Ser vi muligheter for at drikkepresset kan bli mindre framover?
Avisen Vårt Land presenterte 26.-27. april 2016 TNS Gallups ferske kartlegging av befolkningens holdninger til helse- og ruspolitikk. Jeg skal her kort vise til noen positive signaler.
Et sted bruker de ikke lenger alkohol som belønning, premie eller gaver til ansatte. Har de en velkomstdrink, står også alkoholfrie drinker framme.
En person tror at ansatte opplever det positivt med begrenset alkoholservering på personalfester, fordi de skal på jobb dagen etter.
Det har vært en trend blant tenåringer siden årtusenskifte at de drikker mindre. De er tilbake på det nivået som var midt på 1990-tallet.
På ulike klubber og steder i Oslo arrangeres det ca. en gang i måneden Raw After Work uten alkohol og rusmidler. Det har blitt en kjempesuksess, sier Tiril Refsum som var med på å starte dette opplegget som er basert på Sober Clubbings konsept. Refsum tror behovet er stort for et alternativ til å gå ut på byen i fyllerus. Mange savner sosiale sammenhenger og samvær der man kan møtes uten å være påvirket av alkohol eller føle drikkepress. Folk er nå mer bevisste på å ta vare på helsa, og man ønsker ikke dagen-derpå-følelsen. Mange er slitne av miljø preget av berusede folk.
Normen om å drikke alkohol for å være kul er fortsatt sterk, sies Jonas Kullgren i tankesmia Soundmind. Han tror det vil endre seg i takt med økt globalirisering og mer mangfold. Fra New York til London, Oslo og Kristiansand fristes ungdom til fyllefrie fester ute på byen, skriver Tove Bø i Vårt Land. Ungdom møtes med slagord som Husk i morgen og High on Life-event og Sober club. Vil vi også i Agder se at EDRU LIVSSTIl blir mer populært i framtida?
Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi er utnevnt til Myanmars nye utenriksminister. En betydelig seier, mener Kjell Magne Bondevik ifølge Bergens Tidende 22. mars 2016. Bondevik var første gang i Myanmar for 20 år siden, og han har siden arbeidet for å få mer demokrati i landet. Ca 200 mennesker hørte Bondevik tale i Feda om å gi freden en sjansen. Se Lister24 2. april 2016.
Jeg talte 4. oktober 2012 omFred gjennom vennskap på Eldres fredsdag i Lyngdal kulturhus. Da ga jeg mye rom for tanker om fred fra Aung San Suu Kyi. Nå har hun nådde et foreløpig delmål i sin kamp for fred i Myanmars, tidligere kjent som Burma.
Absolutt fred i verden er et uoppnåelig mål, men det er et mål vi må forsøke å nærme oss, sa vinner av Nobels fredspris 1991, Aung San Suu Kyi, i sitt nobelforedrag i 2012. Hun sa videre at vi må holde blikket festet på dette målet akkurat slik en reisende som krysser ørkenen holder blikket festet på den ene ledestjernen som vil berge ham. Ledestjernen kan være vennskap. Den slanke, sterke kvinnen fra Burma kom til Norge mer enn 20 år etter at hun ble tildelt Nobels fredspris. Hun hadde da bak seg et liv i fangenskap og husarrest. Etter nøye gjennomtenkning i mange år var hun var kommet fram til at et middel til å nærme oss fred er å være vennligere.
Hun sier: Å være vennlig er å reagere med følsomhet og menneskelig varme på andres håp og behov. Selv det minste anstrøk av vennlighet kan lette et tungt hjerte. Vennlighet kan endre folks liv?Hver tanke, hvert ord og hver handling som bidrar til det positive og det gode er et bidrag til fred. Hver og en av oss er i stand til å yte et slikt bidrag. La oss rekke hverandre hendene i et forsøk på å skape en fredelig verden hvor vi kan sove trygt og våkne opp lykkelige, sier vinneren av fredsprisen i 1991.
Veien til fred er vanskelig, men viktig. Veien er lang, men likevel nødvendig å gå med langmodige skritt.
