-Da vi gikk kveldstur i Sølvbergveien, skilte revebjeller seg ut med sine rød-hvite, ild-fulle, klokkeliknende blomster. Jeg tenker: Det kimer nå til sommerfest, til det lyseste døgnet i år.Grip da den fargerike floraen langs veien, før det er for seint, før festen er over.
Gårdbrukeren og epledyrkeren Olav H. Hauge skriver om Revebjeller:
Ut or løynde skogdjup
kjem revebjøllor,
raude grenaderar
med grøne spjot;
i kvite steinurdi
stormar dei i døden,
ingen stad i skogen
kjem dei slik i brand!
Foto og tekstvalg: Trygve Omland
Lyngdal 12. juni 2016
PS. I Store norske leksikon leser vi: Revebjeller er viktige medisinplanter, idet de inneholder glykosider som virker på hjertefunksjonen, se digitalis. Som en effekt av dette er den også giftig. Den vokser i beitemark, veikanter og ur langs kysten fra Telemark til Nord-Trøndelag, men finnes forvillet fra hager flere steder nord til Troms.
Da jeg bygde hytta på Bjørkebu I i 1977 mer enn 100 m fra Jovannet, var det et slit å få inn alle materialene, mest fra Herdalen: Sand, sement, pipe, ovn, fundament, tak, møbler, senger, o.s.v.. For å få inn materialene brukte vi traktor med høysvans, menneskeskuldre, båt med påhengsmotor, kjelke og løpestreng. Det tok 15-20 min. å gå fra den smale Birkestølveien, gjennom skogen, inn til hyttetomta. Jeg var 33 år da jeg satte i gang bygging av hytte uten bilvei til. Jeg var uten erfaring med å bygge hytte. Jeg visste ikke hvilke utfordringer jeg hoppet ut i. Byggmester var Arnt Lindland. Han gjorde en god jobb. Mange unge, spreke gutter leide jeg inn til å bære materialer. Alle som deltok i byggeprosjektet fortjener stor takk.
Bildet viser Helge Rom som kjører materialer fra Birkestøl til hytta vår i 2016.
I begynnelsen av mai 2016 skulle jeg bytte ut to dører i hytta. Transporten fra Birkestøl til hytta på Bjørkebu gikk raskt med traktor på en smal skogsveien – ned og opp og ned og langs ei myr – helt fram til hytta. Se neste bilde.
Bildet viser at traktoren står helt inn til hytta. Slik transport var utenkelig i 1977.
Mine gode fettere, Reidar Rom og Helge Rom, sørget for at alle materialene kom hele inn til hytta. Alf Rom junior var byggmester for innsetting av nye dører, og hans farfar, Alf Rom, kom med ideen i 1970-årene om å bygge hytter på Birkestøl ved Jovannet. Takk til Alt og Alf. Vi savner sterkt onkel Alf som døde da han var i gang med å bygge sin hytte.
Andreas på hyttetur. Bildet av hytta vår er fra ca. 1980, tenker jeg. Vi har skiftet farge til en grønn farge.
I dag onsdag 8. juni 2016 gikk turen til Undeland Misjonsgård hvor vi fikk høre om Jesus som hjalp mennesker med verk i kroppen og sinnet. Ca. 40 eldre spiste opp alle kompene som ble servert. Så oppslutningen om møtet var i overkant av det ledelsen hadde forventet. Vi fikk høre at 60 personer fra Tyskland hadde nettopp vært på Undeland, og de var godt fornøyd. Foran ligger leir for barn i 2.-4. klasse og 5.-7. klasse, den siste var alt fulltegnet. Den årlige Undelandsuka begynner onsdag 22. juni og varer til og med søndag med bl.a. malerkurs og mange andre kulturinnslag.
Bildet 1. Tuens hus på Undeland bader i blomster. De er hvite som et brudeslør, og de kalles Hundekjeks. De vokser i åpen skog, i bekkedaler, i vegkanter og på kulturmark.
