trom

Når det kom besøk fra familie til Norge som var bosatt i USA, samlet mange seg for å feire slektsbåndene. Det var stas å se hverandre igjen. Noen møttes kanskje for første gang. I første del av 1950-årnene, tror jeg, kom Tore på besøk fra USA, Thore Berntsen Herdal eller Bensen i USA.

Tore hørte til i  en søskenflokk i Herdalen på ni barn født mellom1884 og 1899, altså på 15 år. Faren Bernt Kristian Abrahamsen Herdal var født I 1850 og mora Amalie Sofia Finkelsdatter var  født i 1855. Mora var 42 år da Tore ble født i 1897. Tore ble hjemmedøpt samme dag som han ble født, og siden midt i februar i 1898, ble dåpen stadfestet i kirka. Det første barnet til Bernt Kristian og Amalie Sofia døde som liten. Fem søsken bosatt I USA, derav vendte en tilbake ugift og døde i Lyngdal. Tore ble gift rundt 1930 med Agnes Borøy fra Dypvåg i Tvedestrand ,og de fikk to barn.

Behovet var stort for å finne seg et sted utenfor Norge der de kunne arbeide og bo. Utvandringen har ført til mange vonde opplevelser, men også mange gode erfaringer og mye berikelse. Slektsbåndene mellom de som ble boende i Norge og de som bosatte seg i USA er slitesterke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå kommer det mange innvandrere til Lyngdal og Norge, både arbeidsinnvandrere, flyktninger og asylsøkere. Selv om situasjonen i dag og situasjonen for 100-150 år siden er forskjellig, kan vi finne noen felles trekk. Den enkelte kan gjøre seg sine egne tanker. Vi kan alle lære noe av historien.

Tore står bak i lys jakke og slips. Han er i 50-årene, tenker jeg. Pappa, Andreas Omland, står til høyra for Tore i mørk dress.

Du som ser dette, kan føye til hvem de andre er. Enten er de etterkommer etter Anna Opsahl, Olene Rom eller Abraham Herdal, eller er de gifte med etterkommerne deres. Vi har gode grunner til å minnes alle disse med takknemlig og respekt.

Trygve Omland

11.02.2016.

Hva er forskjellene og likhetene på bryllupsklær  nå og før som på bildet nedenfor?

Når ble dette bryllupsbildet som du ser nedenfor, tatt? Kan noen hjelpe meg med å finne det ut? Og hvem er med på bildet? I sentrum sitter bryllupsparet som jeg tror er Tore Herdal (f. 1897)  fra Lyngdal og Agnes Borøy fra Tvedestrand. De bosatte seg i USA. Bak Tore er det en mann som likner på Landrudslekta. I O. Lians bok om gard og folk bind III ser det ut til at de ble gift i USA. Siden Tore var født i 1897, kan jeg tenke med at bryllupet var i 1920-årene. Ser jeg på bildet, synes jeg bryllupsparet kan være rundt 30 år. Eller har du som leser dette, et bedre forslag? Tar jeg feil?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi ser at alle kvinnene, også barna, er kledd i stilige, hvite kjoler. Mennene har hvite sløyfer.  Brudepikene har hvit sløyfe. Alle de seks voksne kvinnene har hver sin store bukett med blomster. Er det roser som dominerer, tro? Hårfrisyrene på kvinnene  ser like ut. Alt virker nøye planlagt, og alt ser pent ut. De ser ut til å være velstående.

Hva vet du om disse? Viss mannen til venstre er Tore Herdal, så er han bror til min mormor Olene Rom.

Trygve Omland

9. februar 2016

Besøk fra Amerika var store begivenheter i min barndom. Jeg husker spesielt at Tore Herdal, bror til min mormor, var på besøk i Lyngdal da jeg var barn. Han bodde en tid hos oss på Rom. Vi delte soverom, rommet på loftet mot øst. En morgen jeg våknet sto ikke senga mi der den pleide. Senga hadde flyttet seg. Tore sa: Du snorket fælt i natt. Se, senga flyttet seg på grunn av snorking. Tore hadde mye humor og likte å skøye. Humoristisk sans rant nok i flere årer i slekta fra Herdal. Det hjelper på hukommelsen å høre historier som er krydret med humor.