Enda er det ikke rettferdig fred og frihet i Libanon og Midtøsten. Det var det heller ikke i 1983, da jeg gjorde tjeneste i den norske FN bataljonen i Libanon. Men vi må hele tida tenke at vi må gi freden en sjanse. På bildet står jeg uten for huset jeg bodde i. Det er fullt av skuddsår. Likevel må vi aldri gi opp å arbeide for fred og frihet.
I, 4 millioner seere så finalen i Mesternes mester i NRK 1 i år. Det populære programmet begynte i 2009 og har gått sin seiersgang fram til i år med unntak av 2013. I dag kom bladet Egden ut men en kort artikkel som jeg har skrevet om en av deltakerne, Andreas Håtveit.
Bildet er kopiert fra https://tv.nrk.no/serie/x-games 2013 og viser Andreas Håtveit i den spektakulære skiidretten twin tip.
Andreas Håtveit er deltaker i NRK-programmet Mesternes mester 2016. Vi har sett han mange ganger som en livsglad, lattermild og lekende person. Han er en spontan sportsmann, og han sprer rikelig med smil rundt seg.
Andreas er Twintip-kjører. Med sine syv X-games-medaljer pr 2013 tilhører han absolutte verdenseliten i sin idrett. Han er en hjemmekjær mann. Derfor bygget han og faren en stor big jump utenfor huset for noen år siden, slik at han kunne trene så mye som mulig hjemme i Sudndal.
Twintip-toppmiljøet er preget av seine kvelder og mye festing, men Andreas har valgt å gå egne veier. Kulturen matcher nemlig ikke oppveksten fra et kristent avholdshjem.
At det er mye festing i miljøet, har alltid vært en del av gamet. Men det har vært en helt naturlig greie for meg å holde meg unna den biten, sier Andreas.
Andreas har vært en av mine største forbilder. Jeg beundrer han for hvordan han har holdt seg til den han er, sier Jossi Wells (22 år) fra New Zealand.
I Mesternes mester 2016 er det i alle fall minst en som har valgt å mestre livet uten å bruke alkohol som en stimulans.
Livet kan være så herlig at jeg bare kan hoppe i det, skriver Marte Wexelsen Goksøyr i sin bok JEG VIL LEVE.
Menneskeverd i Lyngdal hadde lagt årsmøtet og temamøtet med foredrag til møtesalen på KVS. Det var en klok avgjørelse. Mange unge mennesker møtte opp til foredraget, og det var sang og spill ved to ungdommer.
Jeg opplevde to engasjerende foredrag i går kveld på Kristen Videregående Skole (KVS) i regi av Menneskeverd i Lyngdal. Marte Wexelsen Goksøyr fikk stående applaus for sitt kraftfulle foredrag. Hun er skuespiller og samfunnsdebattant. JEG VIL LEVE er tittelen på ei bok hun har gitt ut. Der forteller hun om sine triumfer, og om diskriminerende holdninger og hindringer i Norge som en ung kvinne med Downs syndrom møter. Hun slåss bokstavelig talt for livet mot fordommer og sorteringssamfunnet. Hun vil leve, og hun vil at foster med downs syndrom og andre funksjonshemninger skal bli født og få et likeverdig liv som andre i samfunnet.
Jeg vil utfordre alle gjennom et lite utdrag fra boka JEG VIL LEVE s. 137-138:
Dette liker jeg ikke, skriver hun:
Å bli ekskludert.
Å ikke bli tatt på alvor.
Å bli behandlet som om jeg er usynlig.
At folk snakker til meg som om jeg er et barn.
At folk er falske med meg.
At folk ikke forventer noe av meg.
At det blir klaget på meg.
At det blir klaget på meg uten at jeg vet det, fordi folk er redde for å såre meg. For det sårer meg mest.
At jeg ikke får komme inn på skoler.
At jeg ikke får jobb innenfor teater.
At ingen har troen på meg.
Å ikke bli akseptert som et menneske i dette samfunnet vi lever i.
Møtesalen på KVS var full av mennesker i forskjellig alder. Spesielt la jeg merke til at det var mange unge jenter. Vi menn bør vise større interesse for menneskeverd og likeverd. Menneskeverds ungdomskonsulent Elisabeth Qvale Hovland hadde et svært opplysende foredrag om hvordan vi mennesker utvikler oss fra unnfangelse til fødsel, og hun kom med gode tips om hvordan vi kan arbeidet for menneskeverd, likeverd og livsvern. Styret fortjener stor takk for at vi fikk oppleve en kveld full av liv og kamp for livet.
