Elgjakt gir mulighet til å mimre. De gode historiene vokser gjerne med årene i dramatikk. Kjenner noen igjen denne slaktescenen på Høyland i Lyngdal fra 1985?
Et år ble vi kalt inn til å slakte elg på Høyland uten å skyte elg på den aktuelle lørdagen. En elg hadde selv sørget for å bli aktuell for slakting. Han eller hun hadde løpt på en bil med en lensmann ved rattet som hadde hentet en elg-part. Husker noen hvem det var, og når det skjedde?
Bildet: Fra venstre Kjell Vintland og til høyre Trygve Vintland. Hvem er de to i midten? Jeg synes å kjenne dem igjen.
45 ulike dinosaurer i reell størrelse besøkte Lyngdal i helga rundt 2. oktober 2016. De erobret et område i Handelsparken på Rom.
Jeg var med barnebarn for å se på fantasidyrene. Barna likte best å leke i skliene, så det ut til. Jeg har ikke vært interessert i dinosaurer før. Men nå viser det seg at alle veier fører til Rom, også for dinosaurer.
Dinosaurer fra de er små til de er blitt store. Hva vakkert ser du i disse ansiktene?
Jeg er glad for at vi ikke har slike dyr løpende rundt på Rom.
Showet med såkalte dinosaurer har vært på reise i Belgia, Ungarn, Tyskland, Frankrike og Spania. Nå er det på turnè i Norge, og det stoppet på et bitte, bitte lite området i bitte lille Rom i lille Lyngdal. Showet var ikke tekstet til norsk eller til vår bondedialekt. All tale var på engelsk. Arrangørene satset på at barn i barnehagealder kan nok engelsk til å bli revet med av bløff og tøffe bevegelser og brøl fra dinosaurer med menneskebein. Jeg tror ikke dinosaurer vil danke ut lyngdadskua i popularitet med det første. På vei til dinosaurer-showet passerte jeg ei ku som heller ikke var kua i byvåpenet. Men fin var den, mye finere og mer formfullendt enn øglene som kan virke skrekkelig skremmende.
Kua taler for seg selv med sin staute holdning og hodet høyt hevet, om hun er svart eller rød eller litt av hvert.
Jeg har vært på dino-show. God reise videre i den store verdenen. Jeg foretrekker show med hest og hjort, ku og kalv, elg og egg av høns, rådyr og råner uten bil.
Vegnettet på Rom i Lyngdal har endret seg i takt med endrede muligheter for transport. Utbygginga av Romsletta til Handelspark fører til nye vegvalg. Hvordan var vegene på Rom fra 1650 til 1900 i videre sammenheng? Jeg viser her noen korte trekk ved utviklinga av veger i løpet av 250 år. Dette er et lite utdrag fra Lyngdalsboka for 2014, der jeg har skrevet en artikkel om Alle veger fører til Rom. s. 44-45. Lyngdal Historielag utgir Lyngdalsboka hvert år.
Flyfoto som viser Romsletta rundt 1950-årene. Disse bildene har de på Lyngdal Kulturhus.
Flyfoto som viser Romsletta rundt 1950-årene.
I 1650-årene var det ordnet postførsel mellom Kristiansand og Stavanger. Vegen var til dels dårlig. Det var vanskelig å komme fram til fots.
Generalvegmester Barttholomæus Rummelhoff i Kristiansand stift 1790-1817 fikk gjennomført bygging av kjøreveg fra Aust-Agder til Lenefjord i sin embetstid. Kort tid etter hans avgang ble vegen videreført ca. 1 mil fram til Lyngdal. (S.7 i Vegminner i Vest-Agder). I Georg Daniel Barth Johnsens tid som vegmester ble Setesdalsdalsvegen ombygd fra kløv- og rideveg til kjøreveg på den strekningen som lå innen Lister og Mandal amt. (S. 8).
Så tidlig som på 1600-tallet hadde de bygd Optebrua (Oftebro) over Litleåna. Derfra gikk rideveg over Leikskaret, nå boligfelt, til Bergsaker. Ridevegen er synlig der den går ut og inn av E39 langs et steingjerde ved Romskogen byggefelt. I tunet i grn. 155 brn. 3 på Rom, som nå eies av Steffen Fidjeland, lå det tidligere en stein som de kalte Liksteinen. Den var om lag 1×2 m i firkant og 80 cm høg. Her steig de av og på hesten. Allerede på 1700-tallet bygde de en lokal kjørevegstump herfra over Lyngdalsletta. I 1805 eide kanselliråd Balle ei kjerre som han kjørte over Lyngdalssletta med.