Som et preludium til møtet på Undeland tok vi en gåtur på grusveien inn til Tjåmeland i Kvås. Langs veien er det en overflod av flotte blomsterbuketter. Prestekragene, som også ble kalt pipekrager, minner oss om den gamle prestekjolen som jeg brukte da jeg begynte i prestetjenesten i 1971. Den tradisjonelle prestekjolen ble avskaffet i Den norske kirke i 1980, men de bruker den fremdeles i Danmark.
En annen hvit blomst som vaier i vinden på Tjåmeland er Myrull. Jeg kom derfor til å tenke på et dikt av Rolf Jakobsen fra Vrimmel i 1935. Her er den første strofen. Vi kan bli revet med av rytmen og bevegelsen, sangen og dansen.
Myrstrå vipper
bøyer seg mot øst og vest
og visker.
Vinden
toer deres fingre.
Myggen synger
danser gjennom luften,
blanke, kåte.
Den store sola lukker opp tusenvis av små , gule minisoler kalt soleie. På Tjåmeland hadde soleiene stjålet mye grunn fra matnyttige enger som før ble brukt til å fore husdyr. Men vakkert var det å se de solgule slettene.
Til slutt gir jeg plass til ormen som bølger og buer seg fram på den grå grusveien. Den forsvant inn i gress og blomster i veigrøfta. Se opp for den sleipe, slue slangen.
Kona og jeg begynte i dryssregn å gå den bratte, smale, svingete veien mot Dydland. Vi ble så fascinert av de mektige trærne, steinrøysene og utsikten til Lygna at vi gikk lenger enn planlagt. Hvordan klarte de å lage denne bratte veien midt mellom store steiner i et brutalt bratt landskap? De hadde ikke moderne utstyr, kraftige maskiner eller avansert teknologi.
Da jeg kom hjem, måtte jeg lese i Oddleif Lians bok om KVÅS GARD OG FOLK fra 1989. Det tok mange år før Dydland og Fidjestøl fikk kjørevei til gards. I 1918 fikk herredsstyret søknad om vei fra Li og nordover på heia, men det hersket delte meninger om dette trasevalget. Omkring 1930 ble man så enig om å gå inn for å legge veien i den bratte ura opp fra Kvåsfossen. Deretter fulgte flere år med mislykkede framstøt.
Oppsitterne på Dydland og Fidjestøl opparbeidet nesten 300 meter med vei på egen hånd. De påtok seg å dekke 4/10 av omkostningene for en vei selv, men kommunen var i 1931 lite villig til å skyte inn midler. Hele anlegget var kalkulert til ca 45 000 kr. Møtet i herredstyret endte med at det ble bevilget 100 kr. til Dydlandsveien.
Først i 1936 lyktes det å finansiere veien. Samme år starter arbeidet på veien, og det forsatte i 1936 og 1937. Veien ble ikke fullført og offisielt åpnet før etter andre verdenskrig.
Jeg har stor respekt for pionerene rundt Kvåsfossen både i 1930-årene og i vår egen tid. Det blir spennende å se et spektakulært opplevelsessenter snart se dagens lys ved Kvåsfossen. Men husker vi da å fortelle om pågangsmotet og slitet som vår forfedre hadde for 70-85 år siden? Det var noe helt ualminnelig stort.
Søndagsturen gikk i dag til Korshavn. Vi ruslet inn på en smal sti i skogen. Selv om vi har vært der før, valgte vi i dag to ganger en sti som ikke førte oss dit vi ville. Vi kom til to steder som vi ikke hadde vært før, et sted inne i krattskog og et sted med flott utsikt mot hav og hei. Jeg anbefaler alle å velge feil sti iblant, for da opplever du noe uventet og nytt.