Gå til mauren og bli vis. Dette ordspråket kjenner vi igjen fra Bibelen. Jeg gikk nylig nå i vår i 2016 forbi ei maurtue i skogen mellom Birkestøl og Bjørkebu i Lyngdal. Tua så ut som et halvt hode med øyne og munn. Hullene var nok grav ut av dyr på jakt etter mat, tenker jeg. Når vi mennesker er på leit etter visdom, kan maurene hjelpe oss til å gjøre kloke valg.
De fleste maur-artene er under 1 cm lange. Enda de er så små, kan store mennesker lære livsvisdom av dem. Det skal være 12 500 arter i verden, men det blir stadig oppdaget nye. Man regner med at det finnes 15 000 arter. Maurene har mindre artsmangfold i kalde klima, og bare 65 arter er funnet i Norge. Maur er sosisale insekter. De lever i kompliserte samfunn. Maurene er vist fram i Bibelen som forbilder for late, dovne mennesker. Maurene er flittige. De arbeider systematisk med å bygge et flott slott i skogen. Mange maurer små, kan lage et stort sted å bo. Klokskapen viser seg gjennom å tenke på framtida og bruke mulighetene om sommeren til å samle føde for vinteren. Maruene vekker de dorske, søvnige til å stå opp og stå sammen for fellesskapet. De lære oss verdiene som ligger i gode systemer, selvdisiplin og orden. Maurene viser vei ut av fattigdom, isolasjon og ensomhet gjennom å arbeide sammen til hverandres beste. Store maurtuer er gjerne vendt mot sola, lyset og varmen. Snart er tida inne til å finne ei stor maurtue der vi kan meditere over maurenes liv og livsstil. De som ser ut til å være små og svake, har Gud skapt for å lære oss tilsynelatende sterke visdom og klokskap.
Ordsp 6,6-9
Gå til mauren, du late,
se hva den gjør, og bli vis! 7 Den har ingen hærfører,
verken oppsynsmann eller hersker. 8 Likevel sørger den for mat om sommeren
og samler inn føde om høsten 9 Hvor lenge vil du ligge, du late,
når vil du våkne og stå opp?
Ordsp 30,25 Mauren er ikke noe sterkt folk,
enda legger den seg opp føde om sommeren.
Ordsp10,5 Den forstandige samler mens det er sommer,
skam får den som sover når det er tid for å høste.
Denne maurtua fant jeg i 2014 ved en sti nær Akademiet i Rauland i Telemark. De røde tyttebærene trives sammen med maurene, og de viser at det er høst. Da samler både maur og mennesker inn føde for vinteren. Hva er det hvite på maurtua?
Kilder: https://no.wikipedia.org/wiki/Maur, Bibelen og Bibelverket (tolkninger) av Magne Sæbø 1986.
I dag kom bladet Menneskevennen i posten. Siden jeg hører til de eldre, la jeg merke til en liten notis langt bak i bladet. Eldre som drikker mye får oftere slag, sto det i overskriften. Jeg leste videre at folk i 50- og 60 årene øker faren for slag rundt en tredjedel hvis de drikker mer enn to glass vin hver dag. De eldre stordrikkerne risikerer å få slag fem år tidligere i alderdommen, uansett hvordan de har levd da de var yngre eller om de har arvelige anlegg for slag. Vi kan altså slå et slag mot slag ved å velge å drikke mindre alkohol. Jeg klarer meg godt uten alkohol. Bladet Menneskevennen som organ for DNT-Edru Livsstil vil jeg heller anbefale.
Denne notisen viser til følgende kilder:
1. Tsjekkiske forskere som har trukket ut opplysninger fra Svenska Tvillingregister.
registrerte Avfallskrise og politisk søppelflom i Libanon. Elven av søppel brer seg gjennom gatene i Beiruts forstader. Folk frykter for liv og helse. Myndighetene er lammet. Byen var en gang Østens Paris. Nå flommer stinkende søppel gjennom gatene i Beirut. Slik står det skrevet i Vårt Land i dag den 29.02.2016.