Det var en rideveg fra Sandnes i Sør-Audnedal til Bergsaker i Lyngdal som også ble brukt til postveg 1793-1832. Denne vegen lå et stykke unna Rom.
Kirkeveger var stier som var den kortest veg over heier til kirka. Like før kirka skiftet de gjerne sko fra tresko til kirkesko. Noen gikk barføtt før de tok på seg kirkesko. (Se mer Gamle veger i Vest-Agder, s. 47-48). Kirkeveien på Rom var langs et steingjerde som lå mellom det som nå er bensinstasjon og Handelssenteret.
Når vi går rundt i butikkene og på parkeringsplassene på Rom, kan vi godt reflektere litt over vegsystemet, transportmulighetene og landbruket på Romsletta før i tida. Hvilke endringer er positive og hvilke er negative?
Motene for barnevogner har skiftet gjennom tidene. Vi har hatt mye gøy på Rom med en gammel barnevogn som nå er plassert i Lyngdal Landbruksmuseum. Før sto den i låven på Vestre Rom.
Da jeg vokste opp i 1950-årene, var ikke lukten av gjødsel på jordene en aprilspøk. Lukten har ikke blitt svekket av tidens tann. Også i vår tid river gjødsla grådig i nesehullene. Lukten av vår kommer som et sikkert vårtegn på landsbygda selv om vi brisker oss i byen. Bøndene er flinke til å følge med på værvarselet og kjøre ut lukten når de vet at regn er underveis. Nå er hest og kjerre byttet ut med traktor og stor tank som transportmiddel.
Bildet: Min gode onkel, Alf Rom, kjører ut gjødsel på gården vår på Vestre Rom. Han står mellom dagens E39 og den smale samlingsveien. De to morelltrærne på bildet er borte. Jeg vet ikke når bildet er tatt. Har noen et forslag til årstall? Alf ble født i 1923.
Når lukten av land fra husdyr irriterer byfolket i Lyngdal, glemmer vi kanskje noe viktig. Gjødsla gir grunnlag for gresset som gror, maten som kuene spiser og melka som menneskene drikker.
Jeg lærte som ungdom å lesse møkk fra gjødselkjelleren hjemme på Rom, og urin fra husdyr blandet opp med regnvann. Vi brukte greip, kjerre og hest når vi skulle kjøre gjødsla ut på jordene, der vi la møkka fra oss i små hauger. Seinere slengte vi møkka på greip ut i lufta med stor kraft, så den ble spredt godt. Det var en krevende utfordring å dekke jevnt hele jordstykket. Du skulle ha en innøvd sving på greipa med møkk på for å dele ut godsakene godt. Urinen fra husdyrene øste vi opp i en spesialbygd kjerre som hadde et bord bak og under på kjerre til å spre den flytende væsken. Dette var en drittjobb, men likevel kjenner jeg på litt stolthet over å ha lært å bruke gjødsla til gode formål for dyr og mennesker.
Jeg leste i dag på Internett et uttrykk som det kan være verd å tenke over:
Fra drittlukt til luksus.
Jeg lurer på om de rike som lever i luksus hadde klart seg uten oss som har gjort noen drittjobber.
Bestefar, Reinert Rom, forbinder jeg med interesse for hester. Traff jeg postmannen Olav Kvavik som voksen, minnet han meg gjerne om en samtale med bestefar om hest. Reinert kjørte presten fra prestegården i Lyngdal til Kvås kirke. Han var ikke gammel da. På Rom hos Reinert og Olene var det skyss-stasjon. Der var flere hester.
Jeg var mye sammen med bestefar som barn, men jeg finner ikke bilder der bestefar kjører hest. Jeg ser for meg i fantasien at bestefar kjører hesten Blakken i skogen for å dra ut trær til ved. Jeg ser han kjøre tunge master til strømnettet. Jeg ser han gå ved siden av reisekjerra med bestemor Olene sittende i kjerra på vei til Birkestøl. Jeg ser han kjøre inn tørt høy til løa på Birkestøl med en slede som går over tuer og ulendt terreng. Jeg lurer på om det er noen som har bilder av bestefar med hest.