Inne i skogen opp over ei li i Korshavn vokste det tett med kusymre. Blomsten vokser i fuktig, skyggefull skog og i gressbakker i Mellom og Vest Europa. I Norge vokser den i kystrøkene fra Sør-Trøndelag til Kristiansand. Hva kaller du kusymra? Jeg tenker først på navnet kosmos. Andre bruker kanskje ordet primula som betyr den første. De er en frisk pust av vår.
Hva slags blomst er dette? Jeg tenkte først at det er Gulveis. Men så gikk jeg inn på internett for å lese mer om blomster. Da så det ut til at Gulveis har fem kronblader, mens blomsten på bildet har åtte. Formen på bladene er også forskjellig. Kan noen hjelpe meg å finne ut av dette?
Her ser vi sopp som klamrer seg til et vissent, lite tre som har falt ned og er i ferd med å råtne. Kan vi lære noe av naturen om å se muligheter der vi ofte bare tråkker i vei over alt som ser dødt og vissent ut?
Korshavn stemmer oss til å synge en blå, blå salme…
Et solid feste er viktig å ha når stormene skriker og bølgende brøler og vi føler oss som en skygge.
I Korshavn kapell har jeg ledet gudstjeneste og sittet som tilhører. Jeg har opplevd mange gode stunder i dette gudshuset. Korset kaller oss til å søke inn i Jesu Kristi forsoningsverk med korset som seil mot den himmelsk havn.
Listastrendene mister aldri sin magnetiske makt. Vi trekkes mot stiene, sanddynene og sandstrendene ved havet. I dag 23. mars 2016 var været strålende: Vind 3 m/s, varme 6 grader, regn 0,0 mm, sol og delvis tynne skyer.
Valget for vår vandring i dag falt på Havika og landskapet rundt denne naturperlen.
Taren ligger langt inne på stranda og soler seg i vårvarmen.
Landskapet langs kysten på Lista er godt lagt til rette med stier for turister og turgåere .
Ei hytte med tærne nesten nede i tanga er bundet med kjetting til fast grunn. Vi minnes om at alle dager er ikke like stille som i dag. Når stormene og vindkastene løfter bølgene høyt i raseri mot land, trenger hytta hjelp til å ligge i ro.
Turen i dag mot havet førte oss også til Borhaug og Borshavn som ligger godt skjermet mot havet av en lang, tykk og sterk molo. De mektige steinene ligger der som en serie minner om hva mennesker og maskiner kan få til i et målrettet samspill.
I Borshavnvokser det opp nye boliger godt beskyttet av den mektige moloen. Boligene må være midt i blinken for mennesker som har salt i årene og elsker spruten fra brautende bølger på vei inn fra det åpne havet.
VISJON.
Borshavn skal bli et levende senter for tettstedet Borhaug. Det skal utvikles til et næringsområde preget av turister og kulturbaserte næringsaktiviteter i et samspill med havneaktiviter. Se mer: Farsund kommune Mulighetsstudie – Næringsutvikling i Borshavn
Utgave: 2 Dato: [14.04.2009] .
Borhaug er indrefileen og desserten langs den værharde kysten på Sørlandet.
Vi gikk tur fra Oftebro terrasse og inn i feltet med juletrær, pyntegrønt og sauer. Terrenget er fullt av muligheter for turgåere som velger nærmiljøet i Lyngdal.
Vi reiser videre tilbake i tid til utsikt som gir oss mange varige minner. Utsikt gir oversikt og perspektiv på livet. Vi trenger av og til å løfte blikket så vi ikke blir for nærsynt.
Jeg fant en mobilfri strand på Einarsneset på Lista i Farsund kommune.
Kom og se hva jeg fant. Stillhet, stille susen fra havet, ingen som skulle ha tak i meg. Det stumme live. Kan dette være et tegn på en form for faste?
Jeg fant et ødelagt garn. Fiskegarn på land fanger ingen fisk. Men kan vi bruke garnet til noe annet? Kan fantasien finne på noe lurt som gjør søppel til noe staslig? Jeg minnes den fargrike hytta som Solveig Egeland laget av søppel som dreiv inn fra havet.