Jeg tror det er Tore Herdal som står til venstre på bildet, så Abraham Herdal, Anna Opsahl f. Herdal og Olene Rom f. Herdal som er min mormor. De var søsken. Her ser det ut til at de tre på høyre side er sammen med sin bror, Tore, på en flyplass. Enten skal han reise til Amerika, eller så har han kommet fra Amerika. 

Tore Herdal er altså bror til mormor Olene Rom.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tore er  født i 1897. Han bosatte seg i USA. Han ble gift med Agnes Borøy fra Tvedestrand. Disse hørte jeg om hjemme. Ved hjelp av julekort holdt vi kontakt. Jeg husker, som nevnt ovenfor, ett besøk av Tore til Lyngdal.  Jeg tror det var rundt midten av 1950 årene. Se bildet.  Studer hattene og lengden på kåpene. Hvor og når kan dette bilde være fra?

Jeg skulle gjerne vite mer om Tore Herdal og hans familie i USA. Nå går jeg på kurs om slektsgransking. Jeg er spesielt interessert i å samle inn opplysninger om slekta i USA siden jeg var i dette landet i fjor høst.

Trygve Omland

9. februar 2016.

Sommeren 1993 vikarierte jeg i tre uker som sokneprest for Christian Andersen i Salangen og Lavangen. I kveld får vi besøk av Christian og hans kone 22 år etter at jeg var hans vikar. Jeg fikk lov til å dele noen bilder fra 1993 i Salangen. Kanskje noen kjenner seg igjen. Kanskje du får lyst til å dra nordover.

Sokneprest Christian Andersen er ikke bare menneskefisker. Jeg ble med ut i båten på hobbyfiske. Vi så fisk stime rundt like ved båten. Fjorden var blank og gjennomsiktig. Kan vi få det bedre? 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg nyter synet av den fine fiskefangsten.

Måker i stor mengde bråker og spiser brutalt av havets delikatesser.

Vi er på besøk hos familien Andersen i Salangen 1993 sammen med venner fra Norges kristelige Student- og Skoleungdomslag.

Slik kan det være å vikariere som prest i Nord-Norge med utsikt mot fjord og fjell. Jeg anbefaler alle å dra nordover.

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem. (B. Bjørnson).

Gud sige vårt dyre fedreland

og lat det som hagen bløma! (E. Blix)

Trygve Omland

8. februar 2016.

Bestefar, Reinert Rom, forbinder jeg med interesse for hester. Traff jeg postmannen Olav Kvavik som voksen, minnet han meg gjerne om en samtale med bestefar om hest. Reinert kjørte presten fra prestegården i Lyngdal til Kvås kirke. Han var ikke gammel da. På Rom hos Reinert og Olene var det skyss-stasjon. Der var flere hester. 

Jeg var mye sammen med bestefar som barn, men jeg finner ikke bilder der bestefar kjører hest. Jeg ser for meg i fantasien at bestefar kjører hesten Blakken i skogen for å dra ut trær til ved. Jeg ser han kjøre tunge master til strømnettet. Jeg ser han gå ved siden av reisekjerra med bestemor Olene sittende i kjerra på vei til Birkestøl. Jeg ser han kjøre inn tørt høy til løa på Birkestøl med en slede som går over tuer og ulendt terreng. Jeg lurer på om det er noen som har bilder av bestefar med hest.

Hesten Blakken står klar til å dra inn tørt høy på låven på grn 156 brn 1 på Rom. Fra venstre: onkel Bjarne Rom, bestemor Olene Rom, pappa Andreas Omland og jeg på lasset for å trø sammen høyet.

Bestemor Olene Rom er klar til å kjøre hesten foran kjerra som vi også kan bruke til å kjøre gjødsel og gress. Bak ser vi løa på Birkestøl. Fra venstre bak står jeg sammen med to fettere, mamma Thorhild  og Martin Birkestøl som bodde noen hundre meter lenger oppe.

