kjørte melkebil med tilhenger i mørket på glatte veier. Mange har minner fra Lyngdal Meieri som en kraftkilde og en møteplass i bygda.
Du kan finne mer informasjon om Lyngdal Meieris historie på trom.blogg.no, på facebook under hjemmesiden til Landbruksmuseet i Lyngdal og på Lyngdal før i tiden og i Lyngdalsboka 2015, s. 60-63.
Mange av oss som var barn og ungdommer i Lyngdal i 1952-1964 satt ofte klistret til radioen om vinteren for å leve oss inn i skøyteløpene til våre store helter: Hjalmar Hjallis Andersen, Knut Kupper`n Johannesen, Fred A. Maier, Roald Aas og … Her vil jeg mimre om Kupper`n.
Bildet: Skøytene min som jeg fant i dag i ved-kjelleren og boka om Knut Johannesen mellom side 112-113.
I går kveld så jeg TV-programmet Best i verden. Det handlet om skøytehelter fra oppveksten. Jeg gikk til bokhylla vår og fant fram selvbiografien om Knut Johannesen FRA KAMPEN TIL SQUAW VELLEY. Boka kom ut i 1960 og kostet kr 22,50.
I 1950-årene hadde vi ikke TV som serverte alt på en skjerm, så vi kunne både høre og se hvordan skøyteløperne gikk og lå an i forhold til hverandre. Jeg lyttet til radioen, noterte rundetider og fulgte nøye med på tall som kunne fortelle om utviklinga i løpet. Da måtte ingen forstyrre meg. Spenningen var stor. Radioen utfordret oss til å fantasere om det vi hørte, til å regne og til å bruke våre mattemastiske ferdigheter. Jeg hadde et hefte til å skrive inn navnene på skøyteløperne og rundetidene, så jeg kunne vite hvem som går fortest. Kupper`n var en av mine helter. Han hadde ei populær strikket lue med norske nasjonalfarger. Her minnes jeg noen av høydepunktene i hans karriere.
Kupper`n Knut Johannesen var nr 1 sammenlagt på verdensstatistikken før 1961 med poengsummen 181 007, han hadde vunnet åtte Norgesmesterskap, to Europamesterskap, to Verdensmesterskap og to sølv og en gullmedalje i Olympiader. Den største triumfen på skøyter var helt klart OL i Squaw Valley da han satt ny verdensrekord på 10 000 m med 15.46.6. Han ble også olympisk mester på 5 000 m i 1964.
I 1964 ble Johannesen kåret til Norges største idrettsutøver gjennom tidene i en landsomfattende avstemning gjennomført av Norges Røde Kors og Sportsjournalistenes klubb, i følg Wikipedia.
Den 6. november 2013, på Johannesens 80-årsdag, ble det avduket en ny statue på Bislett stadion ved maratonporten, skriver Wikipwedia.
I et intervju i Vårt Land 14.02.2014 sa han: Et godt ekteskap, i tillegg til en god oppvekst, er de viktigste grunnene til at jeg har klart meg så bra både i idretten og etterpå.
På tross av en god oppvekst ble jeg aldri god på skøyter. Jeg prøvde å komme meg fram på isen først med krøllskøyter, så med lengdeløpsskøyter uten sko og så med svarte, stilige, suksessfulle lengdeløpsskøyter med sko. Selv om det var en stigning i kvaliteten på utstyret mitt, ga det seg ikke utslag i vesentlig bedre ferdigheter på isen. Men jeg trengte ikke være god på skøyter for å heie på Kupper`n. Jeg hører reporteren i radioen rope til meg høyt og begeistret: Nå kaster han begge armene i svingen.
