Mennesker fra Syria strømmet inn i bedehuset

I går kveld den 12. februar 2016 var det Syriakveld i Lyngdal bedehus i regi av KIA (Kristent interkulturelt arbeid). Jeg kan nesten ikke huske sist at det var så mange samlet i bedehuset. Jeg tror det kunne være rundt 170 personer. Jeg satt til bords med en kurdisk familie fra Syria. Det vrimlet av barn. Mange voksne unge menn møtte opp. Køen til matbordet med syriske retter var lang.

 


En ung mann spilte arabisk og norsk musikk. Ei ung kvinne sang på sitt språk. Vi ba sammen på norsk fadervår og bordverset Gledens Herre vær vår gjest. Fortellingen fra Bibelen om den barmhjertige samaritan ble først lest på arabisk og så vist på film. Vi sang enkle norske sanger og sanger med bevegelse til under ledelse av Bjarne og Unni Torkildsen. En gruppe sto for utdelingen av matrasjoner. Selv om oppslutningen var veldig stor, ble det nok mat til alle. Audhild Sandnes ledet samværet med stø stemme.

Samme dag som dette integreringstreffet var i Lyngdal bedehus, leste jeg i Vårt Land følgende om bakteppet:

11,5 prosent av Syrias befolkning er enten drept eller såret i krigen, som har kostet 470.000 menneskeliv de siste fem årene, ifølge en ny rapport fra et syrisk forskningssenter.

I denne situasjonen vender jeg meg til den treenige Gud vår Far i himmelen, Jesus Kristus Guds Sønn og Den Hellige Ånd.

Herre, himmelens og jordens Skaper, jeg ber om våpenhvile, fred og forsoning i Syria, Irak og hele Midtøsten. Herre, du fredens Gud, bøy de harde hjertene i ydmykhet for deg og for de lidende menneskene. Skap, Herre, nye hjerter og nye tanker som søker  framtid og håp. Herre, åpenbar Guds fred for oss alle, den freden som overgår all forstand og bevarer våre hjerter og tanker i Kristus Jesus. Amen.

Trygve Omland

13.02.2016 

Faddere i Den Norske Kirke

Jeg er med på et kurs om slektsgransking under ledelse av Ådne Fardal Klev. Faddere knyttet til dåpen er en interessant kategori å studere. Den 7. juli 1889 ble min bestefar, Reinert Ludvig Berager døpt, da han var godt tre uker. Han hadde fem faddere, tre menn og to kvinner. De fleste bodde nær bestefar på Rosfjord, da han ble døpt. Sannsynligvis var de fleste, kanskje alle, nære slektninger til dåpsbarnet. Fadderne var blant annet gårdbruker, dreng og pike. Det sier noe om sosial status. Navn som Reinertsen og Reinertsdatter er knyttet til to faddere, og det sier noe om tilknytning i familien. Reinert er oppkalt etter sin morfar med hele tre navn ? Reinert Ludvig Berager.

Ser vi på fadderordningen i Den Norske Kirke i dag, merker vi fort endringer. Barna er gjerne eldre når de blir døpt. De har færre og sannsynligvis yngre faddere. Venner til barnets foreldre trekkes mer inn som faddere i stedet for slektninger. Mange faddere bor ofte langt fra barnet som de har ansvar for. Oppgavene til fadderne i dag er konkrete og tydelige. Fadderne er en del av trosopplæringen.

Jeg er fadder til tre personer, en er jeg venn med og to er jeg i slekt med. En bor i Lyngdal og to bor i Kristiansand kommune. Jeg opplever det som en tillit og et stort ansvar å være fadder. Under kirke.no på Internett kan vi lese om fadderordningen i dag. Se nedenfor.

En fadder er et vitne som har et ansvar.

Fadderne skal være vitner om at barnet er døpt med en kristen dåp. De lover også å be for barnet og lære barnet å be. Dessuten skal fadderne hjelpe barnet til å bli kjent med bibelfortellingene og oppmuntre til å gå til nattverd.

Hvert barn som blir døpt, skal ha minst to faddere. Fadderne må ha fylt 15 år og være medlemmer av Den norske kirke, eller et annet kirkesamfunn som ikke forkaster barnedåp. Foreldrene kan ikke være faddere. Presten har ansvar for å se til at fadderne oppfyller disse forutsetningene. Fadderne blir ført inn i kirkeboka.