Jeg står fra venstre sammen med Hans Rom på tomta der Arnt Omland på Rom bor nå. Bak til høyre er huset vårt på Rom.

Hesteslepp på Vatland var en folkefest fylt med spenning og hester som spratt og spente. Vår gode nabo, Ommund Fidjeland, var ekspert på hester.

Føllet finner fort fram til en næringsrik kilde.

Etter at mamma døde i 2007, flyttet Barbro Skretting inn i huset på Rom. Hun ordnet litt i fjøset så det kunne være et par hester der, og hun satte opp et gjerde slik at hestene kunne få luftet seg og spise litt gress. Barbro startet en kristelig rytterforening for unge jenter i regi av Norsk luthersk Misjonssamband. Det var noe helt nytt på Rom. Bildet viser hester med forskjellige eiere.

Trygve Omland

5. februar 2016.

Jeg er med på et kurs om slektsgransking under ledelse av Ådne Fardal Klev. Faddere knyttet til dåpen er en interessant kategori å studere. Den 7. juli 1889 ble min bestefar, Reinert Ludvig Berager døpt, da han var godt tre uker. Han hadde fem faddere, tre menn og to kvinner. De fleste bodde nær bestefar på Rosfjord, da han ble døpt. Sannsynligvis var de fleste, kanskje alle, nære slektninger til dåpsbarnet. Fadderne var blant annet gårdbruker, dreng og pike. Det sier noe om sosial status. Navn som Reinertsen og Reinertsdatter er knyttet til to faddere, og det sier noe om tilknytning i familien. Reinert er oppkalt etter sin morfar med hele tre navn ? Reinert Ludvig Berager.

Ser vi på fadderordningen i Den Norske Kirke i dag, merker vi fort endringer. Barna er gjerne eldre når de blir døpt. De har færre og sannsynligvis yngre faddere. Venner til barnets foreldre trekkes mer inn som faddere i stedet for slektninger. Mange faddere bor ofte langt fra barnet som de har ansvar for. Oppgavene til fadderne i dag er konkrete og tydelige. Fadderne er en del av trosopplæringen.

Jeg er fadder til tre personer, en er jeg venn med og to er jeg i slekt med. En bor i Lyngdal og to bor i Kristiansand kommune. Jeg opplever det som en tillit og et stort ansvar å være fadder. Under kirke.no på Internett kan vi lese om fadderordningen i dag. Se nedenfor.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En fadder er et vitne som har et ansvar.

Fadderne skal være vitner om at barnet er døpt med en kristen dåp. De lover også å be for barnet og lære barnet å be. Dessuten skal fadderne hjelpe barnet til å bli kjent med bibelfortellingene og oppmuntre til å gå til nattverd.

Hvert barn som blir døpt, skal ha minst to faddere. Fadderne må ha fylt 15 år og være medlemmer av Den norske kirke, eller et annet kirkesamfunn som ikke forkaster barnedåp. Foreldrene kan ikke være faddere. Presten har ansvar for å se til at fadderne oppfyller disse forutsetningene. Fadderne blir ført inn i kirkeboka.

Minst to av fadderne må være til stede ved dåpshandlingen.  

Det innebærer ingen sivilrettslig forpliktelse å være fadder, som for eksempel å skulle overta omsorgsansvar for barnet hvis foreldrene dør. Fadderansvaret dreier seg om å vise omsorg for barnet og bidra i barnets trosopplæring.

KILDE:

https://kirken.no/nb-NO/daap/a-vare-fadder/ 21.3.2014

Trygve Omland

4.02.2016

I går kveld den 1. februar var jeg på et interessant kurs på Lyngdal bedehus om kristen tro i møte med muslimsk tro. Vi brukte ei bok og en CD med tittelen Tro mellom venner som kom ut på Luther Forlag i 2014. Kurset er åpent for alle. Vi samles igjen om fjorten dager. Et nådeperspektiv er overskriften på et stykke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva er nåden i kristen tro?