Hvordan kan Norge hjelpe til her i nærområdene til flyktning? Gjør det lille du kan, tenker jeg. Samarbeid med andre land om å gjøre noe. Det er bedre å gjøre litt sammen istedet for å drukne i håpløshet. Hvis alle bare kritiserer, skjer det ingenting. Kan vi se et spirende håp i noe som en liten gruppe speidere gjorde? Kan små skritt spre seg som ringer i vann etter at en liten stein har truffet overflaten?
Jeg fløy i tankene tilbake til da jeg var i UNIFIL i Libanon i 1983. Vi så søppel da også, men i mye mindre grad. I byen Ebel Es Saqi i Sør-Libanon der jeg bodde, var det en speidertropp. Vår bataljonssjef kontaktet speiderne for å gjøre noe med søpla i byen. Jeg ser for meg ivrige ungdommer i aksjon for en reinere by. Da de var ferdig med jobben, feiret de den reine byen med fest sammen med bataljonssjefen. På viktige steder i byen var det nå satt ut søppeldunker. Selv om dette var en enkel oppgave å løse der og da, kan vi lære noe. Noen må gripe tak i problemet, vise vilje til å samarbeide, gjøre det som er mulig, og ta et oppgjør med korrupsjon, pengemakt og maktmisbruk.
Libanon har en befolkning på 4,5 millioner. Dette tallet har steget til 5,7 millioner pr januar 2015. Det er da 1,2 million flyktninger fra Syria.
Ser styresmaktene i verden alvoret i utfordringen fra et lite, fattig land som er i politisk kaos?
Bildet er tatt utenfor huset jeg bodde i. Jeg står sammen med en offiser i bataljonsstaben på min høyre side foran og sjefen for stabskompaniet på den andre siden. I sentrum står heltene, forbildene, framtida – speiderne i byen.
Det var spennende å se i Noahs ark i Farsund hvordan fortellinger i Bibelen var illustrert. Kain og Abel har inspirert mange forskjellige kunstnere og kunstarter. Vi kan bruke foretllingen som ei speil til å avsløre aktuelle holdninger og handlinger til alle tider. Fortellingen handler om synd og skyld. Kain og Abel er brødre. Det skulle være en hjelp til gjensidig samhold. I stedet blusset det opp misunnelse og maktmisbruk. Synd, hat og hevn slår ut mellom menneskene og mot Gud. Vold vosker fram i menneskets indre. Men Gud våker over både den som rammes av vold og voldsmannen. Menneskene trekkes til ansvar av Gud for urett og ugjerninger de har gjort mot Gud og sin neste.
Les hele fortellingen i 1. Mosebok 4, 1-16 i Bibelen.
Jeg var på teater i går i Lyngdal kulturhus sammen med barnebarnet Thora. Vi så Dyrene i Hakkebakkeskogen. Sal 1 BELLEVUE SCENE var nesten full av barn, foreldre og besteforeldre. Jeg undres på hva det er som trekker så mange mennesker i moderne tid til dette gamle teaterstykket. I 1953, da jeg var ni år, kom teksten ut under tittelen Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, skrevet av Thorbjørn Egner f. i 1912. Opprinnelig var det et hørespill på radio.
Thora i midten beskyttet av den lille bjørnen.
Hva er det i denne fortellingen som treffer barn i dag? Er det kulissene, de sterke fargene og den lille skogen som speiler den store fortellingen om vårt liv? Eller er det eventyret som fører oss på en reise i skogen gjennom konflikter og motgang fram til en lykkelig slutt? Eller er det dyrene i skogen kledd som virkelige mennesker som viser fram forskjellige karakterer og egenskaper hos oss mennesker? Eller er det de lette, muntre sangene? Jeg spurte barnebarnet Thora etter forestillingen hva hun likte best. Alt, sa hun. Jeg tenker: Det er noe ved helheten, den store sammenhengen, den gode avslutningen. Vi kjenner oss igjen i motsetningene og konfliktene mellom de sterke og de svake, de grådige og de greie. Thora sa at det handlet om vennskap. Alle barn, ja voksne også, lengter etter gode, trofaste venner. Alt ender i fred og forsoning. Reven spiser ikke de andre dyrene. Alle dyrene i skogen går sammen om å redde den lille bjørnen. De står sammen i solidaritet. Loven for skogens dyr er kort og enkel: Ingen har lov til å spise hverandre. Teaterstykke viser fram en optimistisk etikk. Vi må kjempe for at jorda blir et trivelig sted å leve. Derfor må vi vise hverandre tillit, hjelpe hverandre og dele med hverandre. Visene i stykket skaper en munter stemning og et liv preget av lek og moro. Siden alt foregår i skogen med dyr som talerør, kommer vi nærmere naturen, miljøet, det opprinnelige og det ekte livet.