Minst to av fadderne må være til stede ved dåpshandlingen.  

Det innebærer ingen sivilrettslig forpliktelse å være fadder, som for eksempel å skulle overta omsorgsansvar for barnet hvis foreldrene dør. Fadderansvaret dreier seg om å vise omsorg for barnet og bidra i barnets trosopplæring.

KILDE:

https://kirken.no/nb-NO/daap/a-vare-fadder/ 21.3.2014

Trygve Omland

4.02.2016

 

Fyrlyset Jesu navn

Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn!

Jeg husker Karsten Isachsen (22.02.1944-18.01.2016) fra studietida på det gamle Menighetsfakultetet (MF)  i Oslo sentrum. Han var en mester i å kommunisere med små smil og lett latter. På  MF var det et avisrom ved  siden av noen telefonbåser. Den studenten som sto eller satt nærmest telefonen når den ringte, skulle ta den. En gang Karsten tok det ene telefonrøret, ringte en telefon til. Karsten tok den telefonen også. Så holdt han de to telefonrørene mot hverandre, og lot de to telefonstemmene snakke med hverandre. Hva de sa, vet jeg ikke. Men det måtte vel oppstå stor forvirring i samtalen. Dette kan stå som en kontrast til den kommunikasjonen som Karsten ville ha. Han vil ha tydelig kommunikasjon, klar tale, klar tale om Kristus Jesus. Se utdraget under bildet fra ei av bøkene han skreiv.

Dette bildet tok jeg på vei opp til Lindesnes fyr i 2013.

Karsten Isachsen skriver i en av sine bøker:

Jeg trodde lenge at jeg gjennom livet var underveis til livets aften, og at den rosa stripen som venter i horisonten var en solnedgang. Men Jesus har sagt at vi som er i hans følge er underveis til en morgen. Vi er underveis til en soloppgang, hvor Gud skal bli alt i alle! Og når min avskjedstime nærmer seg, vet jeg hvilke ord som vil være på mine lepper, hvis jeg får være ved full bevissthet:

Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn!

Trygve Omland

20.01.2016

De har gitt avkall på alt for å følge Jesus.

De kan ta fra oss alt, men de kan ikke fjerne Gud fra våre hjerter.

Sitat fra s. 103 i boka Flukten fra Syria & Irak av Kari Fure på Lunde Forlag 2015. Jeg anbefaler denne boka som jeg holder på å lese.

Alle lover å hjelpe, men ingenting skjer. 

Og så kom IS til Mosul.

  Den syrisk-ortodokse kirken, som regner seg som et av verdens eldste kirkesamfunn, hadde syv kirker i Mosul. Alle er tapt. I dag holder erkebiskopen til i et leid hus i Erbil. Gudstjenestene må holdes i en hall ved siden av.

  Han sitter med en følelse av å være fullstendig ribbet. Men så korrigerer han seg selv, for han har jo fremdeles det viktigste.

  De kan ta fra oss alt, men de kan ikke fjerne Gud fra våre hjerter, sier han og kan ikke få understreket sterkt nok hvor stolt han er av folket sitt, som har gitt avkall på alt for å følge Jesus.

  De kunne fått beholde husene sine og alt de eide hvis de hadde gått med på å konvertere til islam.

 

Trygve Omland

19.01.2016

 

 

 

Be for forfulgte kristne i Syria, Irak og andre steder

Jeg leser for tida ei aktuell bok med tittelen Flukten fra Syria og Irak som kom ut på Lunde forlag i 2015. Den er skrevet av Kari Fure. Hun tar oss med inn i en av vår tids vonde dramaer. I dag er det søndag i Norge, og mange kirkedører er åpne.  Vi hører ikke i Norge om trusler mot prester, diakoner og andre som holder åpne dører inn til Guds hus. Jeg har alltid følt meg trygg som prest i Norge i mange år og i Libanon i 1983. Trygghet et et fremmed ord for mange kristne og andre mennesker i verden i dag.