Hesten Blakken står klar til å dra inn tørt høy på låven på grn 156 brn 1 på Rom. Fra venstre: onkel Bjarne Rom, bestemor Olene Rom, pappa Andreas Omland og jeg på lasset for å trø sammen høyet.
Bestemor Olene Rom er klar til å kjøre hesten foran kjerra som vi også kan bruke til å kjøre gjødsel og gress. Bak ser vi løa på Birkestøl. Fra venstre bak står jeg sammen med to fettere, mamma Thorhild og Martin Birkestøl som bodde noen hundre meter lenger oppe.
Jeg står fra venstre sammen med Hans Rom på tomta der Arnt Omland på Rom bor nå. Bak til høyre er huset vårt på Rom.
Hesteslepp på Vatland var en folkefest fylt med spenning og hester som spratt og spente. Vår gode nabo, Ommund Fidjeland, var ekspert på hester.
Føllet finner fort fram til en næringsrik kilde.
Etter at mamma døde i 2007, flyttet Barbro Skretting inn i huset på Rom. Hun ordnet litt i fjøset så det kunne være et par hester der, og hun satte opp et gjerde slik at hestene kunne få luftet seg og spise litt gress. Barbro startet en kristelig rytterforening for unge jenter i regi av Norsk luthersk Misjonssamband. Det var noe helt nytt på Rom. Bildet viser hester med forskjellige eiere.
Mormor og morfar giftet seg i 1913, og mormor brukte da svart brudekjole slik bildet viser. Jeg har lurt på hvorfor hun brukte svart kjole. Jeg var viet mange par fra 1971 og framover, men jeg kan ikke huske en eneste brud som hadde svart brudekjole.
Reinert Ludvig Berager Rom gift i 1913 med Olene Herdalen. Dette er min morfar og mormor, eller som jeg sa: bestefar og bestemor.
Svarte brudekjoler ble ikke vanlig i Norge før ut på 1800-tallet, men ble da et mye brukt alternativ. Den mørke fargen gjorde kjolene egnet for videre bruk som penkjole. Enkelte steder holdt skikken med svart kjole seg til et godt stykke inn på 1900-tallet. I Norge var bryllupet mellom kronprins Olav og kronprinsesse Märtha i 1929 med på å gjøre bruken av hvite brudekjoler vanlig. Kanskje er dette en logisk forklaring på overgang fra svart til hvit brudekjole. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Brudekjole
Jeg leste på Internett at Tina Turner giftet seg i svart brudekjole… og de kvinnelige gjestene ble bedt om å gå i hvite kjoler. Jeg er sikker på at Tina Turner ikke var inspirert av mormors svarte brudekjole. Til Hello!Magazine forteller Turner den spesielle historien bak den Swarovski krystall-belagte kjolen designet av Giorgio Armani: – Jeg så den under en catwalk-visning i Beijing og tenkte: «Den kjolen der må jeg bare ha, selv om jeg aldri kommer til å bruke den. Men så kom jeg på: Jeg kan jo bruke den som brudekjole!.
En påstand er at svart er uttrykk for det ukjente, det vi ikke ser, mystikk, fredfull tomhet. Den norske kirke avviste i 2010 å bruke svart som liturgisk farge. Svart er ikke en mye brukt liturgisk farge lenger. I Den katolske kirke kan den brukes i begravelser og requiemmesser samt på allesjelersdag. Enkelte lutheranere bruker svart på askeonsdag,mens en reformert kirke som United Church of Christ bruker den på langfredag.I Church of England kan man bruke svart i begravelser, selv om andre farger blir anbefalt.
Vet dere lesere av Lyngdal før i tiden mer om bruk av svarte brudekjoler i Lyngdal?