Novellen Karens jul av Amalie Skram kommer fram i min bevissthet gang på gang når jeg tenker på det enkelte mennesket på flukt over Storskog. Ser vi barnet i mors mage? Ser vi babyen ved mors bryst? Ser vi det enkelte menneske? Eller ser vi i for stor grad alle under ett? Er det rettferdig å behandle alle likt når hvert individ har sin egen livshistorie?
Jeg har stor respekt og ydmykhet for alle som er involvert i flyktningekrisen i Norge, politikere, politi, alle som møter flyktningene. Vi må bare ikke overse det enkelte menneske, tenker jeg. Karens jul hjepler oss til å huske på de svakeste.
Vi leser slutten av novellen der en konstabel kommer forbi ei hytte i havnestrøket.
Neste natt da han kom forbi hytten, stanset han og så inn. Hun satt i en skrå stilling, tilbakelent mot vinduskarmen Hennes profil med knyttetørkleet om hodet tegnet seg svakt mot ruten. Barnet lå ved brystet og diet. Hun rørte seg ikke og syntes å sove. Ut på morgenen slo det om til frost. I løpet av den neste dag gikk termometret ned til 12 grader. Det ble gneldrende kulde med klar og stille luft. På vinduene i det lille ferjemannshus kom det et tykt lag av hvitt rim, som gjorde rutene aldeles ugjennomsiktige. Julaften ble det igjen værforandring. Det tødde og dryppet allestedsfra. Man var nesten nødt til å gå med paraply, enskjønt det ikke regnet. Nede på kaien var alle pakkhusvinduene atter blitt isfri, og føret var verre enn noensinne. Om ettermiddagen ved totiden kom konstabelen der ned. Han hadde hatt fri de siste par netter på grunn av en forkjølelsesfeber, som legen hadde gitt ham attest for. Nå skulle han ut og snakke med en fyr på et av dampskipene. Hans vei falt forbi huset. Enskjønt det allerede var begynt å skumre, så han det dog i flere skritts avstand, det som brakte ham til å stanse og bli så underlig ille ved. Der satt hun i nøyaktig den samme stilling som hin natt for to dager siden. Det selvsamme stykke profil på ruten. Han anstilte egentlig ikke noen refleksjon derover, bare følte seg grepet av gru over dette forstenede selvsamme. Det gikk et uvilkårlig gys gjennom ham. Skulle det være hendt noe? Han skyndte seg bort til døren; den var stengt. Så slo han i stykker en rute, fikk fatt på en jernstang, som han strakte inn gjennom åpningen og hektet med den kroken av krampen. Trådte så inn, sakte og forsiktig. De var stendøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt ennå i døden brystet i munnen. Nedover dets kinn var det fra brystvorten silt noen dråper blod, som lå størknet på haken. Hun var forferdelig uttært, men på ansiktet lå det som et stille smil. Stakkars jente, for jul hun fikk, mumlet konstabelen, mens han visket seg i øyet. Men kanskje det er best som det er for dem begge to. Vårherre han har nå vel en mening med det. Han gikk ut igjen, trakk døren til og gjorde kroken fast. Skyndte seg så på stasjonen for å melde tildragelsen. Den første arbeidsdag etter julehelgen lot havnevesenet det gamle ferjemannshus rive ned og transportere bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere. Fra Politiken, 1885
Søndag morgen ble han funnet død, i en bil like ved en kontrollpost utenfor byen Alakurtti i Russland. Vitner forteller at han ikke hadde penger til å betale menneskesmuglere, og derfor ikke fikk noe hjelp fra noen. 33-åringen kom fra India, og ville neppe fått opphold verken i Norge eller Finland. Jeg lurer på om han visste det. Han satt i bilen i fem dager, på en vei i et øde skogsområde på Kolahalvøya, før han frøs i hjel.