Guds vesen er nåde, velvillighet, vennlighet, godhet og kjærlighet. Gud er også hellig, og Han reagerer med vrede og harme når hans gode vilje blir brutt. Bryter vi Guds vilje, bryter vi ned menneskeverdet og vennskapet mellom oss mennesker. Nåden er nøkkelen inn til fellesskap mellom Gud og oss, og fellesskapet mellom oss mennesker. Et øyeblikk varer hans vrede, hans nåde varer livet ut. Salme 30,6.

Nåden er et hovedbegrep i Det nye testamente. Det er brukt 155 ganger. Paulus har brukt det 100 ganger.

Nåde i gresk språk i Bibelen betyr at Gud har behag i oss og elsker oss.

Nåde i hebraisk språk i Bibelen betyr at Gud er trofast mot den pakten og den avtalen han har bestemt for sitt folk.

Nåde i latinsk språk betyr å være avholdt, ha gunst og få noe gratis.

Nåde i norsk språk betyr blant annet å vise kjærlighet, miskunnhet og mildhet. Nåde går tilbake til et germansk ord som betyr å bøye seg ned. Gud har bøyd seg ned til oss mennesker for å hjelpe oss og frelse oss.  

Frelsen i Kristus Jesus er en følge av Guds nåde. Vi blir frelst ufortjent og gratis av hans nåde. Gud erklærer oss for rettferdige og frikjente ved troen alene på Jesus alene. Rom 3, 24. Guds nåde er det motsatte av lønn og fortjeneste. Nåden er Guds gave som vi kan ta imot her og nå.

Herre, frelst meg du, så blir jeg frelst.

En voksenleder og lærer ved Gosen ungdomsskole i Stavanger hadde et uvanlig stort åndelig overskudd. Han var glad, blid, villig og hjelpsom. Jeg har vanskelig for å forkynne Guds dom og fortapelsen, sa han. Men Guds nåde det har jeg fått så mye av, så det forkynner jeg gjerne.

I samtale med muslimer og folk flest må Guds nåde fylle våre tanker, følelser, kropp og tro samtidig som alvoret med to utganger til evigheten er tilstede i bevisstheten.

Trygve Omland

2. februar 2016

Nils Jacob Tønnessen og jeg var født samme år i 1944, og vi ble ordinert til prester sammen i 1971 i gamle Lund kirke som seinere brant ned. Nils Jacob husker jeg spesielt for hans engasjement for forfulgte kristne. Han var med i  Misjon bak jernteppe, og han ga blant annet ut boka Vår tids martyrer i 1969 og Kristen bak jernteppe i 1971. Temaet om forfulgte kristne er minst like aktuelt i 2016, rundt 45 år seinere.

Bildet: Til venstre Nils Jacob Tønnessen og jeg i Lund gamle kirke, da vi ble ordinert til prester i 1971.

Der ser også ut til at interessen for liturgiske klær er stor, ja, økende. Jeg synes det er litt morsomt å se  den gamle prestekjolen igjen. Den kalles samarie. Den var ikke et liturgisk plagg opprinnelig. Samarien utviklet seg fra å være en borgerdrakt  i Europa på 1500-tallet. Presten brukte den som privat embetsdrakt. Først ved begynnelsen av 1800-tallet begynte enkelte prester å opptre under gudstjeneste i samarie og krage. Alterboka fra 1920 begrenset bruken av samarie noe.

Ved innføring av ny liturgi i 1977 skulle ikke samarien brukes alene under gudstjenesten. En hvit messeskjorte skulle nå brukes uten på samarien. Det kan minne oss om at vi må være kledd i Jesu Kristi rettferdighet og renhet som dekker over vår syndige natur.

Det er mange år siden det ble slutt med å bruke samarien i Norge. Fra 1980 ble samarien og prestekragen avløst av alba, en hvite kjole, slik det er i dag i Norge. Nå har det blitt mer vanlig at flere bruker liturgiske klær i gudstjenesten i Den Norske Kirke. Men det finnes viktigere utfordringer i kirkene i dag enn klær. Vi skal male i ord og gjerning Kristus korsfestet for våre synder så mange kommer til tro på Han.