Maleri av T. Gerhard Aurebekk. Vi ser Greipstad kirke. Jeg fikk maleriet av menigheten da jeg sluttet der som prest. Der kunne jeg gå trygt inn og ut av kirkehuset, da jeg var prest der i 1978-1988. Kontrasten mellom å være prest i Norge og i Irak og i mange andre land er så stor at jeg ikke er i stand til å skjønne det.

Jeg skal siterer litt fra boka som jeg leser nå, for å vise fram situasjonen for mange mennesker i verden. Enka etter en diakon som ble drept, forteller om drapet på presten Ragheed Ganni og tre diakoner i Irak. Liknende vonde og ondskapsfulle drap hører vi om også i 2016. Her ser vi for oss et eksempel på kristne som blir drept. Sitat:

En av mennene roper ut til Ragheed Ganni. Han vil vite hvorfor presten ikke har stengt kirken, slik han har fått beskjed om.

  Hvordan kan jeg stenge Guds hus? svarte presten.

  De dyttet han ned på bakken, og han hadde bare så vidt tid til å signalisere til meg med hodet at jeg skulle løpe vekk. Så åpnet de ild og drepte alle fire, forteller enken.

  Før gjerningsmennene forlater åstedet, fyller de bilen med sprengstoff. De fire døde kroppene blir liggende i timevis fordi ingen tør å nærme seg. Først i titiden om kvelden klarer politiet å uskadeliggjøre bombene, slik at likene kunne fjenes.

  Ragdheed Ghanni ble 35 år. Sitat slutt fra s. 70-71.

Trygve Omland

10. januar 2016

 

 

Hellige tre konger


Helligtrekongermøter. Ordet er så langt at jeg blir nesten andpusten av å si det. Søndag 3. januar 2016 feiret Det norske Misjonsselskap helligtrekongerdagen med fest på Lyngdal bedehus. Etterpå ble jeg interessert i å se litt på hva som skjuler seg bak ordet. Bakgrunnen for begrepet er beretningen i Matt 2, 1-12 om noen vise menn fra Østen som kom til Jesusbarnet i Betlehem med gaver. Tolv dager etter julenatten blir helligtrekongersdagen feiret . Det skal da være i dag 6. januar.


Jeg har fotografert av et utdrag av et maleri i boka Jesu liv i kunsten, s. 32, av Nacy Grubb, Forsythia, 1996.

Gjennom historien har fortellingen blitt utvidet. Allerede i 1. århundret e.Kr. ble kunstnere inspirert til å skape kunst ut fra fortellingen om de vise menn fra Østen, f. eks. i form av bilder og mosaikk.
De vise menn hadde med seg gull, røkelse og myrra. Derfor ble det vel til at de hadde med seg tre gaver. Kirkefaren Origines som levde fra ca 185 til ca 254 e. Kr. sa seg enig i at det var tre gaver og ikke tolv som noen hadde foreslått. De ble etter hvert kalt hellige som betyr at de skiller seg ut. Seinere ble de gjort til konger, kanskje fordi gavene var dyre og kongelige. På 500-tallet fikk de navn: Baltasar, Kaspar og Melkior. Det viser at bibelfortellingen har levd lenge blant kunstnere og folk flest i kirka. Nicolai F.S Grundtvig fra Danmark skreiv Deilig er den himmel blå i 1810 mellom to utbrudd av psykoser. Salmen er på 19 vers, og her er ett av dem, en salme som viser fram de vise menn:

Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen.
Vi har òg en ledestjerne,
og når vi den følger gjerne
:/: kommer vi til Jesus Krist.:/:


Trygve Omland


6.01.2016

Helligtrekongermøter i historisk lys


Søndag 3. januar 2016 feiret Det norske Misjonsselskap (NMS) de hellige tre kongers dag med fest på Lyngdal bedehus. Vi fikk høre om spennende pionerarbeid i Tallin i Estland. Koret Salt styrket fellessangen ved å være forsangere. Nesten hele forsamlingen gikk rundt juletreet i ganga og inn i møtesalen som en stor, avlang kjede. I dag 6. januar er det helligtrekongerdagen.
Helligtrekongermøtene har en lang historie.


Fotografert utdrag fra boka Jesu fødsel i middelalderens lys, Luther forlag, 2000.