Jeg fant en død fugl. Dun fra fuglen la strødd rundt omkring. Har det vært slåsskamp her? Er konfilkt, krangel og krig en del av livet for fredelige, flotte fugler? Hvor kan vi finne forsoning og fred?
For fuglelivet har området størst betydning som rasteplass og overvintringsområde for sjøfugl. De meste tallrike artene er sjøorre, svartand, ærfugl, havelle, kvinand, smålom, islom, horndykker, storskarv og toppskarv. Teist og smålom forekommer i mindre antall. Sanglerke hekker i området. Øvrige hekkefugler har forsvunnet fra området.
Jeg fant rester fra 1700-tallet på Einarsneset. Her har de tørket fisk før i tida. Her har de jobbet og tjent noe til å leve av. Nå er det et stoppested for nysgjerrige turgåere. Lett kan vi gå videre lettet over at livet i dag er fysisk lettere enn før. Men er det er lettere for alle nå? Her er et kulturminne av type fiske- og fangstsystem.
Mitt drømmested i Farsund kommune ble ikke uventet Einarneset, etter at stemmene på Lister24 sine nettsider nå er talt opp. Stedet fikk hele 38 prosent av stemmene.Oppdatert: 17.des. 2015.
Jeg fant en mosegrodd stein som lå stødig i sanden og hvilte. Havvannet strøyk varlig den harde steinen med sine myke, milde dønninger. Andre dager drønner havstormen brutalt mot steinen og pisker den. Slik kan vi oppleve at livet skifter atmosfære. Det gjelder å være tilstede i livets drama og lære mer om mulighetene som åpner seg på livets scene.
På Einarsneset er det en husmannsplass på 1700-tallet som ikke er fredet. På1800-tallet var det et aktivitets- og bosetningsområde. Einarsneset ble fredet i 1987.
Da jeg leste i Lister24 om Borhaug skole som var engasjert i Slevdalsprosjektet også i 2016, fikk jeg lyst til å dele foto og tekst som jeg laget etter åpninga i 2015. Det er en viktig historie.
Jeg har ikke deltatt i utvelgelsen av autorisasjon til et nytt nasjonalt våtmarkssenter, det er det eksperter som står bak, men jeg har fått den glede å fortelle dere alle at Lista har blitt valgt som nytt besøkssenter, sa klima- og miljøminister Tine Sundtoft under åpninga av Slevdalsvannet naturreservat 28.08.2015. Autorisasjonen varer i første omgang i fem år, før man vil ta en ny vurdering. I hvert av disse årene, blir senteret støttet med opptil 850.000 kroner. Les mer i Lister24. Jeg har nå lest mer i papirutgaven 11. juni 2016.
Dette er fjerde gangen vi har dette hvor vi hele uken jobber med naturen i nærområdet som fyret, fuglestasjonen, naturmuseet, vindmøllene, steinodden, Slevdalsvannet og skøytemuseet, sier Jan Andersen, rektor på Borhaug skole til Lister24.
Ordfører i Farsund kommune, Richard Buch, fortalte stolt til skolebarn og skuelystne om utviklinga av naturmiljøet langs kysten i sør og om kulturlandskapet på Lista. Mange hadde møtt opp til åpninga av Slevdalsvannet naturreservat. Borhaug skole ved 5. klasse, som vi ser på bildet, representerte framtida og håpet om et sunt klima og et god naturmiljø.
Fra venstre lytter klima- og miljøminister Tine Sundtoft til informasjon om Slevdalsvannet naturreservat. Hun åpnet reservatet sammen med to skoleelever den 28. august 2015 . Til høyre ser vi en fotograf fra NRK Sørlandet.
Fakta i følge Lister24:
Slevdalsvannet ble vernet som naturreservat i 2005. Det dekker et areal på 462 dekar. Det regnes som et viktig våtmarksområde, og inngår i Ramsar-området i Listaområdet som er viktig for trekkende fuglearter.