Trygve Omland

1. februar 2016.

Jeg har fått 2 måneders pause i cellegiftbehandlingen. Det gjør fantastiske ting med meg. Det er et under. Dette skreiv Rolf Nicolaisen den 26. januar i år til oss som hadde studert sammen på Menighetsfakultetet under det praktisk-teologiske seminaret 1970-71. Jeg fikk lov til å dele hans vitnesbyrd på min blogg.

Rolf Nicolaisen på treningsstudio

Kjære alle!
Her kommer det et tillegg til julebrevet fra meg. Fikk så lyst til å fortelle dere siste nyhet:
Jeg har fått 2 måneders pause i cellegiftbehandlingen. Det gjør fantastiske ting med meg. Det er et under. Føler at noe av styrken i kroppen min kommer tilbake. Jeg har til og med vært på treningsstudio igjen, og jeg har hatt 14 allsangkonserter sammen med Håvard Svendsrud på turne de siste to ukene. Virkelig opplevd selv at Kultur gir helse, arbeidet jeg har vært leder for i 12 år i Kirkens Bymisjon.
Jeg løftes opp og lever igjen! Livet er underfullt! La det bare få fortsette her på jorden litt til! Takk sykehus! Takk og lov til Gud! Takk til dere som har fulgt meg, tenkt på meg, skrevet til meg dette siste året!
Ja, Jesus er en venn og en kraft i livet mitt, ikke minst når de tunge dagene kommer.

Hilsen
Rolf Nicolaisen

Jeg husker Rolf som en gledespreder i studietida. Han vitnet om Jesus med sangen og gitaren. Kraften fra Jesus løfter han opp til å vitne om livet midt i kampen mot kreft.
Må Herrens ansikt lyse over deg og gjennom deg.

Trygve Omland

29. januar 2016

Jeg var på teater i går i Lyngdal kulturhus sammen med barnebarnet Thora. Vi så Dyrene i Hakkebakkeskogen. Sal 1 BELLEVUE SCENE var nesten full av barn, foreldre og besteforeldre. Jeg undres på hva det er som trekker så mange mennesker i moderne tid til dette gamle teaterstykket. I 1953, da jeg var ni år, kom teksten ut under tittelen Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, skrevet av Thorbjørn Egner f. i 1912. Opprinnelig var det et hørespill på radio.

Thora i midten beskyttet av den lille bjørnen.

Hva er det i denne fortellingen som treffer barn i dag? Er det kulissene, de sterke fargene og den lille skogen som speiler den store fortellingen om vårt liv? Eller er det eventyret som fører oss på en reise i skogen gjennom konflikter og motgang fram til en lykkelig slutt? Eller er det dyrene i skogen kledd som virkelige mennesker som viser fram forskjellige karakterer og egenskaper hos oss mennesker? Eller er det de lette, muntre sangene?
Jeg spurte barnebarnet Thora etter forestillingen hva hun likte best. Alt, sa hun. Jeg tenker: Det er noe ved helheten, den store sammenhengen, den gode avslutningen. Vi kjenner oss igjen i motsetningene og konfliktene mellom de sterke og de svake, de grådige og de greie. Thora sa at det handlet om vennskap. Alle barn, ja voksne også, lengter etter gode, trofaste venner. Alt ender i fred og forsoning. Reven spiser ikke de andre dyrene. Alle dyrene i skogen går sammen om å redde den lille bjørnen. De står sammen i solidaritet. Loven for skogens dyr er kort og enkel: Ingen har lov til å spise hverandre. Teaterstykke viser fram en optimistisk etikk. Vi må kjempe for at jorda blir et trivelig sted å leve. Derfor må vi vise hverandre tillit, hjelpe hverandre og dele med hverandre. Visene i stykket skaper en munter stemning og et liv preget av lek og moro. Siden alt foregår i skogen med dyr som talerør, kommer vi nærmere naturen, miljøet, det opprinnelige og det ekte livet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dyrene i Hakkebakkeskogen

Trygve Omland
24.01.2016