Fra 1846 ble det holdt misjonsgudstjenester i kirken i Kristiansand, Arendal, Mandal og Grimstad i forbindelse med kretsmøter i NMS. I 1852 arrangerte også Kristiansand misjonsforening gudstjeneste i Domkirka helligtrekongerdagen den 6. januar. I 1856 var 6. januar på en søndag, og dermed fikk høymessegudstjenesten status som misjonsfest. Biskopen talte, og det kom inn som misjonsgave hele 27 spd og 50 sh..I 1872 overtok Kristiansand fellesforening ansvaret for å arrangere misjonsfestene. Disse festene samlet mange mennesker og inspirerte misjonsfolket til fornyet innsats.
Mens jeg var prest i Søgne prestegjeld 1978-1988, fikk jeg erfaring med helligtrekongertradisjonen. NMS deltok ved en rekke gudstjenester i Kristiansand og i mange menigheter rundt byen. Etter gudstjenesten kom vi sammen på Hotel Norge til middag og misjonsfellesskap.
Som områdesekretær for NMS i Lista prosti fra 1988 og 3 ½ år framover jobbet jeg mye med arrangementer ut fra helligtrekongertradisjonen. I årsmeldingen fra Lista prostis fellesforening for NMS 1991 skriver jeg blant annet:
Hovedsaken for styret har vært helligtrekongermøtene med årsmøte, misjonsfest og 11 gudstjenester eller møter i alle menighetene i prostiet. Det er vanskelig å skaffe talere og sangkrefter til 11 samlinger samtidig så nær jul og nyttår.
Ved starten av 1990-årene var enda oppslutningen om helligtrekongermøtene god og samlende. Prostiforeningen knyttet misjonsfolket sammen fra Lista til Eiken. Områdesekretæren sto i spissen for planlegging. Nå er prostiforeningen lagt ned, fellesskapet i prosti er svekket, områdesekretærstillingen er borte og oppslutningen er ikke som før. Den største utfordringen nå er å engasjere barn, ungdommer og familier. Bibelfortellingen om de vise menn er full av visuell dramatikk og roper etter å bli aktualisert inn i vår tid som preges av mange flyktninger fra Østen.


Trygve Omland
6. januar 2016

Gjest sammen med flyktninger

Jeg lærer stadig noe nytt og nyttig i møte med flyktninger i Lyngdal. KIA (=Kristent interkulturelt arbeid) er et lærerikt møtested for innvandrere og vi som bor i Lyngdal. På Helligtrekongerfesten i går ble det gjort kjent at fredag 8. januar kl 18 er det ny samling på Lyngdal bedehus i KIAs regi. Her kan alle være med i integreringsarbeidet bare ved å være til stede. Det er seminar på Lyngdal bedehus 9. januar 2016 kl 11-13 ved Shervin  over temaet: Vi øker våre kunnskaper om Islam. Mange kjenner Shervin igjen fra temauka i høst.

 

Shervin Ebrahimian kom  fra Iran til Norge da han var 13 år.

I desember 2015 spiste jeg middag sammen med flyktninger to ganger. Første gang var vi invitert til Barbro Skretting i Romskogen, og andre gang var vi sammen med 9 kurdere i et hus midt I Alleen. Kurderne var alle I familie med hverandre. Fire bodde I Lyngdal, fire I Kongsvinger og en i Bodø.
Jeg opplevde stor gjestfrihet både fra norsk og kurdisk side. Gjestfriheten er en døråpner inn til nytt fellesskap på tvers av forskjellig språk, kultur, tradisjon, historie og religion. Viljen til å lytte med respekt til hverandres erfaringer og livshistorier er viktig. Kurderne viste sterk vilje til å få kontakt med oss norske, de viste oss bilder av ødelagte hus og hjem, og bilder av kone og barn som de savnet.
Språkkunnskaper og opplæring i norsk språk og samfunn er nøklene til god integrering. Det viktigste er å lære norsk så fort som mulig. For å lære hverdagsnorsk er det behov for at innvandrerne har noen norske å snakke med. I begge selskapene var det en kvinne til stede som hadde lært så mye norsk at de kunne fungere som tolk. Vi må bruke de språkkunnskapene som vi har når vi er sammen. Det hjelper å bruke hendene, ansiktet og hele kroppen i kommunikasjonen.
Muslimer har mange regler å følge når det gjelder hva de kan spise og hva de ikke kan spise. Det kan være klokt å lære litt om halalmat.
Jeg kom til kurderne i Alleen kl 17. Stemningen var god. Vi spiste spennende, kurdisk mat. Vertskapet fylte på  tallerkenen gang på gang. Jeg klarte ikke å spise opp alt. En av kurderne skrøt veldig av kvaliteten på norsk vann. Middagen hadde de begynte å forberede kl 10. Vi følte oss som hedersgjester.
Kurderne var stolte over å være kurdere, og vi bør ikke plassere dem i feil etnisk sammenheng. Vi skal være stolte av å være norske med et flagg med kors i og røtter i kristen tro og i humanistiske tradisjoner.