Da jeg vokste opp på Rom for 50-70 år siden, var det en flat jordbruksslette med mange små gårder, og alle kjente alle. Jeg satt på kvisten og leste lekser i huset vårt og så opp mot skogen langs Høylandsveien. Skogen var tom for hus. Mellom blåbær, busker og trær gikk det kuer og beitet. Hesten dro ut trestammer til ved. Vi plantet inn grantrær i 1950-årene som ble til juletrær og høyreiste graner som enda minner om andre tider. Like ved veien sto det et epletre. Nå kan vi kjøre inn i Romsåsen på den best asfalterte veien i byggefeltene. Ved Sauestøa som vi møter i værmeldinga, er det lekeplass. De som kjøper de dyreste husene, kan se ut mot Rosfjorden og Kvavikfjorden. Det har skjedd forandringer som ingen kan ha drømt om. Der kuer gikk før og terrengløpere fulgte en sti, ser vi nå biler, lastebiler og store maskiner. Hvordan vil Romåsen opp mot Høyland se ut om 10-20-30 år?
Jeg tror dette bildet er fra 1950-tallet. Fra venstre ser vi låven og huset til Torleif og Klara Vintland, Lyngdal Gamlehjem for fattige, syke og svake kvinner og menn, huset til Agnes Marie Roland, huset til Andreas og Anna Katrine Fidjeland, der dattera Lise tok over og ble gift med Tomas Harbakk i 1960, låven og huset til mine besteforeldre Reinert og Olene Rom, der jeg bodde fra 1950 sammen med mine foreldre Andreas Emanuel og Thorhild Omland, låven og huset til Karl Fredrik og Inger Vintland, der Besta Anne Helene Vintland bodde. Disse menneskene var våre gode naboer.
Dette bildet tok jeg 20.11.2015. Vi ser at matjord skrelles av og fin sand dukker opp. Snart er alt dette skjult av nye forretningsbygg, sportsbutikk og biltema, og enda mer asfalt. I Romsåsen vokser den såkalte byen i rekordfart. Navnet Rom kan bety en krok. Det er iallfall ikke lenger en avkrok i Lyngdal og Lister. Lyngdal kommune har nok ikke satt kroken på dør inn til Rom enda.
Utedoen hadde mange venner før i tiden. Mange minnes nok mulighetene for gode samtaler på en utedo for to.
Da sønnen vår var blåruss rundt 1994, skulle han erverve seg en knute i russelua ved å være lenket til en annen russ i en avgrenset periode. Da ble det plutselig bruk for utedoen med to seter. Når de måtte, så måtte de bruke utedoen for to i den gamle låven fra 1910 på Rom gr nr 156 br nr 1. Skulle vi ut på do før i tiden, måtte vi kle oss godt om vinteren og tåle regn iblant. Vår do ble malt i en frisk grønn farge og frisket opp med festlig tapet på veggene. Jeg kan ikke huske at vi hadde bilde av kongelig personer på vår utedo. Men koselig var det å sitte en eller to på vår do uten å ha kongelig status.. Noen ganger var det et fredelig sted for ettertanke, og andre ganger var det sosialt med livlig samtale.
Toseteren i uthuset eller låven på Rom kunne åpne for verdifulle samtaler.
Jeg husker ikke når vi fikk toalett i det gamle huset vårt på Rom i Lyngdal. Den gamle utedoen i låvebygget fra ca 1910 kan enda brukes. Den var i alle fall i bruk i 1961. Da var jeg 17 år. Vi hadde besøk av to gassiske jenter fra Madagaskar. De sang i et kor som besøkte Det norske Misjonsselskap i Lyngdal. Jeg var lite villig til å bruke det lille jeg kunne av andre språk enn norsk. Det oppsto derfor språkproblemer. De to vakre jentene skulle stelle seg som naturlig er. Men hvor skulle de gjøre det? Ordet toalett dukket opp. Fransk var et språk som gassere kjente til. Vi trodde vel at de skulle på WC for å si det litt pent, så vi viste dem hvor utedoen var. Jentene trippet elegant av sted med sine toalettvesker. Da de kom tilbake fra vårt tilbud som ikke var noe annet enn en utedo, var de nok noe preget av et sjokk. Jeg mener å huske at ansiktene deres skjulte et indre flir eller en frisk latter. Vårt toalett manglet alle fasiliteter som syngende damer med toalettveske hadde grunn til å vente seg. Mine foreldre hadde hjerterom for misjonen, men de manglet et moderne toalett.
Vi hadde besøk av to gassiske jenter fra Madagaskar i 1961.
Utedoen på Omland hadde trapp uten rekkverk. Det kunne være en farlig utfordring å gå der når det var vinter og glatt.