Slevdalsvannet ble som kjent vernet som naturreservat i 2005. Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde med sump, strandenger, rik vegetasjon, rikt og særpreget fugleliv, amfibier og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. Området utgjør en spesiell naturtype og har særskilt vitenskapelig verdi og pedagogisk betydning. Se grundigere informasjon i Lister24 den 19. mars 2014.
To elever fra 5. klasse på Borhaug skole forteller om et prosjekt som klassen har hatt om Slevdalsvannets naturreservat. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft lytter ivrig på barnas budskap.
Maleriet over kakebordet er malt av kunstneren Alfred Vågsvoll. Tittelen på maleriet er Hvilens vann. Det kombinerer synet av Slevdalsvannets naturreservat og Salme 23,2 i Bibelen, tenker jeg. Han – Gud – lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Uttrykket hvilens vann finner vi i bibeloversettelsen fra 1930. Han lar mig ligge i grønne enger, han leder mig til hvilens vann. Gud, som den gode hyrde, leder oss til å søke hvile i vann og gress, i et sunt klima og godt naturmiljø, ja, i Guds omsorg for alt han har skapt.
Lister Videoklubb lager film om hele prosessen som har ført til Slevdalsvannets naturreservat slik vi ser det i dag. NRK Sørlandet brukte klipp fra klubbens videoopptak under TV-sendingen 28.08.2015 mellom kl 18.45 og 19.00. Videoklubben har også laget filmer om Listerhalvøya – et knutepunkt for trekkfugler og om museene på Lista. Her ser vi to av de viktigste aktørene i Lister Videoklubb, fra venstre Tor Arild Hopland fra Hægebostad og Lars Emanuel Egeland fra Kvinesdal.
Vinden var ikke brutal under åpninga som den i blant kan være på Lista. Sol og skyer vekslet om å slippe til. Arbeidet med å verne om store naturverdier i Norge trenger stadig vind i seilene.
Jeg har lenge hatt lyst til å besøke Lindesnes kystkultursenter. I går kveld fikk jeg ønsket oppfylt. Lister videoklubb startet sin virksomhet i høstsesongen med et besøk i den store, stilige bygningen ved sjøen på Ramsland.
Inntil 70 % av arbeidskraften på en hermetikkfabrikk besto av kvinner som stort sett fikk lav lønn og liten status.Når de fikk akkordlønn, ble arbeidet sterkt preget av stress. Det var også kvinner i høyere stillinger innen hermetikkindustrien, og noen kvinner var eiere og drev hermetikkfabrikker. Fabrikken på bildet avspeiler den funksjonalistiske byggestilen etter 2. verdenskrig. Det ble foredlet sursild, kryddersild, klippfisk av torsk, sei og lange. Fra 1955 til 1978 ble produkter som reker og makrellrogn i hovedsak eksportert til England og Sverige. Foto tatt av heftet om kvinner i hermetikkindustrien.
I fabrikkens storhetstid var det fast ansatt mellom 10 og 15 personer, og i sesongen 25 kvinner.
Vi merker oss de runde og ovale formene på boksene. Fine former skulle gjøre fiskeproduktene attraktive. Kjenner du igjen disse boksene?
USA har alltid vært Norges største importør av hermetikk. Noen etablerte salgskontorer i store byer som New York og Chicago. Eksporten til utlandet generelt var størst under 1. verdenskrig 1914-1918. Eksporten av norsk fiskehermetikk til USA var størst i de harde 30-årene fra 1932 til 1939.
Myk poesi om hardt arbeid.
Oversikt over produksjon ved Jonni Gabrielsen Preserving
Leder i styret for Lister videoklubb, Olav Vegge, kjøper gave til ekteparet Thunestvedt. De var vertskap for oss medlemmer og ektefeller denne kvelden.
Kilder:
Hefte om kvinner i hermetikksindustrien
Hefte om Lindesnes kystkultursenter som viser utstillingen Den amerikanske forbindelsen.