Trygve Omland
03.01. 2016

Grøtfest med Lydia på Å bedehus

I går 02.12.2015 var jeg med barnebarnet Thora på den årlige grøtfesten for barnemøtene på Å bedehus. Årets adventsfest skilte seg ut fordi Lydia Vidringstad sluttet som leder for barnemøtene etter mer enn 40 år i tjenesten. Barnemøtene begynte i forbindelse med en aksjon ja til søndagsskolen. Oppslutningen var da så stor at det inspirerte til å starte med barnemøter.


Lydia Vidringstad gikk en gave fra Lyngdal bedehus for lang og tro tjeneste med barnemøter i over 40 år.

Lydia fikk overrakt en gave fra Å bedehus for lang og tro tjeneste. Mange barn og foreldre har god grunn til å takke Lydia for en uvanlig lang innsats til Guds ære og barnas beste. Hun har stilt opp sammen med mange dyktige medarbeidere onsdag etter onsdag med gele og andre godbiter. Barna har fått høre om barnas beste venn, Han som er verdens lys, Jesus Kristus.

Lydia ble takket og hedret den 2.12.2015 av medarbeidere på barnemøtene.Til venstre på bildet, May Britt Omland, som leder barnemøtene nå.

May Britt Omland ledet grøtfesten og leder barnemøtene videre. Hun ber om at flere vil melde seg som medarbeidere. Behovet for barnemøter er stort. Bare i høst har mer enn 40 barn vært innom barnemøtene. Hele 12 barn har vært på minst 10 møter i høst. På grøtfesten i år var det ca 60 barn, foreldre, besteforeldre og andre. Tarjei Noraberg var den eldste med sin 96 år.
Lydia har vært en trofast bruker av Å bedehus, og hun har også vært med i styret noen år.


May Britt Omland sier gode ord om vinneren av Lyngdal kommunes kulturpris 2012, Lydia Vidringstad.

 

Kulturprisvinner Lydia Vidringstad

To kvinner som har vært knyttet til Å bedehus, har fått Lyngdal kommunes kulturpris: Ruth Rom og Lydia Vidringstad.

Å bedehus har vært og er barnas hus. Når det er grøtfest, juletrefest eller basar, vrimler det ofte med barn. Ut fra egen erfaring vil jeg anbefale alle å stikke innom Å bedehus for å oppleve gleden, engasjementet og lydnivået, der barn beveger seg trygt.

Trygve Omland
3.12.2015.

Korset er et symbol for frihet, forsoning og fellesskap.

Korset i det norske flagget og korset på leirsteder må vi ikke flykte fra. Vi må ikke flagge ut. Vi må flagge åpent og ærlig om kraften til barmhjertighet og omsorg for asylsøkere og flyktninger og alle som trenger en åpen, utstrakt hand.

Kan vi vente at norske myndigheter respekterer norske verdier og historisk identitet?

Jeg tar det som en selvfølge at ingen rører noen kors i Åpta kirke og misjonssenter.

 Korset er et symbol for frihet, forsoning og fellesskap i Jesus Kristus.

 

Åpta Misjonssenter har et veggteppe, et kunstverk, over alteret  som gir meg mange inspirerende tanker.

Korset favner alle slags fargerike folkeslag.

Budskapet fra korset stråler ut varme og omsorg.

Korset på veggen er satt sammen av mange forskjellige former og farger som motiverer oss til å inkludere og integrere ulike mennesker.

Jeg ser fram til å sitte i kirkesalen på Åpta med øynene festet på korset over alteret og takke for friheten.

Trygve Omland

29.11.2015