Jeg synes vi skal framsnakke våre gamle utedoer, selv om de ikke liknet på et vakkert WC eller et topp moderne toalett. Utedoen på Omland. Pappa, Andreas Emanuel Omland, kom fra denne gården på Omland som hadde en lett synlig utedo. Jeg har hatt god nytte av den når vi besøkte mine besteforeldre og tante og onkel. Utedoen hadde ett hull. Der kunne man sitte med åpen dør og god utsikt til ripsbusker og morelltrær. Luften var frisk, når døren sto åpen. Mulighetene var store til å filosofere i stillhet over hverdagens utfordringer. Trappen opp til WC var lang og høy som pallen for vinnere i OL. Trappen i seg selv var et håndverk det står respekt av. Ulike steiner var føyd sammen til en harmonisk helhet. Uten rekkverk var det en utfordring å komme til topps om vinteren på glatt føre. Vel framme i kulda var det en nytelse å føle gleden over å ha nådd et viktig mål i liv nok en gang. Siden det bare var ett hull, var det bare plass til enere, altså vinnere. Toere og treere måtte vente selv om de var i vanskelig, trengt situasjon. Minnene om toalettet på Omland var så sterke at jeg måtte ta et bilde for å hedre det lille kulturhuset for ettertiden.
Veien til postkassa går mellom ville, vakre blomster. Postveien er en praktfull vei.
Da jeg gikk for å hente posten i dag, så jeg at asfaltveien var omgitt av mange forskjellige, flotte, fargerike blomster. Uten å tenke over det går vi ofte i små parker. Tankene gikk tilbake til skoletida på Å i 1950-årene. Lærer Thorvald Haugland ba oss noen ganger ta med flest mulig forskjellige blomster til skolen. Vi samlet blomstene på kateteret. Haugland lærte oss om navn på blomstene, om hvilke familie de tilhørte og om hvilke klasse de skulle plasseres i etter Carl von Linnes system. Det hendte, tror jeg, at vi gikk som klasse til Steinbergåsen, for der var mange ulike blomster. Er det andre som husker dette? Husker du at vi måtte presse 40 ulike blomster med rot på, og samle dem i et herbarium. Kanskje har noen tatt vare på samlingen med blomster?
Den ene, store solen smiler til oss gjennom små soler som stråler i hvitt og gult. Selv om det er slutt på at prester bruker prestekrage, strutter prestekragene i naturen mer enn noen gang langs E 18 ogE 39. Takk til Vegvesenet som gjør så mye vesen av prestekragene.
Soleie, planteslekt i soleiefamilien. Bladene er oftest håndlappet, blomstene gule eller hvite. Et av slektens viktigste kjennemerker er en honninggrop ved grunnen av kronbladene. 400 arter utbredt over hele Jorden så nær som i tropene. I Norge 17 arter, derav 4 som bare hører til i fjellet. Kilde: Store norske leksikon.
I Shropshire i England levde det på slutten av 1700-tallet ei klok kone som laget medisin mot vatersott. Vatersott skyldes opphoping av vann i kroppen og er symptom på hjertesjukdom. Denne medisinen var sammensatt av 20 forskjellige urter, men revebjelle var en av hovedbestanddelene. Kilde: http://www.nhm.uio.no/besok-oss/botanisk-hage/urtehagen/revebjelle/
Hundekjeks er en gammel farge- og medisinplante. Et avkok av planten, særlig av blomsterkjernen, farger ull gul. Den er svakt giftig for mennesker. Planten har vært brukt i folkemedisinen mot fordøyelsesbesvær og som urindrivende middel. Kilde: Store norske leksikon.
Jeg legger disse bildene av blomster ut på Lyngdal før i tiden, for vi ser i dag de samme blomstene stort sett som vi så i 1950-årene. I en verden som forandrer seg raskt, kan det være klokt å se at noe er som før.
Johan Sebastian Welhaven skriver:
Fagre Dal, lyse Sommer! Her er Marken fuld af Blommer,
Nils Collet Vogt skriver:
Jeg plukker en blomst til pryd for dit bryst
Jesus Kristus sier:
Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, Matt 6,28.
Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg .Matt 6,33.
Tekst og bilder: Trygve Omland Lyngdal 16. juni 2015
